
Jeg fikk meg en skikkelig trøkk for noen uker siden, fikk frykten min, som jeg virkelig trodde jeg hadde overvunnet, slengt i tryne. En god venn av meg hadde mye å stri med på det private plan. Jeg spurte hva jeg kunne gjøre for å gjøre ting lettere for ham, og fikk til svar at hvis han fikk en uke på seg til å fikse ting, og at vi ikke hadde kontakt fram til da, ville det vært til hjelp. Nå måtte han ha full fokus for å få ting i havn. Jeg forstod ham meget godt, og sa at dette overhode ikke var noe problem, pratet litt til og la på. Det gikk en dag eller to, men så kom det...!
Kort tid før dette, hadde jeg hatt ei venninne som hadde bodd hos meg en måneds tid. Jeg trivdes så godt sammen med, henne og trodde dette var gjensidig, før hun plutselig, uten forvarsel dro igjen. I ettertid har jeg fått forklaring på hvorfor, at det ikke hadde noe med meg og gjøre, vi har fremdeles god kontakt, og er inne på tanken å bo sammen igjen, men ingenting er bestemt i skrivende stund.
Dette er to separate historier, men de til sammen gjorde at min verden føltes så vond, skremmende og brutal.
Da xén fortalte meg at han hadde vært utro mot meg, ble jeg helt stum, jeg forstod ingenting. Jeg trodde at vi hadde det bra sammen og at han, som meg, gledet seg til å bryllupet fire måneder senere. Men nok om det. Jeg husker han presiserte for meg at: "det er ikke din feil, men min, du har vært så god mot meg, det er jeg som har driti meg ut, jeg skylder ikke på deg for noe som helst" (litt fritt oversatt av forfatter, men innholdet er det samme). Likevel mistet jeg ham. Da min kjære venninne ønsket å bo sammen med meg, ble jeg glad. Jeg følte at vi hadde god kjemi, at hun trivdes sammen med meg og gutta og jeg ble ordentlig glad i henne. Plutselig en dag pakker hun kofferten og drar til hjemlandet på grunn av en begravelse. Jeg hadde på følelsen at hun ikke dro for å komme rett tilbake, hun dro for å forlate meg. Der og da taklet jeg det bra, men i ettertid har det vært en vond prosess. Jeg tenkte mange ganger: "hva er det med meg som gjør at folk ikke orker å bo med meg? De sier jeg ikke gjør noe feil, men de forlater meg likvel. Og da jenta var borte og en av mine beste venner trengte en ukes tid uten kontakt med meg, fikk jeg følelsesmessig "bevist" at jeg hadde rett. Jeg er et interessant case en periode, men så går folk trøtt av meg, og det gjør meg redd.
Innerst inne vet jeg, når jeg klarer å samle tankene og roe følelsene, at jeg har venner som er glad i meg for den jeg er, at jeg er mer enn et prosjekt, at jeg har masse bra å bidra med, og at jeg nok ikke er så verst å bo i hus med heller. Men følelsene kan virkelig lure en, og for min del slo de fullstendig kolbøtte. Det ble noen lange dager med mye usikkerhet, mange tårer og en stor klump i magen. Det eneste positive jeg kan komme på når det gjelder denne runden, er at det ble en sang ut av det, men litt usikker på om jeg våger å legge den ut...
Det er ikke få ganger jeg har pratet til følelsene mine og bedt dem om å holde kjeft. Jeg er jo oppegående nok til å vite at det jeg føler ikke alltid er realiteten! Likevel gjør det så vondt, og for min del er uvisshet og uttrygghet værre enn harde, kalde, kjipe fakta.
Da jeg ble alene med guttene, fikk jeg en veldig frykt i hjertet mitt når det gjaldt å miste de jeg var glad i, kanskje til og med en sykelig frykt. Redd for at de skal gå trøtt av meg, redd for at det skal følge så mye med meg, at folk ikke tør satse på meg, redd for at folk skal synes så synd på meg at jeg blir et prosjekt de skal hjelpe, istedenfor at de ønsker et likeverdig vennskap. Jeg tror jeg er flink til å skjule krigen i hodet mellom følelser og fornuft, som jeg ofte må deale med. Samtidig er jeg redd for at når jeg skriver dette her, skal dere som vet hvem jeg er, få et helt annet bilde av meg, som kan påvirke relasjonen vår. Følelsesmessig har jeg lyst til å klamre meg til folk, men vet også at jeg har vært flink til å gi mine nære og kjære frie tøyler. Jeg vet jeg må ta sjansen!
If you love something, set it free. But it´s hard, cause I´m scared...