Livet går opp og ned, som mye annet. Noen dager går som en drøm, mens andre er litt mer tøffe. Jeg har jobb som fast nattevakt, men vaktene der tok fullstendig livet av meg. To netter av, to netter på, to netter av, 3 netter på, to netter av... og sånn i 4 uker. Jeg ble helt gal av og måtte snu døgnet 3.4 ganger i uka. Og imellom der, var det opp kl.07 med to småtroll, så jeg klarte ikke å hente meg inn igjen.
En venn av meg spurte meg, da han så hvor sliten jeg var: "Hva er viktigst for deg? Å holde deg flytende, eller synke med seilet til tops? Hva er viktigst? Stoltheten din eller barna dine?". Det endte til slutt med sykemelding, og det gav stoltheten min en skikkelig knekk. Jeg har mye av identiteten min som "arbeids-jern" som aldri gir seg, og det å innrømme for seg selv og andre at nå er det stopp, var tøft.
Men fy hvor glad jeg er for at jeg har mennesker i livet mitt som prater til meg, selv om jeg ikke alltid liker det de sier. Jeg har vært hjemme noen uker nå, og skal nok snart i jobb igjen, men jeg har blitt et helt annet menneske. Den mammaen jeg alltid har drømt om å være, men som jeg ikke føler jeg har klart å opprettholde etter at jeg ble alene med gutta, er nå tilstede. Jeg har overskudd til dem, tålmodighet med dem, og er mer aktiv og finner på masse ting med dem. Det er en helt fantastik følelse, og i tillegg har jeg fått gjort en del på huset også, og fått unna en del andre ting som har hengt over meg som en stor byrde i tillegg til alt annet. Jeg er i forhandling angående turnusen min også, og det ser ut som den blir til det absolutt bedre, mer sammenhengende jobbing og mer sammenhengende fri.
I kirken min, har pastoren der prekt en del om det å blomstre til alle tider. Ofte kan man føle at man har gode tider og helt "døde" tider hvor alt stagnerer. Mer og mer har jeg begynt å forstå, gradvis, at med en Gud på innsiden, Én som har overskudd når jeg er sliten, Én som har visdom når jeg er i villrede, Én som har tro på meg når jeg har gitt opp selv... Om jeg bare kunne forstå hva som ligger på innsiden noen ganger, sånn at jeg kunne hente det jeg trengte hos Ham, og ikke slite meg ihjel selv, så kanskje ting hadde gått lettere. På skolen min lærte jeg en gang at en død hjelper er en dårlig hjelper. Og hva er man vel tjent med å ligge i grøfta, for å kunne bevise at "man i alle fall prøvde"...
Tross en utfordrende tid, må jeg si at den på mange måter også har vært berikende. Jeg merker at selv om ting ikke alltid går på skinner, har man en motor på innsiden som driver en når man er litt skrantete i egen kraft. Jeg føler at i disse ukene med sykemelding, ydmykelse og det å være utslitt, har jeg likevel fått oppleve å blomstre, finne overskudd. Jeg gleder meg mer og mer over livet og barna, og setter større pris på det jeg har og klare å drømme positivt om framtiden. Her er et lite utdrag fra Salme 92. (vers 12-15). Syntes den passet til bildet av blomsten på kinnet mitt. Jeg var med på å åpne en butikk, og da syntes ansiktsmaleren der at jeg skulle ha en prestekrage på kinnet. I tillegg har jeg fylt mine 30 og begynner å bli ei gammal røy, så da hadde bibelverset en oppmuntring til meg der også :-D
"The righteous shall flourish like a palm tree, He shall grow like a cedar in Lebanon. Those who are planted in the house of the Lord, shall flourish in the courts of our God. They shall still bear fruit in old age; they shall be fresh and flourishing. To declare that the Lord is upright; He is mye rock, and there is no unrighteousness in Him".
Jepp, that's all for now.
