søndag 22. mars 2009

WHO AM I?


Ja, hvem er jeg egentlig? Jeg hadde min identitet som ei fin jente, god mamma, kjæreste, samboer, forloved og snart gift. Jeg hadde drømmer om en framtid sammen med min kjære og en tro på alt det bra vi skulle utrette sammen som familie, et radarpar med all verdens muligheter.

Men plutselig står man der mutters alene og ser at hele ens verden faller fra hverandre, livet rakner som et strikketøy. Man skal ikke miste mer enn én maske, så risikerer man at hele arbeidet blir ødelagt, og det man sitter igjen med er kun et stort hull og løse tråder. Og der er jeg nå. Jeg sitter her med en haug av tråder i ulike fager og er usikker på hvilke farger jeg skal bruke og hvilket mønster jeg skal lage. Jeg ser muligheten og potensialet, men det er likevel ikke bare glede forbundet med dem. Det var jo ikke det her jeg i utgangspunktet ønsket, og det er vanskelig for meg å endre alle mine drømmer og finne et nytt mønster for livet videre.

Og så alene med to barn i tillegg... Ikke misforstå meg, jeg elsker barna mine og kunne dødd for dem begge. Men min drøm var en familie, som også inneholdt barn, men å bli sittende alene med dem, er så langt ifra det jeg ønsket her i livet. Jeg er usikker på hvordan jeg skal gripe an ting. Prøver å ta én dag av gangen og gjøre det beste ut av den.

Jeg har aldri vært så bevisst å bygge meg et nettverk og en framtid i hele mitt liv. Jeg elsker menigheten jeg har begynt i, folkene der er fantastiske. Jeg har mennesker rundt meg som ønsker å være sammen med meg enten de vet eller ikke vet hvordan livet mitt har utartet seg. Jeg ser hvordan Gud er god mot meg og sender de menneskene jeg trenger i min vei, som hjelper meg igjennom mange av utfordringene jeg møter.

Livet er et mareritt, men Gud er god, tross alt. Det positive med all dritten er at jeg har fått et nærmere forhold til Gud igjen. Rart det der, at når ting går glatt, er det så lett å bli sløv og "glemme Ham bort". Men nå klamrer jeg meg til Ham, som til et halmstrå, og det bærer! Lenge siden jeg har kjent så tydelig at Gud er interessert i meg, i den jeg er, der jeg er.

Alt i alt, har jeg mange grunner til å være takknemlig!

Håper jeg finner meg selv snart, at jeg klarer å like meg selv og være fornøyd med hvordan livet mitt har blitt og hva jeg gjør ut av det. For hvem er jeg egentlig? Jeg har ikke noe klart svar for hånden.

mandag 16. mars 2009

GOODBYE MY LOVE



Dette kjedet fikk jeg av min kjære. Han ville fortelle meg at han var forferdelig lei seg og at han angret for det han hadde gjort, og at han elsket meg tross at han har ødelagt så grusomt. I en melding til meg skriver han: Jeg synes ikke det er vanskelig å forstå at situasjonen er veldig vond for deg. Jeg setter derfor stor pris på at du er så flink i situasjonen som du er. Jeg har ingen grunn til å klage.

Tårene trillet da jeg åpnet esken og fant dette ametyst-hjertet.


Min kjære.

Min første kjærlighet gav jeg bort til deg. Du har til nå vært min første og min eneste. Jeg gav deg alt jeg hadde. Jeg vet ikke om du noen gang kommer til å lese dette, men jeg ønsker likevel å skrive de positive sidene jeg har sett hos deg den tiden vi har vært sammen gjennom årenes løp. Jeg ønsker å huske alt det gode med deg. Hold fast på dem du også min kjære. Ikke glem hvem du er og hva du har, for det er så uendelig mye bra der inne...

Jeg var fasinert av deg i mange år. Jeg så også at andre var fasinert av deg som person og av all den kunnskapen og visdommen du hadde fått av Gud som revolusjonerte menneskers liv. Jeg elsket å høre på når du underviste og utfordret folk. Du slikket aldri noen oppetter ryggen, men stod fast på det du trodde på og våget å være ærlig, selv om det du sa ikke alltid var like populært. Du tiltrakk deg folk og du ble alltid godt likt hos dem vi møtte sammen.

Du var lite materialtistisk og god til å forvalte det du hadde. Du var i tillegg en ekstremt dyktig person som lyktes med det du satte deg fore. Jeg hadde stor tro på deg og visste at du hadde et enormt kall og potensiale til å bygge noe stort og få dine drømmer satt ut i praksis. Du var en kreativ type som det aldri var kjedelig å være sammen med, spesielt når du jobbet med dine visjoner og drømmer. Du var også vanvittig utholdende og full av pågangsmot. Du elsket å bruke din kreativitet. Ditt motto var at du kunne alt inntil det motsatte var bevist, og fram til nå kan jeg enda ikke motbevise noe. Jeg på min side elsket å være rundt deg og lære av deg.

Det var deilig at vi kunne dele på arbeidsoppgaver, og det var sjeldent vanskelig å be deg om en hjelpende hånd. Du støttet meg enormt med skriveoppgaver. Du la ned masse av din tid og dine krefter for at det skulle gå bra for meg. Du jobbet dag og natt, ja, til og med da jeg lå og sov. Du fullførte da jeg ikke orket mer.

Og du var kjekke for alderen. De aller fleste antok at du var 12-15 år yngre enn din faktiske alder. Du var veldig flott, og hjertet mitt banket alltid litt ekstra fort hver gang jeg så deg.

Vi fungerte som det perfekte par utad, og vi storkoste oss i hverandres selskap. Samtidig kunne vi også være alene og stille sammen, uten at stillheten føltes trykkende. Vi hadde stor glede av å hjelpe mennesker sammen, og jeg oppdaget raskt at andre mennesker fikk stor tillit til deg. Jeg har alltid sett på meg selv som en som har lett for å komme i kontakt med folk, og jeg tror jeg kommuniserer bra med de fleste. Men det var noe ekstraordinært med deg som gjore at mennesker gikk rett forbi meg og bort til deg. Det gledet meg å se hvilken stor ressurs du var for andre og hvordan mennesker ble oppreist og oppbygd etter å ha tilbrakt tid med deg. Du behandlet alle likt og med respekt og dette gjorde meg vanvittig stolt av deg. Jeg følte meg veldig heldig som fikk det store privilegium å få være kjæresten din.

Det var ingen jeg stolte på mer enn deg. Jeg var aldri redd for at du ville utlevere meg til noen, uasett hvordan situasjonen mellom oss var. Jeg visste også at du hadde tillit til meg. Du har sagt mer til meg enn du har sagt til noen andre. Det er et utrolig stor privilegium og en tillitserklæring som jeg er veldig stolt av.

Vi hadde mange felles drømmer og vi var enige om hva vi ønsket å gjøre i vår tjeneste for Gud sammen. Jeg har alltid satt pris på den frie tankegangen din og din evne til å se muligheter der jeg så problemer og utfordringer. Jeg har aldri tvilt ett sekund på at vi ville lyktes og at du samtidig ville backet meg med mine drømmer og ønsker for framtiden.

Du hadde et behagelig vesen som jeg elsket. Du fikk meg til å roe ned tempoet noen hakk, og du hjalp meg til å ta bedre vare på meg selv. Du hadde en kommunikasjonsmåte som gjorde at du kunne si det meste uten at det ble oppfattet som kritikk, men derimot som veiledning og rettledning. Du hadde en visdom som hjalp meg til å se ulike sider av en sak og forstå motparten i større grad. Du viste meg at også jeg ikke alltid gjorde ting riktig og trengte nåde, og det gjorde meg til en mindre bastant og dømmende person. Du fikk meg også til å bli mer ydmyk og mykere, både mot meg selv og andre.

Du hjalp meg til å få mer bakkekontakt og jeg fikk utvidet mine perspektiver på mange områder i livet. Samtidig var det veldig gledelig for meg å se at også du forandret deg mye i positiv retning etter at du ble sammen med meg. Vi hadde en positiv innvirkning på hverandres liv og gjorde hverandre til bedre mennesker på veldig mange områder.

Du var den minst dømmende personen jeg har vært borti noen gang. Du var alltid full av tilgivelse alle de gangene jeg gjorde noe dumt og ba om unnskyldning. I tillegg var du ekstremt tålmodig, forståelsesfull og full av nåde når jeg hadde det tøft eller trengte å finne ut av saker og ting. Du var også en veldig positiv person. Du sluttet ikke å tro på at ting ordnet seg, selv om det var vanskelig der og da.

Du stod alltid ved min side i stormene, både det som gjalt oss og de rundene jeg hadde på det private plan. Det at vi hadde mye motstand splittet oss ikke, snarere tvert imot. Vi var ekstremt sammensveiset. Det er ment som en kompliment når jeg sammenligner deg med en hund. Bare du fikk litt mat og kjærlighet var du verdens mest trofaste venn.

Jeg følte meg alltid elsket da jeg var sammen med deg og du var flink både verbalt og non-verbalt til å formidle din kjærlighet til meg. Du var alltid rask til å be om unnskyldning. Det tok aldri mange minuttene før vi holdt rundt hverandre og vi igjen kunne kommunisere bra og komme fram til en felles løsning.

Jeg er så fryktelig lei meg for alle de gangene jeg har såret deg, drøyd med å ta avgjørelser og der jeg tillot andre å ta avgjørelser i forholdet vårt. Jeg forstår nå i ettertid hvor fryktelig vondt det må ha vært for deg.

Takk for de fine årene vi har hatt sammen. Det har gitt meg mye glede å tilbringe så mye tid sammen med deg, både som din venn, kjæreste og forlovede, tross alle utfordringene vi har møtt på vår vei. Du har på mange områder gjort meg til et bedre menneske og det er jeg enormt takknemlig for. Må hele verden se og forstå hvor mange fantastiske sider du har i deg!

Jeg ønsker deg alt godt videre i livet, det gjør jeg virkelig!

torsdag 5. mars 2009

STORMEN


Du er en copilot på et fly. Ubekymret setter du deg godt til rette og lener deg tilbake i ro og mak. At flyet hever og senker seg slik at det kiler i magen, skremmer deg ikke, du har flydd når det har vært turbulens før.

Du stoler på kapteinen. Han har større erfaring med uvær enn deg selv. Men han har sagt at det ikke er noe å bekymre seg over og at dette skal gå bra.

Du kvekker til av at kapteinen ber deg om å feste sikkerhetsbeltet. Du åpner øynene og forstår at du må ha slumret litt underveis. Regnet pisker mot ruta, men du forstår ikke at du er midt i stormen før utsikten blir borte. Alt du ser rundt deg, er mørket, med ett og annet lynglimt. Først da blir du redd.

Radaren deres hadde kortsluttet og på den tiden det tok å få radaren til å fungere igjen, hadde kapteinen styrt dere rett inn i stormen. Tross sin erfaring, blir han usikker på hvordan han skal håndere situasjonen. Han har vært i hardt vær før, men dette overgår alt han noen gang har kunnet forestille seg.

Selv om du er en ny i gamet, prøver du å tenke klart, samt oppmuntre. Du tar en titt på kartet, radaren og alle de blinkende bryterne rundt deg, men føler deg hjelpeløs.

I ettertid tenker du tilbake på hva du kunne gjort annerledes, som kunne forhindret dere i å havne i denne situasjonen. Hva om du hadde fått en ny sjanse til å gå ombord i flyet? Hvis du bare ikke hadde slumret i setet ditt! Hva om du hadde sett tegnene til uvær litt tidligere?

Men det er for sent. Du og kapteinen er der dere er. Det eneste dere kan gjøre er å komme dere igjennom denne stormen sammen på en best mulig måte. Uten å kjefte på hverandre, uten å fordele skyld, kun håpe på at dere overlever begge to, og at solen vil skinne på den andre siden.

Beyond the clounds, the sky is always blue, I hope...

tirsdag 3. mars 2009

DET ER LETTERE SAGT ENN GJORT!


Jeg ville aldri tolerert noe slikt, sier noen til meg, enda flere sier det til andre venner av meg. Jeg forstår at de tenker sånn, har tenkt det samme selv. De mener det godt, de mener å støtte meg. Men når venner som knapt har opplevd en kjip ting i livet skal fortelle meg hvordan de hadde handlet om de hadde vært i min situasjon, kjenner jeg at jeg blir amper. De ANER JO IKKE HVA DE PRATER OM! De kan prøve å forestille seg det, ja, men de kommer aldri til å FORSTÅ før de sitter der selv. Og jeg ber til Gud om at de ikke skal havne der.

Vet de hvordan det er å være bundet til et annet menneske, selv om alt har gått på ræva? Vet de hvordan det er så sitte der i nedgangstidene med felles barn, felles bosted, felles gjeld, felles utgifter, felles håp og felles drømmer som gikk i dass? Og det er da heller ikke bare å skru av og på følelsene sine, slik man slår av og på en bryter. I alle fall klarer ikke jeg det. Det er så MYE MER! Han er ikke bare en drittsekk, en som har såret meg. Han er snill, han er en fantastisk pappa til våre barn, han er et fint medmenneske, selv om jeg føler meg avvist, og han gjør så godt han kan ut ifra situasjonen og det han tenker er rett for alle parter. Og når da livet til en annen person tar en 180 graders vending, er det ikke bare å sitte på gjerdet og si: Hør nå her, dette skal du gjøre for dette hadde ikke jeg funnet meg i hvis jeg var deg.

Men når jeg sitter her og tenker etter, har jeg vel både gjort og sagt akkurat det samme. Jeg bør vel i bunn og grunn ta en titt innover og fjerne bjelken i mitt eget øye før jeg klager på alle andre...