lørdag 29. januar 2011

IN PAIN!


Fy og farao så vondt, jeg vet nesten ikke hvor jeg skal gjøre av meg...

Under min graviditet med 2.mann, hadde jeg mye problemer med bekkenet, og krabbet og gikk på krykker de to siste månendene. Men etter fødselen ble alt egentlig nesten helt bra, føltes det som. De to siste årene har jeg slitt så smått litt til og fra, men egentlig ikke så mye å snakke om, det har rettet seg opp igjen etter kort tid.

Noen dager før jul begynte jeg å få vondt igjen, og det dro seg på mer og mer. Som det stabeistet jeg er, prøver jeg å ikke la meg merke med det og kjørte hele julen med bekkenbelte og sammenbitte tenner. For et par uker siden klarte jeg ikke mer. Det strålet ut i benet og opp i ryggen og jeg forstod at nå ligger isjasnerven uten tvil i ordentlig klem. Legen visste ikke helt hva han skulle si... han sykemeldte meg en måned og ikke noe mer skjedde, tror egentlig ikke han tok meg helt på alvor. Så da måtte jeg ta skjeen i egen hånd og oppsøkte en naprapat etter ei venninnes anbefalning. Hun hadde vært hos ham med meget gode resultater.

Jeg var der på en utredningstime, hvor det da ble påvist, en muskelknute som trykket på isjasnerven, låsninger i bekkenet og prolaps. Behandling: Ikke bøy deg, ikke bær tungt, unngå trapper og oppoverbakker, og gå to turer daglig på maks 15 min. Da jeg kom hjem, gråt jeg, ikke først og fremst på grunn av smerten, den skal jeg alltids takle, jeg har høy smerteterskel, men hvordan i heite huleste skal jeg klare å gjennomføre dette med to små alene? Jeg har jo ikke sjans i havet til å bli bra!

Den neste uka gikk på halv tolv. Man prøver å gjøre som man får beskjed om, men når utedressen og støvlene skal på, så må de på, og da tar jeg de på, hva ellers skal jeg gjøre? Da vaskemaskinen ble ødelagt og helte enormt mange liter vann utover hele badegulvet og jeg måtte tørke det opp etterpå, ja, så må jeg jo gjøre det, kan jo ikke ha 3 mm vann utover hele gulvet. Og da smalt det...

Tilbake til naprapat med konstante heksestøt, tårene rant og det var helt sinnsykt vondt. Den ene ryggvirvelen min har visst sprukket opp nå. Behandling: Ikke våg å bøy deg! Ligg, ligg og gå et par turer og LIGG!!!

Så her ligger jeg. Pappaen har vært snill og tatt guttene denne helgen bare for at jeg skal få ligge. Blir jeg ikke bedre til mandagen blir det MR på meg. Har blitt forespeiltet at dette fort kan ta 6-8 uker! Det er jo en evighet, jeg har ikke tid. Jeg har en helg på meg for pokker!!!

I sånne situasjoner, selv om jeg har snille venner og naboer, pappaen til gutta som strekker seg litt lenger for å hjelpe meg og en flott familie ikke langt unna (som ligger rett ut i influensa), så føler man seg likevel veldig, veldig alene...

fredag 21. januar 2011

FØRSTE SKITUR EVER!



At nordmenn er født med ski på bena, setter jeg et stort spørsmålstegn ved, siden jeg selv har født et par barn, og ingen av dem kom ut med ferdigspente ski på seg (takk Gud for det!). Uansett, jeg hadde lovet 4-åringen for ett år siden, at den vinteren han fylte 4 år, skulle han få sitt eget langrennsutstyr, og det løftet glemte han aldri. Det var derfor stor stas da vi dro ned på Tri-sport og kjøpte splitter nytt utstyr for noen av pengene han hadde fått til jul av familien. To dager senere spente jeg på ham skien, og han skulle få gå på sin aller første tur. Og mens ei annen jente i nabolaget fant fram skiene sine, ble vi en fin liten gjeng som koste oss ute i litt for mange kuldegrader etter mammas smak.

Lillebror på 2, måtte jo også aktiviseres. Jeg fant en gammel barnestav fra gjenvinningsstasjonen på Lindum i kjelleren, så da ble han kjempefornøyd han også. "Jeg går på ski, jeg går på ski"- ropte han, mens han stabbet bortover med staven. Jeg lo høyt hehe!

Til å være første gangen, må jeg si at han var kjempeflink og han var tålmodig og ivrig i nesten 45 minutter. Lillebror derimot som hadde oppdaget at storebroren hadde to staver, og ikke én, begynte gradvis å slå seg vrang. Da han til slutt nektet å samarbeide, havnet han på skyfelen til naboen som jeg dro etter meg. Så der ble han liggende med smokken i munn, rolig og meget fornøyd. "Man får tage hvad man haver" tenker nå jeg!".

Etter én time hadde mammen fått nok av knall og fall og sneskyffel, og tenkte som så at jobben hennes som en god, sporty mor var over for i dag. Da var det godt å komme inn i et varmt hus, med to fornøyde unger. Jeg synes det kan være et ordentlig tiltak å ta med ungene ut av og til, men når man først er ute, er det virkelig verdt det. Mersmak gav det for både mor og barn, det skal sies!

tirsdag 4. januar 2011

"LURENISSEN"



På vei til farmor, på nyttårsaften, sa 4-åringen min: "Mamma, neste gang jeg treffer julenissen, da skal jeg si til ham at han må slutte å lure meg. De vottene jeg fikk av ham til jul var altfor små!".