søndag 30. mai 2010

VENNSKAP


Jeg fikk en bok, "Profeten" til jul av en god venn. Den er tynn og lettlest, men med mange visdomsord om ulike områder i livet. Boka kan minne meg litt om "Salomos Ordspråk" i Bibelen. Det er ett kapittel i boka om vennskap som fanget min oppmerksomhet.

Jeg får litt perspektiver på livet av og til. Lett og bare se sine egen greie, meg, mitt og mine, og hva en selv står i. Livet mitt er langt ifra rolig, mange trøkker i tryne fremdeles, men likevel; jeg har så mye å være takknemlig for. Jeg er omringet av så mange fantastisk fine mennesker i livet, gode venner. Venner jeg kan være meg selv sammen med, venner som er glad i meg, tross mine oppturer og nedturer, venner som liker meg, selv om de også har sett mine dårlige sider. Jeg kan være sterk, eller svak, jeg kan få lov til å gi av meg selv, men også få ta imot. Jeg takker ofte Gud for de fine mennesker som har vært i livet mitt i mange år, og de nye som kommer til, som jeg tar tett innpå livet mitt. Venner som betyr mye for meg, men som jeg også ønsker å bety noe for. Sitatene under, er en liten hyllest til dem. Enkelte utsagn drar vennskaps-betegnelsen litt lenger enn jeg selv vil gjøre, det er kanskje den poetiske friheten forfatteren tar seg, men det er såpass mye bra at jeg har lyst til å dele det likevel.

"Din venn er svaret på dine ønsker. Han er den mark som du sår til med kjærlighet og høster med takksigelse. Han er ditt bord og ditt ildsted. For du kommer til ham med sult, og du oppsøker ham for å finne fred.

Når din venn sier hva han mener, frykter du ikke ditt eget "nei" og holder heller ikke ditt "ja" tilbake. Når han er taus, lytter ditt hjerte ustoppelig til hans; For i vennskap blir alle tanker, alle ønsker, alle forventninger født og delt uten ord og med taus glede.

Når du skilles fra din venn, sørger du ikke; for det du elsker høyest hos ham, kan bli tydeligere når han er borte, likesom fjellklatreren ser fjellet tydeligere fra lavlandet.

Og la din venn få det beste i deg. Må han vite om ditt tidevanns fjære, så la ham også få vite om dets flo. For hva er en venn hvis du skulle oppsøke ham når du vil slå tiden i hjel? Oppsøk ham alltid med den tiden som skal leve. For det er han som skal fylle dine savn, men ikke din tomhet. Og la det være latter og felles gleder i vennskapets sødme. For i duggen på små ting finner hjertet fornyelsens morgen".



fredag 28. mai 2010

FRA BAKGÅRD TIL UNDULAT


Det hele begynte med en gin-kveld for en måneds tid siden...

Eller, det begynte vel egentlig i bakgården. Jeg legger stein i bakgården min, og det er et slit. Jeg er nok en sjauer av natur. Tar gjerne i et tak og bærer tungt, men når det kommer til småpirkeriet, kjenner jeg at tålmodigheten min ikke er særlig stor. Jeg spurte en kompis om hans mening, siden jeg vet at han er en veldig flink fyr. Hans kommentar var: "Dette er veldig bra gjort... men... jeg vet du kan gjøre det enda litt bedre". Hvorfor måtte jeg spørre!??? Så det endte jo med at jeg tok opp to kvadratmeter med stein (det på bildet). Det høres sikkert lite ut, men jeg har lagt ned MANGE timer i de kvadratmeterne! Alle steinene har ulike kanter, derfor er det et enormt puslespill å få stenene til å passe med hverandre uten at det blir for store sprekker mellom dem.

Jeg la én rad med stein på nytt, 4 meter og jeg overdriver ikke, jeg brukte 4 timer på de metrene. Da var jeg så sliten og lei at jeg hadde mest lyst til å sette meg og sippe litt, og gjorde det vel forsåvidt også... Da min kjære venninne ringte og kommanderte meg bort fra bakgården og hjem til henne, takket jeg ja til tilbudet.

Hun hadde fått en undulat siden sist jeg hadde vært hos henne, med navnet Pelle (veldig orginalt...). Jeg har alltid vært glad i dyr, men etter jeg fikk barn, syntes jeg i grunnen det var mer enn nok, og la alle planer om dyr til side. Pelle hadde min kjære venninne gitt bort som en gave til sin bestemor for at hun skulle ha litt selskap. Undulaten hadde blitt satt stor pris på, men da bestemoren døde noen måneder senere, havnet undulaten tilbake til den som engang hadde kjøpt den, noe som passet litt dårlig siden de blant annet har en fulgehund...

Jeg fikk tilbudet om å få med meg Pelle hjem, men takket bestemt nei. Men etter som kvelden gikk, og jeg fikk et par glass med noe hvitt, og jeg ble banka i "Scrable", og "Den forsvunne diamant" ble jeg gradvis mer glad i Pelle. Da jeg våknet morgenen etter, før alle de andre hadde stått opp, hadde jeg en prat med den lille blå undulaten og vi ble til slutt enige om at han skulle bli med meg hjem på et "avlastningsopphold med åpen retur". Så jaggu meg endte jeg ikke opp med en undulat i bilen da jeg takket for meg og hyggelig selskap. Guttene ble kjempeglade i denne lille blå skapningen, og han ble fort en av familien.

Han fløy ut for meg da jeg åpnet buret for å hilse på ham. Det var nesten helt umulig å få tak i han igjen. Det eneste han ville sitte på, var en ananas på kjøkkenet. Til slutt endte hele ananasen og fuglen inn i buret for å i det hele tatt få ham med seg.

tirsdag 11. mai 2010

SITTING HERE

Jeg var i Malmö våren 2006, på et seminar i en kirke som heter United (anbefales forresten!). Den gangen var det litt fram og tilbake mellom x'en og meg. Jeg var usikker på oss, men likevel så sinnsykt glad i ham, at jeg ikke klarte å slippe ham, og han ville ikke slippe meg heller. Det var en slitsom tid med mange følelsesmessige berg-og-dal-baner. I tillegg hadde jeg en skummel følelse av at jeg var gravid (noe som etterhvert viste seg å stemme, men det visste jeg ikke før en ukes tid senere).

Da jeg satt der på en benk i Malmö og så rundt meg, ba jeg til Gud om å få en sjanse til. En sjanse om å få begynne på nytt, med blanke ark. En sjanse til hvor jeg kunne få en ny mulighet til å gjøre ting på en riktig og ryddig måte, på Guds måte. Mens jeg satt der og småfrøs, begynte jeg å skrive noen strofer som etterhvert endte i sangen: "Sitting here". Du finner den under mine sanger i høyre kolonne.

mandag 3. mai 2010

I´M SO STUPID!


Jeg fikk meg en skikkelig tankevekker i går kveld som endte med en stor klump i magen. De siste par årene, har jeg møtt ei jeg gikk i barnehagen med, for mange Herrens år siden, i alle fall over 20 år... Vi har hilst og pratet litt de få gangene vi har truffet hverandre. Siste gangen var for litt under et år siden på en Kiwi-butikk i nærheten av der jeg bor. Jeg så at hun hadde et sjal på hodet, og ikke noe hår under. Hun så vanvittig bra ut, tross alt. Noen er født med et vakkert utseende, enten de er friske eller syke. Jeg fikk vite at hun hadde hatt kreft, men at hun nå skulle ta siste kuren og deretter ville hun trolig bli erklært frisk. Hun var ved godt mot og vi pratet om og holde kontakten. Siden jeg hadde kortet hennes med telefon-nummeret hennes på, var det naturlig at jeg skulle ta kontakt først. Jeg tenkte på denne jenta ofte da høsten kom, og utover vinteren, men av en eller annen grunn, glemte jeg henne litt bort også, fikk meg aldri til å ta kontakt, og tiden gikk for fort.

I går kveld var jeg innom mamma og lillesøsteren. Jeg fikk vite at kreften hennes hadde kommet tilbake i fjor vinter og at denne gangen har hun fått døds-budskapet. Vi snakker om ei nydelig jente på 26 år. Jeg fikk en vanvittig klump i magen og dro til slutt hjem. Jeg fikk høre at hun skriver blog, og etter en del leting, fant jeg henne. Leste hele blogén hennes fra begynnelse til slutt, så det ble langt på natt før jeg ble ferdig. Og jeg skammer meg, virkelig! Hvorfor tok jeg ikke kontakt med henne? Hvorfor spurte jeg ikke bare hvordan det gikk? Hvorfor kunne ikke klare å sende en jævla sms til henne? Og nå, hva gjør jeg nå? Hvilken grunn har jeg for å ta kontakt med henne nå, utenom det å rette på min grusomt dårlige samvittighet?

Vi var ikke noen nære venner, jeg er rimelig overbevist om at det ikke føles som noe tap for henne å ikke ha kontakt med meg. Hun har en fantastisk familie, gode venner og en flott mann rundt seg. Samtidig så skulle jeg så gjerne brydd meg, tatt en prat, pratet sykdom eller bare tull, avhengig av hva hun ønsket selv, bare vært der. Men hvordan kan hun ønske noe sånt av meg nå, når jeg ikke tok kontakt før? Hvor mye brydde jeg meg for et år siden? Ikke nok til å handle... desverre...

Og så begynner jeg å tenke igjennom det jeg har skrevet i blogén min... Ja, livet har vært tøft, det har vært til tider jævlig, og jeg har hatt lov til å sørge jeg også, selv om det er mange som har det verre enn meg... Men likevel, hvor er fokuset mitt? Hvor er takknemligheten min på det jeg FAKTISK HAR? Når jeg leser om min lekekamerat i "gamle dager", sitter jeg igjen med følelsen at: "Fy fillern, skjerp deg, endre fokus kjerring! Du har to flotte gutter (selv om du av og til har lyst til å legge dem ut på Finn.no og selge dem til høystbydende...), du sitter med et hus, du har jobb, og ikke minst, du har en god helse. Du slipper frykten for livet ditt, for framtiden din hver eneste dag, du slipper å leve i denne grusomme uvissheten...".

Blogén til denne jenta har virkelig fått meg til å sperre opp øynene og gitt meg et indre ønske om å bli ei bedre jente som nyter livet, ikke tar det som en selvfølge, som kan ta vare på dagen i dag, menneskene jeg er glad i, og leve i nuet.

Men det er jo skammelig at det er slike enormt tragiske skjebner som skal til for at en skal lære seg noe om det å bry seg, aktivt bry seg. Jeg vil så gjerne, men svikter så ofte...

I am so stupid sometimes!