Det er lenge siden jeg har blogget nå. Det har vært mange prosesser i livet, noen fine som viser framgang, andre som suger og som har gitt meg noen tårer. Man kjenner at noen av sårene med skurv fra fortiden av og til sprekker opp og begynner å blø dersom de blir plukket borti, og det er ufattelig irriterende og fortvilende til tider. Men alt man er klar over, kan man gjøre noe med, så jeg har blitt bevisst på en del ting som jeg ønsker å ta tak i.
Så en tv-serie om personer som venter på organer for å kunne overleve/få et bedre liv, tror det het "med livet på vent". Det er langt ifra så drastisk for meg, men føler likevel at livet mitt er på vent. Hva som skjer til høsten står ikke og faller på meg lenger, det er andre som skal ta bestemmelser over hodet mitt, og jeg, såvidt jeg vet, har ingen innflytelse på de avgjørelsene. Jeg har søkt på studier fra høsten av, vurderer å studere praktisk pedagogikk. Ryggen er ikke særlig god til tider, og må begynne å tenke alternativt. Ett års heltidsstudie med pedagogikk, og med min utdannelse som sykepleier har jeg kanskje en mulighet til å undervise i helse- og sosial- fag. Svaret på skolen får jeg ikke før i midten av juli. For å klare studiet økonomisk hadde det vært en stor fordel å kunne få dette dekket av NAV, via arbeidsavklaringspenger. For å få dette, trenger jeg at legen skriver en attest, og for at hun skal skrive den, trengs svar på MR'en jeg tok for en stund siden. Så her sitter jeg, aner ikke svaret på MR'en, legeattesten er skrevet og sendt til NAV uten at jeg vet hva det står og det er jo en behandlingstid på 2-3 måneder så trolig må jeg ta en avgjørelse angående skole uten å vite hva NAV bestemmer seg for. Mye står og faller på min inntekt, jeg er jo den eneste som tjener penger, så jeg kjenner at juli blir en spennende måned hvor jeg trolig får en pekepinn på hva som venter meg. Prøver å senke skuldrene og slappe av, noen ganger klarer jeg det, andre ganger kjenner jeg at hvilepulsen kunne vært lavere.
Innimellom, i en periode hvor jeg føler at jeg "suser hjemme og snylter på staten" og ikke er så mye til nytte, gjør jeg andre ting for å holde selvfølelsen oppe og tenke at "joda, du er flink du, selv om du er litt invalid i ryggen til tider". Så da satte jeg igang med å få bakgården ferdig. Steinen lå der fra i fjor, sandkasse snekret jeg også i fjor, så da var det bare å få resten til å se vettugt ut. Jeg valgte å spikre en platting og må vel innrømme at jeg er særdeles fornøyd med tanke på at jeg i utgangspunktet er en skikkelig amatør. Jeg var mer eller mindre sengeliggende i 2 dager etterpå også med en del smerter, men det var verdt det! Når jeg først kjenner at jeg er bedre i ryggen, blir jeg så glad, så blir jeg altfor ivrig, og blir liggende igjen. Jada, jeg lærer vel snart... Men takk til alle som har tatt en kopp kaffe med meg, tegnet på servitter, demonstrert med penner og blyanter og forklart hvordan jeg skal gjøre det med bakgården, og takket være dem fikk jeg det også til. Gode venner er noe av det beste som finnes!!! Så det er viktig å nyte livet selv om man er litt usikker på hva som venter der fremme. Livet er jo en reise, så viktig å stoppe opp og nyte litt innimellom også, selv om man føler at man er litt på vent.
