onsdag 30. desember 2009

MEMORIES


Det er en halv evighet siden jeg har fått skrevet på blogén nå, og beklager veldig!!! Har vært én måned uten internett og har nesten holdt på å fly på veggen til tider. Men nå er jeg på jobb, hvor det er internett-tilgang, så jeg benytter muligheten til å skrive ned noen (velvalgte?) ord...

Sitter her og tenker tilbake på året som har vært. Det har på mange måter vært et jævlig år, men samtidig sies det at det er viktigere hvordan man avslutter, enn hvordan man starter, og da ligger jeg kanskje ikke så dårlig an likevel...

Det har vært et år med mange tårer, banneord og et og annet kjøkkenglass som har gått i veggen (dette var på begynnelsen av året, før xén flyttet ut i februar... rødme, rødme). Våren og sommeren var preget av et kompromiss om at jeg og xén skulle hjelpe hverandre igjennom de ulike utfordringene vi hadde på hver vår kant etter samlivsbruddet. Jeg trengte hjelp til taket på huset mitt, han trengte et sted å ha barna annenhver helg og annenhver ferie, både de to vi hadde sammen, men også tre andre fra et annet ekteskap. Det kostet masse følelsesmessig, sannsynligvis for oss begge to, selv om xén ikke uttrykte så mye av det han tenkte og følte. Uansett var det vondt for meg. Etter å ha delt seng i flere år, lå nå den ene i senga og den andre på sofaen. Og når helgen eller ferien var over, dro xén til en annen sin seng. Alt føltes bare så feil, og jeg ante ikke hvordan jeg skulle håndere situasjonen...

I september var det ett år siden jeg klippet av meg mitt lange, blonde hår. Nå har jeg halvlangt brunt hår og trives godt med det. Og jeg merker at livet gradvis har snudd, at sola oftere og oftere har kommet fram bak den regntunge skya som jeg har følt har hengt over livet mitt. Jeg kan av og til med hånden på hjerte si at " i dag har jeg det virkelig bra, i dag føles livet godt" og det i seg selv er en seier.

I oktober fikk jeg kontakt med ei jente jeg ikke hadde sett på 8 år. Et par uker senere flyttet hun inn hos meg. Hun trengte et sted å bo, jeg trengte avlastning av barn, så vi fant ut at vi slo oss sammen. Hun bodde hos meg en måned, og det var en flott tid. Vi koste oss i hverandres selskap, delte livet og kunne slappe av og være stille selv om vi satt i samme sofa, eller vi kunne prate og tulle og være dritbarnslige til tider. Alt var lov, alt var greit. Jeg kjente også at jeg hadde litt mer overskudd, jeg så viktigheten av å kunne gjøre aktiviteter alene med eldstemann, og den måneden følte jeg meg som en bedre mamma enn jeg har gjort på lenge. Etter en måned, da hennes bestefar døde, vendte hun nesen hjemover, og jeg tror ikke hun kommer tilbake. Hun er en rastløs sjel som har problemer med å slå rot noe sted. På mange måter savner jeg henne, samtidig er min store bønn at hun får fred i hjertet. At hun skal ta de avgjørelsene som er viktige og riktige for henne, slik at hennes drømmer kan bli oppfylt, og at hun kan få ro og en følelse av tilfredshet i hjertet.

I begynnelsen av desember fikk jeg være med en venn som skulle gjøre en research på et spa-hotell i Strømstad (http://www.stromstadspa.se/). Han ville gi meg en helg med fullstendig ro, barnefri og et sted hvor jeg kunne komme til hektene igjen og bare bli oppvartet etter alt det vonde og tøffe de par siste årene har bydd på. Det var en helt fantastisk helg og det kan anbefales på det sterkeste! Jeg var helt overveldet. Jeg fikk tilfeldigvis et blikk på papirene til hotellet da han presenterte seg, og så da at det stod VIP bak navnet hans. Han fikk den største suitten hotellet hadde, men den gav han til meg. Jeg har aldri i hele mitt liv bodd så fint, drukket så dyr vin (ikke at jeg kjenner forskjell på en flaske vin til 100 kroner eller 1200, men dog...), spist så dyr mat og fått full kroppsmassasje i 50 min. Én hel helg hvor jeg bare fikk ta imot og ta imot. Jeg vet ikke til dags dato hvordan jeg noengang skal kunne klare å fortelle hvor høyt jeg satte pris på det han gjorde for meg. Jeg landet fort nok igjen da jeg kom hjem til mine to små, men jeg fikk lov til å være "Queen of the night" et par kvelder, og det gjorde underverket, både fysisk og psykisk!

Resten av desember har vært preget av mye stress, selv om jeg ble tvangsferiert i 3 uker fordi jeg hadde for mye ferie til gode. Egentlig et lukusproblem, men skulle gjerne hatt feriene utbetalt istedenfor. Brukte mye av ferien til å shine huset og rydde bort en del av innboet til xén, små ting som kunne puttes i pappesker. Det har tatt meg nesten ett år å begynne på det, men nå er jeg igang, og det kjennes riktig og godt ut.

Jula har vært et kapittel for seg selv. En farfar som lå på sykehuset, men tross det, en veldig koselig julaften. 1. juledag hadde jeg en ettåring som spydde hver halvtime i 5 1/2 time og én gutt med diaré. 2. juledag var rolig, men 3. juledag var spy-runden igang igjen. Det ble mye bæring og tørking. Jeg så fram til den 28. da far skulle ha barna og jeg skulle komme til hektene igjen og få ladet opp batteriet. Samme dag ble farfaren min dårligere, og jeg bodde på sykehuset hos ham fram til han døde kvelden den 29. Nå er det den 30. og jeg er på nattevakt og skal jobbe enda en natt før jeg skal få barna tilbake. Det går ikke alltid som planlagt og jeg er så sliten at egentlig må jeg bare le, og det har jeg vel forsåvidt gjort også... ;-)

Men når jeg sitter her og skriver, kjenner jeg at jeg er fylt av takknemlighet og glede over livet. Fysisk er jeg nok fortsatt i kategorien utslitt, livet er fortsatt preget av mye stress, frustrasjon over å ikke føle at man er god nok og strekker til, og altfor lite søvn. Likevel er jeg så glad for den vendingen livet mitt har tatt. Og ikke minst kirken min, noen av folka som har stått der sammen med meg i så mange runder, som har trodd på meg, som har backet meg, fra å troppe opp med stygge klær og male huset mitt, til å sende oppmuntrende bibelvers eller "bare" prate med meg, trøste meg, eller kun få meg til å le og glemme alt sammen. Er så takknemlig for alle de fine menneskene som har kommet inn i livet mitt dette året, både dere i, men også dere utenfor menigheten. Jeg er så takknemlig til Gud for dere!!!

Så på mange måter har jeg god grunn til å håpe på et godt, nytt år, og det ønsker jeg for dere andre også, som leser dette!

Anita 2009.

tirsdag 1. desember 2009

Why don´t you give me up?

Da har jeg prøvd å skrive inne én av sangene mine, under en egen blog-konto som heter "mine sanger" som du finner i høyre marg på denne siden. Dette er et lite prøve- og feile-prosjekt. Får ikke helt til utformingen, men, men, vi må alle begynne et sted...

Bakgrunnen for sangen var at xén og jeg fant ut at vi ikke klarte å leve sammen lenger etter alt som hadde skjedd. Jeg følte meg som verdens mest mislykka person som ikke hadde klart å få det til å fungere med den mannen jeg elsket høyest på denne jord. Samtidig var jeg skamfull og lei meg overfor Gud, at jeg ikke hadde klart å leve slik jeg ønsket innerst inne, at jeg hadde gått mine egne veier, selv om jeg visste at de ikke var i tråd mens Hans anbefalinger. Jeg var skamfull og knust, og det resulterte i denne sangen. Amatørmessig, men dog min sang...


mandag 26. oktober 2009

HALVFULLT ELLER HALVTOMT?


Her en dag leste jeg igjennom alt jeg hadde skrevet i blog'en min. Folk rundt meg, som er sammen med meg i dagliglivet, skryter fælt av meg, at jeg er så positiv og optimistisk med masse pågangsmot, og de har lurt på hvordan jeg har klart det, tross det jeg har vært igjennom. Jeg har takk og bukket for de gode ordene, selv om jeg også har bemerket at jeg ikke alltid er like blid og tålmodig.

Men da jeg leste igjennom blog'en, ble jeg overrasket over hvor melankolsk alt var, og at det til og med tøyt fram bitterhet til tider, og jeg skammet meg. At det begynte kjipt er greit, livet var virkelig et helvete.

På mange områder har jeg klart det, men tydeligvis har jeg en del igjen som jeg ikke har vært helt klar over. Ei venninne av meg sa til meg for mange år siden da en urett var gjort mot meg, at: "Å tilgi, er å glemme, Anita". Og jeg husker at jeg var veldig enig med henne og omvendte meg der og da. Når jeg nå leser det jeg har skrevet, står det helt tydelig for meg at jeg ikke har tilgitt x'en i alle fall! Men jeg må kanskje bare være nådig mot meg selv, tenke at prosesser kan ta tid. Jeg kan selvfølgelig prøve å vinkle tanker og minner annerledes og skal prøve det framover.

Jeg sliter nok med å slippe drømmene våre, for jeg hadde så klippetro på dem. Samtidig kjenner jeg et enormt sinne med en blanding av fortvilelse for hvordan han kunne gjøre noe sånt bak ryggen min, og hvordan han var mot meg det året jeg gikk gravid. Han forstår nok ikke hvordan han knuste hjertet mitt fullstendig og ødela meg på så mange områder (og kanskje ikke med vilje heller), som jeg nå må jobbe med hver dag for å klare å fungere som et menneske.

Likevel ser jeg til min glede, at de siste par månedene har nye drømmer og tanker om framtiden dukket opp. Jeg ser lys i enden av tunnellen og med verdens beste venner rundt meg, finner jeg gradvis tilbake til den jenta, ikke som jeg en gang var, jeg har fått for mange sår til det, men den jenta jeg ønsker å være. Tar meg i det av og til at jeg nynner på sangen "Prøver å finne meg sjæl" og det er det jeg gjør. Men én dag har jeg klart det og da skal jeg være både stolt og glad. Jeg ber likevel om tilgivelse dersom jeg har vært altfor kjip i skrivingen min og ber om ny sjanse til å rette på det.

X'en har alltid sagt at: "Ingenting er værre en fraskilte bitre kjerringer", og på det området er vi fremdeles veldig enige. Men langt der inne, ønsker jeg virkelig å være positiv, legge det vonde bak meg og gå videre. Derfor er min bønn til Gud hver eneste dag om hjelp til å klare å holde rett fokus.

Jeg ønsker nemlig å se på glasset som halvfullt istedenfor halvtomt!

lørdag 17. oktober 2009

DET KUNNE VÆRT, MEN BLE IKKE



Jeg var hos slekta mi i juli. Jeg har vært der hvert år siden før jeg kunne gå. De bor like i nærheten av stedet hvor jeg skulle gått opp som hvit brud. Denne sommeren ville det vært ett år siden. Det var så rart å være tilbake, se på den nydelige borgen og gå tilbake til drømmene og planene jeg og x'en hadde. Middelalderbryllup, bueskyter-konkurranse, heltstekt gris som snurrer rundt over åpent ild, masse mennesker, mat og vin, avslappet god stemning. Mye liv og moro, gratis overnatting for alle gjestene opptil en uke, hos slekt og venner, eller i en lavo for 25 personer. Men jeg kom fort tilbake til virkeligheten. Det sier seg selv at når én av bryllupsgjestene blir gravid med brudgommen, kan det umulig bli et vellykket bryllup.

Det var litt vemodig, det trillet noen tårer, men samtidig kjente jeg en ro inni meg, en lettelse for at jeg ikke rakk å bli gift. Hvilket ekteskap hadde det blitt etter alt som hadde skjedd? Hadde vi klart å jobbe oss igjennom det? Jeg har ikke lenger tro på at vi hadde klart det. Arbeidet oss imellom ligger nå på et helt annet plan: å klare å forholde oss til hverandre på en ok måte, holde en hyggelig tone, hjelpe hverandre, være fleksible og jobbe sammen for at det skal gå best mulig for barna, tross et lite gunstig utgangspunkt. Og vi klarer oss ikke så aller verst.

Men jeg har en drøm, langt der inne, om at kanskje én dag, får jeg muligheten til å love en jeg elsker og stoler på, evig troskap. Jeg har ikke mistet troen på det, ikke helt.

søndag 23. august 2009

Å VESTLAND VESTLAND



Jeg og guttene mine var på vestlandet i påsken, hjemme hos foreldrene til noen gode venner. Jeg visste på forhånd at denne familien bestod av flotte mennesker, men jeg må bare ta meg av hatten for dem. Måten de åpnet sitt hjem og tok imot barna og meg på, var prisverdig. Kjærlighet lyste ut av øynene på dem når du møtte dem, og med én gang du tråkket innenfor dørterskelen, føltes det som du var en del av familien, og de sparte ikke på noe. Foreldrene tok til og med den eldste gutten min opp på soverommet sitt og hadde han der flere netter for at jeg skulle få sove ut om morgenen. De dro fram de gode sidene i meg, gav meg avlastning og jeg fikk tid og overskudd til å være en god mor.

Og hver eneste dag, fikk jeg tid alene til å sette meg her ved stryket, noen ganger flere ganger om dagen. Her kunne jeg klarne tankene, og kjenne på stillheten. Noen ganger satt jeg og pratet med venner på telefonen, andre ganger tok jeg meg tid med Gud. Men jeg fikk noe som het alenetid, som har vært en ekstrem mangelvare siden minstemann ble født. Jeg nøt tiden alene.

Det finnes så mange fremtredende personer som er så lett synlige, mange ser opp til alt det fine de gjør, og de får mye respons for det de gjør. Jeg har selv vært noe fremtredende i menighetssammenheng, og det var fantstisk å få respons og ros for det man gjorde, og at mange så det positive du gjorde. Men turen på vestlandet gjorde meg ydmyk. Familien er ikke veldig fremtredende av seg, som jeg vet, men makan til mennesker. De hadde det ikke bare i kjeften, men de viste Guds kjærlighet i praksis til en sliten tobarnsmor. Takk skal dere ha, snille mennesker.

søndag 12. juli 2009

I HAVE A DREAM


Det er rart hvordan datoer setter seg fast i hukommelsen, datoer som skulle vært en glede å huske, men som bare endte i noe vondt og trist. Man kan ha så mange gode dager, men så kommer dagen der vonde minner dukker opp, og man ender en tur i kjelleren. I dag har jeg hatt en slik dag. I dag skulle jeg vært gift i akkurat ett år. 12. juli 2008 skulle vært min store dag. Min kjære og jeg skulle vært lykkelig og glade i dag, skaffet barnevakt og feiret at et fantastisk år sammen som gift hadde gått. Vi skulle prate sammen om alt det spennende som ventet på oss i vår felles framtid, delt drømmene våre med hverandre og oppmuntret hverandre... men det ble nå engang ikke slik. Istedenfor tok jeg på meg en ekstra nattevakt, og her sitter alene, tenker, skriver og gråter en liten skvett.

"Det er ikke godt for mannen å være alene", står det i Bibelen. Det er ikke særlig godt for kvinnen heller, spør du meg. Men når jeg tenker etter, så, ja, kanskje det var til det beste. Forhåpentligvis har jeg noe bedre i vente, og én dag håper jeg at jeg kan si: "Jeg er glad det gikk som det gikk, ellers hadde jeg ikke hatt det så godt som jeg har det nå!". Men fram til da, skal jeg prøve å være positiv til livet og det det har å by meg, jeg skal virkelig prøve, selv om jeg til tider sliter med å klare det.

"Det er bedre å være to enn én; de får god lønn for sitt strev. For om de faller, kan den ene hjelpe den andre opp. Men stakkars den som er alene! Når han faller, har han ingen til å reise seg opp. Når to ligger sammen, blir de varme, men hvordan kan den enslige bli varm? Om noen vinner over den som er alene, vil to kunne stå seg mot ham. En tretvinnet tråd kan ikke så lett slites av". (Forkynneren 4.9-12).

Jeg har en drøm om at jeg én dag har én som kan ta hånden min og reise meg opp når jeg faller. Én som ønsker å ligge ved siden av meg å holde meg varm når jeg fryser og som vil stå der ved min side når livet stormer. Én som ikke lar meg beholde ringen min som et minne om det som kunne ha vært, men som vil ha en lik ring på sin egen finger, love meg evig troskap, og som klarer å holde det løftet. I have a dream...

onsdag 10. juni 2009

TIME IS TICKING AWAY


Det sies at tiden leger alle sår. Til en viss grad gjør den nok det. Man kan få ting på avstand og verket i såret kan nok bli borte og man sitter igjen med et arr. Samtidig tenker jeg, at det kommer an på hvordan man bruker tiden også. Jeg tror nemlig at tiden kan gjøre såret verre. Man kan velge å klore bort skurven gang på gang, slik at såret aldri blir legt. Man kan også legge et lokk på alt sammen, at skurven får gro, men at verket ikke ble fjernet før såret lukker seg. Dermed fortsetter såret å etse seg innover under sårskorpa til det blir et stort krater.

Tiden har hjulpet meg, jeg har det bedre, uten tvil egentlig. Mindre fritid, større krav, er forferdelig sliten til tider, men hjertet mitt har begynt å lege seg. Jeg tør ikke påstå at det er helt ferdig, men det er godt igang.

Det kom ei jente og ba for meg sist søndag for halvannen uke siden. I utgangspunktet hater jeg at folk legger hendene på meg og ber for meg uoppfordret, vet ikke helt hvorfor, men for meg føles det ofte innvaderende og ubehagelig. Da hun i tillegg trodde hun fikk fra Gud at nå skal ting bli bedre, tenkte jeg, og sa det faktisk også, at det ikke skulle så mye til. At det var et ord fra Gud, hadde jeg mine tvil om.

Jeg kjente ikke noe der og da og egentlig var jeg så sliten og kjørt den dagen at da jeg satte meg i bilen etter søndagsmøtet sprutet tårene. Men allerede dagen etter våknet jeg og hadde det bedre. Sårene i hjertet mitt verker ikke lenger, og den ydmykelsen og fornedrelsen som har tæret helt grusomt på meg klarer jeg nå ikke å finne. Jeg vet ikke om dette er en liten topp og at neste gang jeg skriver et innlegg er jeg helt på bånn igjen, men det jeg vet, er at jeg ikke har hatt det så godt med meg selv siden det ble slutt mellom meg og min kjære, som disse siste ti dagene. Uansett, om dette bare er flaks eller om det står en stor og god makt bak dette, har jeg tenkt til å nyte den gode tiden så lenge den varer. Jeg ber om at viseren på klokka vil gå mange, mange runder før jeg får meg en trøkk igjen. Det er i alle fall lov til å håpe!

Én ting er imidlertid et faktum: "time is ticking away", og så får vi selv bestemme hvordan vi ønsker å bruke den tiden vi har.

mandag 18. mai 2009

FAKE IT UNTHIL YOU MAKE IT!



Jeg har tidligere skrevet at selvbildet ikke er helt på topp. Jeg føler meg utrolig ydmyket på grunn av alt som har skjedd, og vet jeg har en lang vei å gå når det gjelder å bygge meg opp igjen til det jeg én gang var. Jeg skal dit, koste hva det koste vil. Jeg nekter å gi meg før jeg har funnet meg selv!

Men enn så lenge. Hvem er jeg egentlig?

Høres ut som en i identitetskrise. På én måte er jeg det. Den jenta jeg én gang var, er godt gjemt. Men hun titter fram innimellom, og jeg tenker, yes, endelig, der kom det noe, jeg er ikke helt borte.

Jeg føler meg ofte som løven, som kjemper og som står oppreist i stormen, men vet du? Med en gang jeg ser min kjære, er det som om sårene i løvehjertet sprekker opp igjen, blodet begynner å piple og tårene fosser. På to sekunder har jeg gått fra å være den djerve løvinnen til å bli den lille pinglete katta som har mest lyst til å stryke seg inntil leggen hans, for å vise at jeg er glad i ham, og som håper på at han løfter meg opp og holder rundt meg. Jeg forakter meg selv fordi jeg føler det sånn, skulle så inderlig ønske at jeg klarte å gi fullstendig faen i det han gjør, og i de valgene han tar som virkelig sårer. Men jeg klarer ikke og jeg aner ikke hvordan jeg skal komme meg igjennom. Jeg skulle ønske at jeg aldri trengte å se ham mer igjen, men vi har barn sammen, jeg kan ikke slutte å treffe ham. I tillegg ønsker han å hjelpe meg, jeg vet han har dårlig samvittighet, og når vi jobber sammen ute, har vi det utrolig koselig sammen, noe som er fint, men som riper opp i så mye vondt. Jeg ler og griner om hverandre, og så får jeg vite ting som knuser meg, og jeg føler meg som en sneip som er ferdig oppbrukt og som man tråkker nedi asfalten for å få til å slukne.

Selv om jeg ofte føler meg som en liten kattepus, prøver jeg å se løven i speilet, for den er der inne, det vet jeg!

søndag 19. april 2009

I AM ALIVE



I have won a great victory, I am alive!!!

Det er litt over ett år siden jeg fikk nyheten som skulle forandre hele mitt liv, som skulle få mitt liv til å rase fullstendig sammen. Ett år siden starten på et helvetes år tredde i kraft. Ett år siden atter en graviditet ikke ble særlig gledelig. Ett år siden selvbildet sank og forsvant til langt under null-grensa. Ett år siden drømmen om et bryllup gikk i dass og et annet menneske som jeg overhode ikke ønsket inn i livet mitt, ble en del av min hverdag.

Livet alene er beintøft. Jeg har knapt noe som heter alenetid, og den lille tiden jeg har, går til arbeidsoppgaver. Jeg får desverre ikke skrevet så mye på blogen som jeg ønsker fordi jeg har mas rundt meg 24/7, og blir helt tussete til tider. Jeg gråter mine bitre tårer når jeg spar jord i hagen og maler gjerdet. Drømmen jeg hadde sammen med min kjære, har blitt min alene. Jeg jobber meg igjennom ensomheten og savnet hver eneste dag. Jeg får påminnelser flere ganger i uka på nederlaget og ydmykelsen når han dukker opp på døra, men senere stikker igjen fordi han har forpliktelser andre steder også. Det er så bittert så bittert!

Men jeg lever og det er jo en seier i seg selv!

tirsdag 14. april 2009

LANDINGSPLASSEN




Ei kjær venninne som har hjulpet meg til å holde hodet over vannet, skrev dette i en melding til meg i begynnelsen av januar som jeg ønsker å dele:

Kjære Anita.

Har lest mailen din... Takk for at du deler med meg... Det er ikke for mye for meg, nei. Det er deg det er for mye for... Nå skal jeg sitere noe jeg leste i dag:

"Det hender det er stormvær inni oss. Når livet gir sorg, tap og motgang, da er du som et fly som er på vei inn for landing. Du leter etter et medmenneske som du kan lande hos med innsiden din, med det du bærer på. Hva ser du etter da? Jo du søker mennesker som har lengde, bredde og romslighet nok til at du orker eller våger å lande der... Og er glad for at jeg innimellom kan være den landingsplassen".

søndag 22. mars 2009

WHO AM I?


Ja, hvem er jeg egentlig? Jeg hadde min identitet som ei fin jente, god mamma, kjæreste, samboer, forloved og snart gift. Jeg hadde drømmer om en framtid sammen med min kjære og en tro på alt det bra vi skulle utrette sammen som familie, et radarpar med all verdens muligheter.

Men plutselig står man der mutters alene og ser at hele ens verden faller fra hverandre, livet rakner som et strikketøy. Man skal ikke miste mer enn én maske, så risikerer man at hele arbeidet blir ødelagt, og det man sitter igjen med er kun et stort hull og løse tråder. Og der er jeg nå. Jeg sitter her med en haug av tråder i ulike fager og er usikker på hvilke farger jeg skal bruke og hvilket mønster jeg skal lage. Jeg ser muligheten og potensialet, men det er likevel ikke bare glede forbundet med dem. Det var jo ikke det her jeg i utgangspunktet ønsket, og det er vanskelig for meg å endre alle mine drømmer og finne et nytt mønster for livet videre.

Og så alene med to barn i tillegg... Ikke misforstå meg, jeg elsker barna mine og kunne dødd for dem begge. Men min drøm var en familie, som også inneholdt barn, men å bli sittende alene med dem, er så langt ifra det jeg ønsket her i livet. Jeg er usikker på hvordan jeg skal gripe an ting. Prøver å ta én dag av gangen og gjøre det beste ut av den.

Jeg har aldri vært så bevisst å bygge meg et nettverk og en framtid i hele mitt liv. Jeg elsker menigheten jeg har begynt i, folkene der er fantastiske. Jeg har mennesker rundt meg som ønsker å være sammen med meg enten de vet eller ikke vet hvordan livet mitt har utartet seg. Jeg ser hvordan Gud er god mot meg og sender de menneskene jeg trenger i min vei, som hjelper meg igjennom mange av utfordringene jeg møter.

Livet er et mareritt, men Gud er god, tross alt. Det positive med all dritten er at jeg har fått et nærmere forhold til Gud igjen. Rart det der, at når ting går glatt, er det så lett å bli sløv og "glemme Ham bort". Men nå klamrer jeg meg til Ham, som til et halmstrå, og det bærer! Lenge siden jeg har kjent så tydelig at Gud er interessert i meg, i den jeg er, der jeg er.

Alt i alt, har jeg mange grunner til å være takknemlig!

Håper jeg finner meg selv snart, at jeg klarer å like meg selv og være fornøyd med hvordan livet mitt har blitt og hva jeg gjør ut av det. For hvem er jeg egentlig? Jeg har ikke noe klart svar for hånden.

mandag 16. mars 2009

GOODBYE MY LOVE



Dette kjedet fikk jeg av min kjære. Han ville fortelle meg at han var forferdelig lei seg og at han angret for det han hadde gjort, og at han elsket meg tross at han har ødelagt så grusomt. I en melding til meg skriver han: Jeg synes ikke det er vanskelig å forstå at situasjonen er veldig vond for deg. Jeg setter derfor stor pris på at du er så flink i situasjonen som du er. Jeg har ingen grunn til å klage.

Tårene trillet da jeg åpnet esken og fant dette ametyst-hjertet.


Min kjære.

Min første kjærlighet gav jeg bort til deg. Du har til nå vært min første og min eneste. Jeg gav deg alt jeg hadde. Jeg vet ikke om du noen gang kommer til å lese dette, men jeg ønsker likevel å skrive de positive sidene jeg har sett hos deg den tiden vi har vært sammen gjennom årenes løp. Jeg ønsker å huske alt det gode med deg. Hold fast på dem du også min kjære. Ikke glem hvem du er og hva du har, for det er så uendelig mye bra der inne...

Jeg var fasinert av deg i mange år. Jeg så også at andre var fasinert av deg som person og av all den kunnskapen og visdommen du hadde fått av Gud som revolusjonerte menneskers liv. Jeg elsket å høre på når du underviste og utfordret folk. Du slikket aldri noen oppetter ryggen, men stod fast på det du trodde på og våget å være ærlig, selv om det du sa ikke alltid var like populært. Du tiltrakk deg folk og du ble alltid godt likt hos dem vi møtte sammen.

Du var lite materialtistisk og god til å forvalte det du hadde. Du var i tillegg en ekstremt dyktig person som lyktes med det du satte deg fore. Jeg hadde stor tro på deg og visste at du hadde et enormt kall og potensiale til å bygge noe stort og få dine drømmer satt ut i praksis. Du var en kreativ type som det aldri var kjedelig å være sammen med, spesielt når du jobbet med dine visjoner og drømmer. Du var også vanvittig utholdende og full av pågangsmot. Du elsket å bruke din kreativitet. Ditt motto var at du kunne alt inntil det motsatte var bevist, og fram til nå kan jeg enda ikke motbevise noe. Jeg på min side elsket å være rundt deg og lære av deg.

Det var deilig at vi kunne dele på arbeidsoppgaver, og det var sjeldent vanskelig å be deg om en hjelpende hånd. Du støttet meg enormt med skriveoppgaver. Du la ned masse av din tid og dine krefter for at det skulle gå bra for meg. Du jobbet dag og natt, ja, til og med da jeg lå og sov. Du fullførte da jeg ikke orket mer.

Og du var kjekke for alderen. De aller fleste antok at du var 12-15 år yngre enn din faktiske alder. Du var veldig flott, og hjertet mitt banket alltid litt ekstra fort hver gang jeg så deg.

Vi fungerte som det perfekte par utad, og vi storkoste oss i hverandres selskap. Samtidig kunne vi også være alene og stille sammen, uten at stillheten føltes trykkende. Vi hadde stor glede av å hjelpe mennesker sammen, og jeg oppdaget raskt at andre mennesker fikk stor tillit til deg. Jeg har alltid sett på meg selv som en som har lett for å komme i kontakt med folk, og jeg tror jeg kommuniserer bra med de fleste. Men det var noe ekstraordinært med deg som gjore at mennesker gikk rett forbi meg og bort til deg. Det gledet meg å se hvilken stor ressurs du var for andre og hvordan mennesker ble oppreist og oppbygd etter å ha tilbrakt tid med deg. Du behandlet alle likt og med respekt og dette gjorde meg vanvittig stolt av deg. Jeg følte meg veldig heldig som fikk det store privilegium å få være kjæresten din.

Det var ingen jeg stolte på mer enn deg. Jeg var aldri redd for at du ville utlevere meg til noen, uasett hvordan situasjonen mellom oss var. Jeg visste også at du hadde tillit til meg. Du har sagt mer til meg enn du har sagt til noen andre. Det er et utrolig stor privilegium og en tillitserklæring som jeg er veldig stolt av.

Vi hadde mange felles drømmer og vi var enige om hva vi ønsket å gjøre i vår tjeneste for Gud sammen. Jeg har alltid satt pris på den frie tankegangen din og din evne til å se muligheter der jeg så problemer og utfordringer. Jeg har aldri tvilt ett sekund på at vi ville lyktes og at du samtidig ville backet meg med mine drømmer og ønsker for framtiden.

Du hadde et behagelig vesen som jeg elsket. Du fikk meg til å roe ned tempoet noen hakk, og du hjalp meg til å ta bedre vare på meg selv. Du hadde en kommunikasjonsmåte som gjorde at du kunne si det meste uten at det ble oppfattet som kritikk, men derimot som veiledning og rettledning. Du hadde en visdom som hjalp meg til å se ulike sider av en sak og forstå motparten i større grad. Du viste meg at også jeg ikke alltid gjorde ting riktig og trengte nåde, og det gjorde meg til en mindre bastant og dømmende person. Du fikk meg også til å bli mer ydmyk og mykere, både mot meg selv og andre.

Du hjalp meg til å få mer bakkekontakt og jeg fikk utvidet mine perspektiver på mange områder i livet. Samtidig var det veldig gledelig for meg å se at også du forandret deg mye i positiv retning etter at du ble sammen med meg. Vi hadde en positiv innvirkning på hverandres liv og gjorde hverandre til bedre mennesker på veldig mange områder.

Du var den minst dømmende personen jeg har vært borti noen gang. Du var alltid full av tilgivelse alle de gangene jeg gjorde noe dumt og ba om unnskyldning. I tillegg var du ekstremt tålmodig, forståelsesfull og full av nåde når jeg hadde det tøft eller trengte å finne ut av saker og ting. Du var også en veldig positiv person. Du sluttet ikke å tro på at ting ordnet seg, selv om det var vanskelig der og da.

Du stod alltid ved min side i stormene, både det som gjalt oss og de rundene jeg hadde på det private plan. Det at vi hadde mye motstand splittet oss ikke, snarere tvert imot. Vi var ekstremt sammensveiset. Det er ment som en kompliment når jeg sammenligner deg med en hund. Bare du fikk litt mat og kjærlighet var du verdens mest trofaste venn.

Jeg følte meg alltid elsket da jeg var sammen med deg og du var flink både verbalt og non-verbalt til å formidle din kjærlighet til meg. Du var alltid rask til å be om unnskyldning. Det tok aldri mange minuttene før vi holdt rundt hverandre og vi igjen kunne kommunisere bra og komme fram til en felles løsning.

Jeg er så fryktelig lei meg for alle de gangene jeg har såret deg, drøyd med å ta avgjørelser og der jeg tillot andre å ta avgjørelser i forholdet vårt. Jeg forstår nå i ettertid hvor fryktelig vondt det må ha vært for deg.

Takk for de fine årene vi har hatt sammen. Det har gitt meg mye glede å tilbringe så mye tid sammen med deg, både som din venn, kjæreste og forlovede, tross alle utfordringene vi har møtt på vår vei. Du har på mange områder gjort meg til et bedre menneske og det er jeg enormt takknemlig for. Må hele verden se og forstå hvor mange fantastiske sider du har i deg!

Jeg ønsker deg alt godt videre i livet, det gjør jeg virkelig!

torsdag 5. mars 2009

STORMEN


Du er en copilot på et fly. Ubekymret setter du deg godt til rette og lener deg tilbake i ro og mak. At flyet hever og senker seg slik at det kiler i magen, skremmer deg ikke, du har flydd når det har vært turbulens før.

Du stoler på kapteinen. Han har større erfaring med uvær enn deg selv. Men han har sagt at det ikke er noe å bekymre seg over og at dette skal gå bra.

Du kvekker til av at kapteinen ber deg om å feste sikkerhetsbeltet. Du åpner øynene og forstår at du må ha slumret litt underveis. Regnet pisker mot ruta, men du forstår ikke at du er midt i stormen før utsikten blir borte. Alt du ser rundt deg, er mørket, med ett og annet lynglimt. Først da blir du redd.

Radaren deres hadde kortsluttet og på den tiden det tok å få radaren til å fungere igjen, hadde kapteinen styrt dere rett inn i stormen. Tross sin erfaring, blir han usikker på hvordan han skal håndere situasjonen. Han har vært i hardt vær før, men dette overgår alt han noen gang har kunnet forestille seg.

Selv om du er en ny i gamet, prøver du å tenke klart, samt oppmuntre. Du tar en titt på kartet, radaren og alle de blinkende bryterne rundt deg, men føler deg hjelpeløs.

I ettertid tenker du tilbake på hva du kunne gjort annerledes, som kunne forhindret dere i å havne i denne situasjonen. Hva om du hadde fått en ny sjanse til å gå ombord i flyet? Hvis du bare ikke hadde slumret i setet ditt! Hva om du hadde sett tegnene til uvær litt tidligere?

Men det er for sent. Du og kapteinen er der dere er. Det eneste dere kan gjøre er å komme dere igjennom denne stormen sammen på en best mulig måte. Uten å kjefte på hverandre, uten å fordele skyld, kun håpe på at dere overlever begge to, og at solen vil skinne på den andre siden.

Beyond the clounds, the sky is always blue, I hope...

tirsdag 3. mars 2009

DET ER LETTERE SAGT ENN GJORT!


Jeg ville aldri tolerert noe slikt, sier noen til meg, enda flere sier det til andre venner av meg. Jeg forstår at de tenker sånn, har tenkt det samme selv. De mener det godt, de mener å støtte meg. Men når venner som knapt har opplevd en kjip ting i livet skal fortelle meg hvordan de hadde handlet om de hadde vært i min situasjon, kjenner jeg at jeg blir amper. De ANER JO IKKE HVA DE PRATER OM! De kan prøve å forestille seg det, ja, men de kommer aldri til å FORSTÅ før de sitter der selv. Og jeg ber til Gud om at de ikke skal havne der.

Vet de hvordan det er å være bundet til et annet menneske, selv om alt har gått på ræva? Vet de hvordan det er så sitte der i nedgangstidene med felles barn, felles bosted, felles gjeld, felles utgifter, felles håp og felles drømmer som gikk i dass? Og det er da heller ikke bare å skru av og på følelsene sine, slik man slår av og på en bryter. I alle fall klarer ikke jeg det. Det er så MYE MER! Han er ikke bare en drittsekk, en som har såret meg. Han er snill, han er en fantastisk pappa til våre barn, han er et fint medmenneske, selv om jeg føler meg avvist, og han gjør så godt han kan ut ifra situasjonen og det han tenker er rett for alle parter. Og når da livet til en annen person tar en 180 graders vending, er det ikke bare å sitte på gjerdet og si: Hør nå her, dette skal du gjøre for dette hadde ikke jeg funnet meg i hvis jeg var deg.

Men når jeg sitter her og tenker etter, har jeg vel både gjort og sagt akkurat det samme. Jeg bør vel i bunn og grunn ta en titt innover og fjerne bjelken i mitt eget øye før jeg klager på alle andre...

lørdag 28. februar 2009

ANGRY BITCH


Det er rart hvordan man kan bli forandret fra å være ei søt, snill og god jente, til å bli ei som blir så knust og så sint at hun får lyst til å ta det første og beste hun finner og kaste det. Bildet er nok noe drastisk og noe satt på kanten, men shit au. Har en følelse av at min kjære synes jeg er en bitch som nesten tar livet av ham av og til. Stakkars, ikke lett for ham heller, selv om han har mye av skylden selv...

Motgang gjør deg sterk, sies det, og: Det er i motbakke det går oppover. Det er nok en viss sannhet i det. Men med for mye motgang og for lange oppoverbakker, blir man sliten, og til slutt så utmattet at man ikke klarer å tenke klart eller vet hvor man skal gjøre av seg.

Jeg tror jeg er der nå. Jeg er ikke så sint til vanlig, altså, helt sant, men det er ett tema som gjør så grusomt vondt. Det er som en kniv som blir stukket inn i magen (det er der jeg vanligvis kjenner det) og vris sakte rundt. Jeg har aldri fått en kniv i magen fysisk, men jeg kan tenke meg at det kan gjøre så vondt, faktisk. Samtidig prøver jeg desperat å gjøre andre ting for å avlede oppmerksomheten bort fra den smerten. Jeg har vært for feig til å gjøre det selv, samtidig som jeg ikke vil gjøre noe som setter meg i fare for å miste mine kjære små. Men jeg må si at jeg forstår godt de som påfører seg selv fysisk smerte for å prøve å fjerne eller veie opp for den psykiske. Du skriver i blog'en din Grete at du aldri har hatt det så vondt at du kunne tenke deg gjøre noe slikt. Lykkelig skal du være for det! Skulle ønske jeg kunne sagt det samme!

Hadde dette temaet som gjør så forskrekkelig vondt, vært tilfelle noen få ganger, skulle jeg taklet det bra, for jeg er seig, utholdende og tåler mye. Men nå begynner jeg å nærme meg bristepunktet. Og dette ene temaet som gjør så grusomt vondt, må jeg desverre konfronteres med flere ganger i uka. Og hva skal jeg da gjøre? Jeg kan flykte fra det, til en viss grad, men det kommer indirekte til å påvirke meg i sinnsykt mange år framover, og jeg blir helt motløs bare ved tanken. Har lyst til å begynne et nytt liv med bare meg selv, og det er jo litt vel sent når man har barn som også kommer til og måtte forholde seg til dette.

Men Gud velsigne de to små. Aldri så galt at det ikke er godt for noe, kan min kjære og jeg si til hverandre, med et glimt i øyet når vi beunderer dem. Det ble virkelig et bra resultat av den kjærligheten vi hadde til hverandre. Makan til snille barn skal man lete lenge etter, så på det området skal jeg ikke klage i det hele tatt! Barn har jo også den fantastiske egenskapen å tilpasse seg det aller meste uten særlig store problemer.. Er dette én av grunnene til at Jesus sier at vi skal bli som barn? At vi skal kunne klare å tilpasse oss nye situasjoner uten å holde på bitterheten, slik vi voksne ofte kan gjøre? Det må være en velsignelse å kunne tenke like enkelt som et barn!

Jeg har en bønn i mitt hjerte, og det er at jeg ikke skal overføre min sorg og min smerte over på mine kjære barn og gjøre ting vanskeligere for dem. Jeg håper virkelig jeg klarer det.

Neverland, stedet hvor alt er mulig Skulle gjerne vært der! Noen som har en billett til overs?

onsdag 18. februar 2009

LEAVE ME ALONE!


Jeg er så sliten! Jeg ønsker bare å være i fred. Lei av å være et samtaleemne for folk som møtes over en kopp kaffe eller spiser middag sammen. Jeg har fått nok, nok, nok!

Nå høres jeg innbilsk ut, jeg hører det selv. Samtidig vet jeg at det i stor grad er sant. Det er ikke meg i seg selv som er så himla spennende, men situasjonen, som er så absurd at de som vet litt, gjerne prater med andre om det.

Jeg kjente det i dag, at NÅ orker jeg ikke mer, nå vil jeg ikke mer! Hvor mye jeg skulle gitt for et kjedelig A4 liv! For noen år siden var jeg 20 kilo tyngre, med en kvise her og der, halvfett hår, og stort sett kledd i beige og lyseblå. Jeg var ikke så mye å se på, men ååå, hvor jeg skulle ønske jeg var der igjen! Være ei som ingen hadde spesielt interesse av, og som kunne forsvinne i mengden!

Angrer, gjør jeg. Lang inn i sjelen! Jeg ble rådet til å være forsiktig med å prate, og jeg prøvde, virkelig, og i lang tid klarte jeg det fordi alt var en hemmelighet, og hemmeligheter klarer jeg å holde på. Men så sluttet det å være hemmelig, og jeg ble plutselig usikker på hva jeg skulle svare når folk spurte.

Jeg har blottlagt livet mitt, og vet du hvorfor? Fordi jeg føler jeg SKYLDER folk et ærlig svar når de spør. Folk som i utgangspunktet ikke har noe med hvordan jeg har det, men som jeg tror virkelig bryr seg, eller som spør ofte nok, får til slutt det svaret de søker. Hvis ikke avviser jeg jo folk, og det skal man ikke dersom de er vennlige, tenker jeg. Har du hørt noe så dumt? Men det er helt sant! Jeg kan glatt tråkke over mine egne grenser bare for at den andre skal føle seg vel når han eller hun spør.

I mitt møte med mennesker som vet at ting er utfordrende og dermed spør mer direkte spørsmål, dem sliter jeg ordentlig med å gi et svar, desverre. Jeg føler et slags forventningspress, at jeg må komme opp med noe nytt og spennende siden sist vi pratet, og det føles så feil. Jeg kjenner at det ødelegger meg. Min kjære er så mye flinkere der, både til å beskytte seg selv og andre, og der har jeg mye å lære av ham!

Men så har man da i tillegg disse ryktene som sprer seg som ild i tørt gress og som gjerne ekspanderer fra to egg til fem høns, og iblant en og annen kamel også. Da må jeg jaggu meg forholde meg til det også, enten bekrefte, avvise, forsvare eller forklare.


Uansett hva man velger, får folk bekreftet eller avkreftet det de lurer på, og de blir fornøyde. Selv er jeg tom på innsiden fordi folk drar ut av meg det de vil ha. Til slutt kommer jeg til å sitte igjen med skallet, det som man ofte skreller av og kaster fordi det smaker surt.

Jeg ønsker altså være i fred, bare være meg, uten denne historien som følger med, men det er desverre for sent. Det er for mange som vet. Det eneste jeg har lyst til, er å gjemme meg bort og stenge hele verden ute. Hjelp meg den som kan!


lørdag 14. februar 2009

I'M CONFUSED


Jeg klarer ikke forstå.
Du sier du håper det skal bli oss,
men holder avstand og ber meg være tålmodig.
Du ber oss jobbe sammen gjennom dette vanskelige,
men jeg føler meg utenfor.
Du sier du ikke har noe å klandre meg for,
men når jeg må gråte, øker avstanden mellom oss.
Før når vi var triste, var vi nær og trøstet hverandre,
nå må jeg finne trøst i mitt eget selskap.

Jeg vet at ikke alt er din feil, min kjære.
Jeg skriver subjektivt, som en fortvilet person.
Jeg får til tider forhåpninger, men så blir håpet knust like fort som det kom.
Det er så slitsomt å leve slik, hvor håp og skuffelse er en del av hverdagen.
Jeg vet du har det grusomt tøft selv også, og at jeg ikke gjør livet lettere for deg.
Vi er så inderlig glad i hverandre, og derfor gjør dette så ekstra vondt.
Jeg vil så gjerne være en god kjæreste, en god venn og en god støtte.
Jeg er veldig klar over at jeg svikter på alle punkter,
Jeg prøver så iherdig, men det blir galt likevel.
Det er for mange såre følelser i sving.

Jeg savner den tiden da vi to var ett!

mandag 9. februar 2009

LIFE IS HARD


Jeg som aldri gråt mer enn noen få ganger i året, klarer ikke forhindre at tårene renner mange ganger om dagen. Jeg ber ofte til Gud om styrke, visdom, kjærlighet og sindighet, men føler for øyeblikket at samtalen med Gud er en monolog. Jeg hadde en gang langt hår, jeg klippet av meg alt i fortvilelse da det jeg fryktet, ble et faktum...

Jeg var nok ingen god kjæreste til tider. Aldersforskjellen, samt hans barn fra tidligere forhold, med alt det innebar, gjorde at jeg slet med å bestemme meg. Selv om jeg elsket ham, var jeg redd for å følge hjertet mitt og pleie kjærligheten. Men vi prøvde så godt vi kunne begge to,og i lang tid hadde vi det godt. Jeg fikk kalde føtter og valgte å flytte fra ham, noe jeg har angret på utallige ganger i ettertid. De månedene vi bodde hver for oss, ødela mye, og gjorde det vanskelig for oss å komme tilbake til hverandre. Vi elsket hverandre så høyt, men forholdet hadde fått alvorlige skader.

Vi klarte ikke å holde oss fra hverandre. Vi elsket hverandre, men fikk snart merke at forholdet ikke var så trygt og godt som vi hadde trodd og håpet. Utholdende har vi alltid vært begge to, og selv om ting var utfordrende, prøvde vi å være positive og drømme om fremtiden.

Jeg ble gravid og i tre uker levde jeg på en rosa sky. Ting så virkelig ut til å gå vår vei, trodde jeg. Men lykken tok fort en annen vending. Fra det jeg trodde skulle bli noen fantastiske måneder, skulle vise seg å bli mitt livs mareritt. Én dag skal jeg fortelle...

Jeg blir redd når jeg tenker tilbake på hvordan jeg var og hvordan jeg nå har blitt. En gang var jeg ei jente med godt humør, ei det var tak i og som var impulsiv. Jeg var sjelden redd, og våget å stå i stormen dersom jeg virkelig trodde på noe. Jeg stilte gjerne opp for mine venner og hadde et enormt overskudd til å bry meg om og hjelpe andre.

Nå har tårene tatt over for smilet, latteren er erstattet med hulking, og jeg har blitt veik og usikker. Sindigheten har veket plass for panikken, ureddheten i hjertet er byttet ut med angst, og jeg har mer enn nok med meg selv. Men hadde du møtt meg på gata, ville du aldri oppdaget det.

Oftere og oftere har jeg tenkt at jeg for lenge siden burde hoppet ut av forholdet, lik en frosk som blir kastet oppi en kjele med kokende vann. Men jeg hoppet elegant oppi kjelen av egen vilje, selv om andre sa jeg kom til å brenne meg stygt. Jeg har ingen å skylde på, men det irriterer meg at de fikk fullstendig rett. Jeg trodde vel at dersom man hadde stor nok kjærlighet til hverandre, ville livet bli bra, og at man sammen kunne bestige de fjellene som kom en i møte. Jeg har fortsatt kjærlighet, men er livredd for at det som en gang var meg, skal dø, at jeg ikke skal finne tilbake til den jeg en gang var, hvis jeg fortsetter å elske.

Kjærligheten tåler alt, sies det. Jeg elsker, men tåler snart ikke mer. Jeg har blitt så såret, knust og bedratt at jeg vet ikke hvor jeg skal gjøre av meg. Jeg vet at min kjære gjør så godt han kan, han prøver å gjøre det han tror er rett, men han forstår ikke at ved å følge samvittigheten sin, tråkker han meg enda mer ned i støvet. Jeg vet ikke hvor mange fler jeg orker å dele ham med, hvor mange andre som han må ta hensyn til før meg. Jeg føler meg langt ned på lista, men jeg er jo ikke helt objektiv her jeg sitter...

Hvis jeg nå velger å gi meg, sier at jeg ikke tåler mer, har jeg da ikke nok kjærlighet? Bør jeg holde ut litt til? Be til Gud om at alt skal bli bra? Håpe på et mirakel? Jeg vet ikke lenger, jeg er så sliten, så fullstendig utkjørt. Det eneste jeg vet, er at jeg har blitt livredd for hvor mye smerte morgendagen vil bringe...