I AM ALIVE

I have won a great victory, I am alive!!!

Det er litt over ett år siden jeg fikk nyheten som skulle forandre hele mitt liv, som skulle få mitt liv til å rase fullstendig sammen. Ett år siden starten på et helvetes år tredde i kraft. Ett år siden atter en graviditet ikke ble særlig gledelig. Ett år siden selvbildet sank og forsvant til langt under null-grensa. Ett år siden drømmen om et bryllup gikk i dass og et annet menneske som jeg overhode ikke ønsket inn i livet mitt, ble en del av min hverdag.

Livet alene er beintøft. Jeg har knapt noe som heter alenetid, og den lille tiden jeg har, går til arbeidsoppgaver. Jeg får desverre ikke skrevet så mye på blogen som jeg ønsker fordi jeg har mas rundt meg 24/7, og blir helt tussete til tider. Jeg gråter mine bitre tårer når jeg spar jord i hagen og maler gjerdet. Drømmen jeg hadde sammen med min kjære, har blitt min alene. Jeg jobber meg igjennom ensomheten og savnet hver eneste dag. Jeg får påminnelser flere ganger i uka på nederlaget og ydmykelsen når han dukker opp på døra, men senere stikker igjen fordi han har forpliktelser andre steder også. Det er så bittert så bittert!

Men jeg lever og det er jo en seier i seg selv!

LANDINGSPLASSEN

Ei kjær venninne som har hjulpet meg til å holde hodet over vannet, skrev dette i en melding til meg i begynnelsen av januar som jeg ønsker å dele:

Kjære Anita.

Har lest mailen din... Takk for at du deler med meg... Det er ikke for mye for meg, nei. Det er deg det er for mye for... Nå skal jeg sitere noe jeg leste i dag:

"Det hender det er stormvær inni oss. Når livet gir sorg, tap og motgang, da er du som et fly som er på vei inn for landing. Du leter etter et medmenneske som du kan lande hos med innsiden din, med det du bærer på. Hva ser du etter da? Jo du søker mennesker som har lengde, bredde og romslighet nok til at du orker eller våger å lande der... Og er glad for at jeg innimellom kan være den landingsplassen".