tirsdag 12. april 2011

MISUNDERSTOOD



Jeg har ikke før skrevet et innlegg om hvor teit jeg er, før jeg faktisk får en rett i tryne, det er jo nesten så jeg må le... Mine sår, mine arr, min frykt for å bomme og holde noen på en armlengdes avstand fordi du er redd og usikker, gjør at du, kanskje, mistet noe potensielt veldig bra... Da jeg ble alene lovet jeg meg selv å jobbe meg igjennom ting, ikke la det negative jeg har opplevd ødelegge noe bra for framtiden, og så er det kanskje nettopp det jeg har gjort... I kveld har jeg grått mine tårer, kjent at jeg nok misforstår og har blitt misforstått, kanskje ikke forstår når et menneske av det andre kjønn bryr seg ordentlig om meg, jeg er ikke vant til den slags og kjører kompis-rollen som alltid, for den rollen er jeg en ekspert på, den rollen mestrer jeg mer eller mindre perfekt. Den rollen har vært en del av meg mesteparten av mitt liv, og det er vanskelig å bryte den vanen, den (onde) sirkelen, det tankemønsteret. Og i dag fikk jeg høre at jeg har såret, vært avvisende, og nok litt skarp, sannsynligvis stemmer det... Forsvarsmekanismer kalles det, uten at det skal være min unnskyldning av den grunn.

Men hvem vet, kanskje det ikke ville vart, kanskje ville ting blitt for utfordrende, sjansen er veldig stor for det. Vi var tidlig enige om ulikheten, for én ting var vi enige om, dette var to vidt forskjellige verdener som møttes. Men i skrivende stund får jeg nok ikke vite hvordan det ville fungert, det kan virke som om det toget har gått. Jeg vet at min intensjon aldri har vært annet enn å være god, snill, raus, romslig, tjene og ikke minst, være ærlig og fair, og jeg vet at jeg har vært det. Samtidig har jeg vært så på vakt; for å gjøre feil, for å bli såret, for å være godtroende og for å være dum. Nå er jeg nok bare redd, redd for at mine sår har fulgt meg mer enn jeg har vært klar over, og det irriterer meg grenseløst. Jeg har nok litt igjen å jobbe med.

Nå er jeg redd og lei, først og fremst fordi at jeg trodde jeg hadde jobbet meg igjennom det meste, at jeg på mange måter kunne starte med blanke ark. Men jeg må nok innrømme at jeg også føler meg rimelig misforstått, vær så snill, ikke misforstå...

mandag 11. april 2011

DET SKAL IKKE VÆRE LETT...



Ja, hva skal man si hehe, bildet taler mye for seg selv! Som alenemor merker man jo at en og annen av og til kan vise interesse, og jeg kjenner jeg blir ganske stressa av det. Er ikke så god på sånne ting. Får gjerne piggene ut fort, og alle forsvarsmekanismer er intakt, redd for å bli såret igjen. Jeg har begått én blemme og bommet totalt som kostet meg mye, og er veldig redd for å gjøre samme feilen atter en gang. Samtidig er det jo sånn at den som intet våger, intet vinner... Måtte uansett le da jeg fikk denne tegneseriespalten av ei venninne, for jeg kjente meg så veldig igjen! Analyserer fram og tilbake, tenker mye, prøver å finne ut av det ene og det andre. Ikke rart man blir tullete :-)

Nei, det skal ikke være lett... ;-)