mandag 26. oktober 2009

HALVFULLT ELLER HALVTOMT?


Her en dag leste jeg igjennom alt jeg hadde skrevet i blog'en min. Folk rundt meg, som er sammen med meg i dagliglivet, skryter fælt av meg, at jeg er så positiv og optimistisk med masse pågangsmot, og de har lurt på hvordan jeg har klart det, tross det jeg har vært igjennom. Jeg har takk og bukket for de gode ordene, selv om jeg også har bemerket at jeg ikke alltid er like blid og tålmodig.

Men da jeg leste igjennom blog'en, ble jeg overrasket over hvor melankolsk alt var, og at det til og med tøyt fram bitterhet til tider, og jeg skammet meg. At det begynte kjipt er greit, livet var virkelig et helvete.

På mange områder har jeg klart det, men tydeligvis har jeg en del igjen som jeg ikke har vært helt klar over. Ei venninne av meg sa til meg for mange år siden da en urett var gjort mot meg, at: "Å tilgi, er å glemme, Anita". Og jeg husker at jeg var veldig enig med henne og omvendte meg der og da. Når jeg nå leser det jeg har skrevet, står det helt tydelig for meg at jeg ikke har tilgitt x'en i alle fall! Men jeg må kanskje bare være nådig mot meg selv, tenke at prosesser kan ta tid. Jeg kan selvfølgelig prøve å vinkle tanker og minner annerledes og skal prøve det framover.

Jeg sliter nok med å slippe drømmene våre, for jeg hadde så klippetro på dem. Samtidig kjenner jeg et enormt sinne med en blanding av fortvilelse for hvordan han kunne gjøre noe sånt bak ryggen min, og hvordan han var mot meg det året jeg gikk gravid. Han forstår nok ikke hvordan han knuste hjertet mitt fullstendig og ødela meg på så mange områder (og kanskje ikke med vilje heller), som jeg nå må jobbe med hver dag for å klare å fungere som et menneske.

Likevel ser jeg til min glede, at de siste par månedene har nye drømmer og tanker om framtiden dukket opp. Jeg ser lys i enden av tunnellen og med verdens beste venner rundt meg, finner jeg gradvis tilbake til den jenta, ikke som jeg en gang var, jeg har fått for mange sår til det, men den jenta jeg ønsker å være. Tar meg i det av og til at jeg nynner på sangen "Prøver å finne meg sjæl" og det er det jeg gjør. Men én dag har jeg klart det og da skal jeg være både stolt og glad. Jeg ber likevel om tilgivelse dersom jeg har vært altfor kjip i skrivingen min og ber om ny sjanse til å rette på det.

X'en har alltid sagt at: "Ingenting er værre en fraskilte bitre kjerringer", og på det området er vi fremdeles veldig enige. Men langt der inne, ønsker jeg virkelig å være positiv, legge det vonde bak meg og gå videre. Derfor er min bønn til Gud hver eneste dag om hjelp til å klare å holde rett fokus.

Jeg ønsker nemlig å se på glasset som halvfullt istedenfor halvtomt!

lørdag 17. oktober 2009

DET KUNNE VÆRT, MEN BLE IKKE



Jeg var hos slekta mi i juli. Jeg har vært der hvert år siden før jeg kunne gå. De bor like i nærheten av stedet hvor jeg skulle gått opp som hvit brud. Denne sommeren ville det vært ett år siden. Det var så rart å være tilbake, se på den nydelige borgen og gå tilbake til drømmene og planene jeg og x'en hadde. Middelalderbryllup, bueskyter-konkurranse, heltstekt gris som snurrer rundt over åpent ild, masse mennesker, mat og vin, avslappet god stemning. Mye liv og moro, gratis overnatting for alle gjestene opptil en uke, hos slekt og venner, eller i en lavo for 25 personer. Men jeg kom fort tilbake til virkeligheten. Det sier seg selv at når én av bryllupsgjestene blir gravid med brudgommen, kan det umulig bli et vellykket bryllup.

Det var litt vemodig, det trillet noen tårer, men samtidig kjente jeg en ro inni meg, en lettelse for at jeg ikke rakk å bli gift. Hvilket ekteskap hadde det blitt etter alt som hadde skjedd? Hadde vi klart å jobbe oss igjennom det? Jeg har ikke lenger tro på at vi hadde klart det. Arbeidet oss imellom ligger nå på et helt annet plan: å klare å forholde oss til hverandre på en ok måte, holde en hyggelig tone, hjelpe hverandre, være fleksible og jobbe sammen for at det skal gå best mulig for barna, tross et lite gunstig utgangspunkt. Og vi klarer oss ikke så aller verst.

Men jeg har en drøm, langt der inne, om at kanskje én dag, får jeg muligheten til å love en jeg elsker og stoler på, evig troskap. Jeg har ikke mistet troen på det, ikke helt.