fredag 26. februar 2010

OMGANGSSYKE ER FRA HELVETE


For en uke! Pappaen til gutta skulle egentlig hatt gutta denne uka, men han spurte i siste liten om vi ikke kunne bytte, siden ting ikke la seg helt til rette for ham. Jeg tenkte jeg skulle være grei og sa at det gikk bra, og dette var takken! Så hvis dere lurer på hvorfor jeg ikke har blogét i det siste, er forklaringen rett over. Skiftet x antall sengetøy og klesplagg både dag og natt, og vasket 9 maskiner på 3 døgn. Hvert eneste bleieskift ble helskift, og dag og natt har det kommet den ene eller den andre veien. Måtte sende naboen ut for å kjøpe bleier og våtservietter da det stod på som verst. Fylte en bærepose med bleier på bare ett døgn. Men når det er sagt, har jeg takket Gud (og den som oppfant vaskemaskinen og tørketrommelen) mange ganger!!!

Men takk og lov, jeg er like oppegående som madammen i bakgrunnen på bildet, så jeg skal vel egentlig ikke klage. Min største frykt er å bli syk selv, da vet jeg ærlig talt ikke hva jeg skal gjøre. But so far so good! Da vi hadde en runde med svineinfluensa ba jeg til Gud om at jeg måtte holde meg frisk fram til jeg kunne sende gutta i barnehagen, og snakk om "bønnesvar"... Tirsdagen jeg kunne sende ungene i barnehagen, endte jeg rett ut på sofaen, og ble der. Denne gangen har jeg bedt om at jeg skal slippe unna, uten å bli syk overhode. Spennende å se hvordan det går...

Nå er vi på 6. døgnet med omgangssyke. Vi er dritlei husets fire vegger alle 3, lei av barnetv, marie-kjeks og tam cola, loff forsåvidt også. Ungene er fortsatt dårlige i magen, men har i alle fall sluttet å spy, og takk og lov for det! Nå er jeg sååå klar for å sende ungene i barnehagen, og 3-åringen spør om vi ikke kan slå av barne-tv og dra i barnehagen istedenfor. Men nå er det helg... jippi... blir et par laaange dager...

mandag 15. februar 2010

UT PÅ TUR, ALDRI SUR


Jaggu meg, 10. februar ble jeg ikke invitert på skitur igjen. Har en mistanke om at det var den hjemmelagde kakaoen som gjorde susen. Denne gangen fikk jeg beskjed om å legge igjen dudlene (skiene jeg lånte av lillesøsteren på siste tur) hjemme, og spenne på meg mine egne. Turkameraten fikk litt av en skrapejobb med å fjerne flere år gammel smørning, men jeg hadde advart på forhånd. Sprit og krefter gjorde derimot susen og skiene ble fine de.

Turen gikk til MIF-hytta hvor jeg skulle få bryne meg på noen oppoverbakker. Vi vet å treffe på de dagene hvor det er -13 grader. Denne gangen valgte jeg å legge igjen ryggsekken i bilen og møte oppoverbakkene med et smil. Det klarte jeg også, med mitt snegletempo de 8 km vi gikk. Vi møtte faktisk en del folk inne på skauen. Utrolig hvordan Ola Normann smiler og ler og faktisk også har tid til å slå av en prat, med en gang sola titter fram.

Da vi kun hadde 10 minutter igjen av turen, tok vi oss 5 minutter i sola. Jeg slang meg ned i en ferdiglaget sofa. Det var nydelig vær og postkort-følelsen kom der jeg satt og så utover vannet med is, snø og strålende sol som varmet veldig. Kom oss inn i bilen hvor matpakka og kakaoen ventet. Passe sliten resten av dagen, men det kjentes veldig godt :-) Skitur i skog og mark anbefales folkens!

søndag 7. februar 2010

SE HAN GÅR!



Jeg måtte bytte ut bildet. Her har vi gutten selv i egen person!

Torsdag kveld reiste minstemann seg opp og begynte å gå. Kry som en hane, begynte han å vandre rundt i første-etasjen. Falt, reiste seg opp igjen, og gikk videre. Rundt og rundt gikk han, og hvinte av fryd når han oppdaget at vi fulgte med ham. Nå har jeg to oppegående barn, i dobbelt forstand :-D





mandag 1. februar 2010

WINTERWONDERLAND



Noen venner bare vet hva du trenger. En kompis av meg inviterte meg på skitur en formiddag etter at jeg hadde levert gutta i barnehagen. Jeg trodde han tullet, jeg som knapt kan stå på ski... Samtidig virket forslaget veldig fristende, har savnet å komme meg ut i det fri etter at guttene ble født, så da jeg forstod at han ikke tullet, var ikke betenkningstiden lang før jeg takket ja.

For meg, med mange års tradisjon med skiturer på Oppdal i påsken, er det en selvfølge å ha med seg en solid oppakning, for man vet jo aldri om man blir sulten, sliten, tørst eller bare får et sukkerkick i løpet av turen. Og man kan jo ikke risikere noe sånt, inntrykket av turen kan synke mange hakk, dersom man ikke får stilnet disse behovene. Så det var to høyst ulike stil-messige personer som steg ut av bilen på Eiksetra den 26.januar kl.11. Den ene i stilig skidress, topp moderne utstyr, vannflaske og to gigantiske kofferter med skismørning og alskens rart som jeg ikke har peiling på. Han pratet noe om gliding av ski og kompressor, men der datt jeg ut. Jeg, derimot hadde blitt berget av lillesøsteren sitt skiutstyr som var hakket bedre enn mitt, siden mitt ikke hadde blitt fornyet siden jeg var konfirmant. Men siden lillesøstern er 14 år yngre, var skiene deretter... Dudler, kalte kompisen min det. Men ok, da jeg plasserte skiene i skisporet, virket de akkurat passe. Og for en som skal ha en ukes proviant på ryggen også, var det greit at skiene ikke var altfor lange.

I minus 14 grader begynte vi å gå innover. Jeg hadde ikke gått på ski på over 4 år, og følte meg som Bambi på isen, men det var som å sykle, har du først kunnet det, kommer du fort inn i det igjen. Midt utpå et vann måtte jeg bare ta opp mobilen for å ta et bilde av hvor vi hadde gått, syntes det var så vakkert. Føltes som om jeg stod midt i et prospektkort. Min sporty kompis var snill og kjørte mitt tempo og dermed var utgangspunktet for en hyggelig skitur tilstede.

Jeg hadde selvfølgelig insistert på å ha med sekken min, man visste jo aldri. Etter en halv times gange måtte jo spørsmålet dukke opp: Hva i all verden er det du egentlig har med i sekken din, Anita? Da kom svaret kjapt: Teppe til å sitte på, vannflaske, termos med hjemmelaget kakao og kopper til to, matpakke til begge med kokt egg og kaviar, klementiner, tørkepapir, våtservietter, kvikk lunsj, tyggegummi, fishermans friend og en ekstra ullgenser. Da var det en som stoppet opp i løypa og bare glodde på meg, ristet på hodet og lo. Men jeg bar sekken hele veien selv, og etter 55 minutter hadde vi jaggu meg gått 1,1 mil og da hadde vi også kommet tilbake til bilen og tok lunsjen der mens bilen stod på tomgang (fy skamme seg). Litt kaldt å sitte i snøen i -14, spesielt for gubben i "kondomdressen". Men han som hadde stått og ledd av meg, spiste nistepakke og drakk kakao og var storfornøyd. Kan man ikke briefe med kult utstyr og god kondis, får man bruke andre metoder. Og til slutt kom kommentaren: "Du er en drøm å ha med på tur, Anita". Da hadde jeg oppnådd det jeg ønsket :-D