Jeg har tidligere skrevet at selvbildet ikke er helt på topp. Jeg føler meg utrolig ydmyket på grunn av alt som har skjedd, og vet jeg har en lang vei å gå når det gjelder å bygge meg opp igjen til det jeg én gang var. Jeg skal dit, koste hva det koste vil. Jeg nekter å gi meg før jeg har funnet meg selv!
Men enn så lenge. Hvem er jeg egentlig?
Høres ut som en i identitetskrise. På én måte er jeg det. Den jenta jeg én gang var, er godt gjemt. Men hun titter fram innimellom, og jeg tenker, yes, endelig, der kom det noe, jeg er ikke helt borte.
Jeg føler meg ofte som løven, som kjemper og som står oppreist i stormen, men vet du? Med en gang jeg ser min kjære, er det som om sårene i løvehjertet sprekker opp igjen, blodet begynner å piple og tårene fosser. På to sekunder har jeg gått fra å være den djerve løvinnen til å bli den lille pinglete katta som har mest lyst til å stryke seg inntil leggen hans, for å vise at jeg er glad i ham, og som håper på at han løfter meg opp og holder rundt meg. Jeg forakter meg selv fordi jeg føler det sånn, skulle så inderlig ønske at jeg klarte å gi fullstendig faen i det han gjør, og i de valgene han tar som virkelig sårer. Men jeg klarer ikke og jeg aner ikke hvordan jeg skal komme meg igjennom. Jeg skulle ønske at jeg aldri trengte å se ham mer igjen, men vi har barn sammen, jeg kan ikke slutte å treffe ham. I tillegg ønsker han å hjelpe meg, jeg vet han har dårlig samvittighet, og når vi jobber sammen ute, har vi det utrolig koselig sammen, noe som er fint, men som riper opp i så mye vondt. Jeg ler og griner om hverandre, og så får jeg vite ting som knuser meg, og jeg føler meg som en sneip som er ferdig oppbrukt og som man tråkker nedi asfalten for å få til å slukne.
Selv om jeg ofte føler meg som en liten kattepus, prøver jeg å se løven i speilet, for den er der inne, det vet jeg!
