søndag 23. august 2009

Å VESTLAND VESTLAND



Jeg og guttene mine var på vestlandet i påsken, hjemme hos foreldrene til noen gode venner. Jeg visste på forhånd at denne familien bestod av flotte mennesker, men jeg må bare ta meg av hatten for dem. Måten de åpnet sitt hjem og tok imot barna og meg på, var prisverdig. Kjærlighet lyste ut av øynene på dem når du møtte dem, og med én gang du tråkket innenfor dørterskelen, føltes det som du var en del av familien, og de sparte ikke på noe. Foreldrene tok til og med den eldste gutten min opp på soverommet sitt og hadde han der flere netter for at jeg skulle få sove ut om morgenen. De dro fram de gode sidene i meg, gav meg avlastning og jeg fikk tid og overskudd til å være en god mor.

Og hver eneste dag, fikk jeg tid alene til å sette meg her ved stryket, noen ganger flere ganger om dagen. Her kunne jeg klarne tankene, og kjenne på stillheten. Noen ganger satt jeg og pratet med venner på telefonen, andre ganger tok jeg meg tid med Gud. Men jeg fikk noe som het alenetid, som har vært en ekstrem mangelvare siden minstemann ble født. Jeg nøt tiden alene.

Det finnes så mange fremtredende personer som er så lett synlige, mange ser opp til alt det fine de gjør, og de får mye respons for det de gjør. Jeg har selv vært noe fremtredende i menighetssammenheng, og det var fantstisk å få respons og ros for det man gjorde, og at mange så det positive du gjorde. Men turen på vestlandet gjorde meg ydmyk. Familien er ikke veldig fremtredende av seg, som jeg vet, men makan til mennesker. De hadde det ikke bare i kjeften, men de viste Guds kjærlighet i praksis til en sliten tobarnsmor. Takk skal dere ha, snille mennesker.