ANGRY BITCH

Det er rart hvordan man kan bli forandret fra å være ei søt, snill og god jente, til å bli ei som blir så knust og så sint at hun får lyst til å ta det første og beste hun finner og kaste det. Bildet er nok noe drastisk og noe satt på kanten, men shit au. Har en følelse av at min kjære synes jeg er en bitch som nesten tar livet av ham av og til. Stakkars, ikke lett for ham heller, selv om han har mye av skylden selv...

Motgang gjør deg sterk, sies det, og: Det er i motbakke det går oppover. Det er nok en viss sannhet i det. Men med for mye motgang og for lange oppoverbakker, blir man sliten, og til slutt så utmattet at man ikke klarer å tenke klart eller vet hvor man skal gjøre av seg.

Jeg tror jeg er der nå. Jeg er ikke så sint til vanlig, altså, helt sant, men det er ett tema som gjør så grusomt vondt. Det er som en kniv som blir stukket inn i magen (det er der jeg vanligvis kjenner det) og vris sakte rundt. Jeg har aldri fått en kniv i magen fysisk, men jeg kan tenke meg at det kan gjøre så vondt, faktisk. Samtidig prøver jeg desperat å gjøre andre ting for å avlede oppmerksomheten bort fra den smerten. Jeg har vært for feig til å gjøre det selv, samtidig som jeg ikke vil gjøre noe som setter meg i fare for å miste mine kjære små. Men jeg må si at jeg forstår godt de som påfører seg selv fysisk smerte for å prøve å fjerne eller veie opp for den psykiske. Du skriver i blog'en din Grete at du aldri har hatt det så vondt at du kunne tenke deg gjøre noe slikt. Lykkelig skal du være for det! Skulle ønske jeg kunne sagt det samme!

Hadde dette temaet som gjør så forskrekkelig vondt, vært tilfelle noen få ganger, skulle jeg taklet det bra, for jeg er seig, utholdende og tåler mye. Men nå begynner jeg å nærme meg bristepunktet. Og dette ene temaet som gjør så grusomt vondt, må jeg desverre konfronteres med flere ganger i uka. Og hva skal jeg da gjøre? Jeg kan flykte fra det, til en viss grad, men det kommer indirekte til å påvirke meg i sinnsykt mange år framover, og jeg blir helt motløs bare ved tanken. Har lyst til å begynne et nytt liv med bare meg selv, og det er jo litt vel sent når man har barn som også kommer til og måtte forholde seg til dette.

Men Gud velsigne de to små. Aldri så galt at det ikke er godt for noe, kan min kjære og jeg si til hverandre, med et glimt i øyet når vi beunderer dem. Det ble virkelig et bra resultat av den kjærligheten vi hadde til hverandre. Makan til snille barn skal man lete lenge etter, så på det området skal jeg ikke klage i det hele tatt! Barn har jo også den fantastiske egenskapen å tilpasse seg det aller meste uten særlig store problemer.. Er dette én av grunnene til at Jesus sier at vi skal bli som barn? At vi skal kunne klare å tilpasse oss nye situasjoner uten å holde på bitterheten, slik vi voksne ofte kan gjøre? Det må være en velsignelse å kunne tenke like enkelt som et barn!

Jeg har en bønn i mitt hjerte, og det er at jeg ikke skal overføre min sorg og min smerte over på mine kjære barn og gjøre ting vanskeligere for dem. Jeg håper virkelig jeg klarer det.

Neverland, stedet hvor alt er mulig Skulle gjerne vært der! Noen som har en billett til overs?

LEAVE ME ALONE!

Jeg er så sliten! Jeg ønsker bare å være i fred. Lei av å være et samtaleemne for folk som møtes over en kopp kaffe eller spiser middag sammen. Jeg har fått nok, nok, nok!

Nå høres jeg innbilsk ut, jeg hører det selv. Samtidig vet jeg at det i stor grad er sant. Det er ikke meg i seg selv som er så himla spennende, men situasjonen, som er så absurd at de som vet litt, gjerne prater med andre om det.

Jeg kjente det i dag, at NÅ orker jeg ikke mer, nå vil jeg ikke mer! Hvor mye jeg skulle gitt for et kjedelig A4 liv! For noen år siden var jeg 20 kilo tyngre, med en kvise her og der, halvfett hår, og stort sett kledd i beige og lyseblå. Jeg var ikke så mye å se på, men ååå, hvor jeg skulle ønske jeg var der igjen! Være ei som ingen hadde spesielt interesse av, og som kunne forsvinne i mengden!

Angrer, gjør jeg. Lang inn i sjelen! Jeg ble rådet til å være forsiktig med å prate, og jeg prøvde, virkelig, og i lang tid klarte jeg det fordi alt var en hemmelighet, og hemmeligheter klarer jeg å holde på. Men så sluttet det å være hemmelig, og jeg ble plutselig usikker på hva jeg skulle svare når folk spurte.

Jeg har blottlagt livet mitt, og vet du hvorfor? Fordi jeg føler jeg SKYLDER folk et ærlig svar når de spør. Folk som i utgangspunktet ikke har noe med hvordan jeg har det, men som jeg tror virkelig bryr seg, eller som spør ofte nok, får til slutt det svaret de søker. Hvis ikke avviser jeg jo folk, og det skal man ikke dersom de er vennlige, tenker jeg. Har du hørt noe så dumt? Men det er helt sant! Jeg kan glatt tråkke over mine egne grenser bare for at den andre skal føle seg vel når han eller hun spør.

I mitt møte med mennesker som vet at ting er utfordrende og dermed spør mer direkte spørsmål, dem sliter jeg ordentlig med å gi et svar, desverre. Jeg føler et slags forventningspress, at jeg må komme opp med noe nytt og spennende siden sist vi pratet, og det føles så feil. Jeg kjenner at det ødelegger meg. Min kjære er så mye flinkere der, både til å beskytte seg selv og andre, og der har jeg mye å lære av ham!

Men så har man da i tillegg disse ryktene som sprer seg som ild i tørt gress og som gjerne ekspanderer fra to egg til fem høns, og iblant en og annen kamel også. Da må jeg jaggu meg forholde meg til det også, enten bekrefte, avvise, forsvare eller forklare.

Uansett hva man velger, får folk bekreftet eller avkreftet det de lurer på, og de blir fornøyde. Selv er jeg tom på innsiden fordi folk drar ut av meg det de vil ha. Til slutt kommer jeg til å sitte igjen med skallet, det som man ofte skreller av og kaster fordi det smaker surt.

Jeg ønsker altså være i fred, bare være meg, uten denne historien som følger med, men det er desverre for sent. Det er for mange som vet. Det eneste jeg har lyst til, er å gjemme meg bort og stenge hele verden ute. Hjelp meg den som kan!

I'M CONFUSED

Jeg klarer ikke forstå.
Du sier du håper det skal bli oss,
men holder avstand og ber meg være tålmodig.
Du ber oss jobbe sammen gjennom dette vanskelige,
men jeg føler meg utenfor.
Du sier du ikke har noe å klandre meg for,
men når jeg må gråte, øker avstanden mellom oss.
Før når vi var triste, var vi nær og trøstet hverandre,
nå må jeg finne trøst i mitt eget selskap.

Jeg vet at ikke alt er din feil, min kjære.
Jeg skriver subjektivt, som en fortvilet person.
Jeg får til tider forhåpninger, men så blir håpet knust like fort som det kom.
Det er så slitsomt å leve slik, hvor håp og skuffelse er en del av hverdagen.
Jeg vet du har det grusomt tøft selv også, og at jeg ikke gjør livet lettere for deg.
Vi er så inderlig glad i hverandre, og derfor gjør dette så ekstra vondt.
Jeg vil så gjerne være en god kjæreste, en god venn og en god støtte.
Jeg er veldig klar over at jeg svikter på alle punkter,
Jeg prøver så iherdig, men det blir galt likevel.
Det er for mange såre følelser i sving.

Jeg savner den tiden da vi to var ett!

LIFE IS HARD

Jeg som aldri gråt mer enn noen få ganger i året, klarer ikke forhindre at tårene renner mange ganger om dagen. Jeg ber ofte til Gud om styrke, visdom, kjærlighet og sindighet, men føler for øyeblikket at samtalen med Gud er en monolog. Jeg hadde en gang langt hår, jeg klippet av meg alt i fortvilelse da det jeg fryktet, ble et faktum...

Jeg var nok ingen god kjæreste til tider. Aldersforskjellen, samt hans barn fra tidligere forhold, med alt det innebar, gjorde at jeg slet med å bestemme meg. Selv om jeg elsket ham, var jeg redd for å følge hjertet mitt og pleie kjærligheten. Men vi prøvde så godt vi kunne begge to,og i lang tid hadde vi det godt. Jeg fikk kalde føtter og valgte å flytte fra ham, noe jeg har angret på utallige ganger i ettertid. De månedene vi bodde hver for oss, ødela mye, og gjorde det vanskelig for oss å komme tilbake til hverandre. Vi elsket hverandre så høyt, men forholdet hadde fått alvorlige skader.

Vi klarte ikke å holde oss fra hverandre. Vi elsket hverandre, men fikk snart merke at forholdet ikke var så trygt og godt som vi hadde trodd og håpet. Utholdende har vi alltid vært begge to, og selv om ting var utfordrende, prøvde vi å være positive og drømme om fremtiden.

Jeg ble gravid og i tre uker levde jeg på en rosa sky. Ting så virkelig ut til å gå vår vei, trodde jeg. Men lykken tok fort en annen vending. Fra det jeg trodde skulle bli noen fantastiske måneder, skulle vise seg å bli mitt livs mareritt. Én dag skal jeg fortelle...

Jeg blir redd når jeg tenker tilbake på hvordan jeg var og hvordan jeg nå har blitt. En gang var jeg ei jente med godt humør, ei det var tak i og som var impulsiv. Jeg var sjelden redd, og våget å stå i stormen dersom jeg virkelig trodde på noe. Jeg stilte gjerne opp for mine venner og hadde et enormt overskudd til å bry meg om og hjelpe andre.

Nå har tårene tatt over for smilet, latteren er erstattet med hulking, og jeg har blitt veik og usikker. Sindigheten har veket plass for panikken, ureddheten i hjertet er byttet ut med angst, og jeg har mer enn nok med meg selv. Men hadde du møtt meg på gata, ville du aldri oppdaget det.

Oftere og oftere har jeg tenkt at jeg for lenge siden burde hoppet ut av forholdet, lik en frosk som blir kastet oppi en kjele med kokende vann. Men jeg hoppet elegant oppi kjelen av egen vilje, selv om andre sa jeg kom til å brenne meg stygt. Jeg har ingen å skylde på, men det irriterer meg at de fikk fullstendig rett. Jeg trodde vel at dersom man hadde stor nok kjærlighet til hverandre, ville livet bli bra, og at man sammen kunne bestige de fjellene som kom en i møte. Jeg har fortsatt kjærlighet, men er livredd for at det som en gang var meg, skal dø, at jeg ikke skal finne tilbake til den jeg en gang var, hvis jeg fortsetter å elske.

Kjærligheten tåler alt, sies det. Jeg elsker, men tåler snart ikke mer. Jeg har blitt så såret, knust og bedratt at jeg vet ikke hvor jeg skal gjøre av meg. Jeg vet at min kjære gjør så godt han kan, han prøver å gjøre det han tror er rett, men han forstår ikke at ved å følge samvittigheten sin, tråkker han meg enda mer ned i støvet. Jeg vet ikke hvor mange fler jeg orker å dele ham med, hvor mange andre som han må ta hensyn til før meg. Jeg føler meg langt ned på lista, men jeg er jo ikke helt objektiv her jeg sitter...

Hvis jeg nå velger å gi meg, sier at jeg ikke tåler mer, har jeg da ikke nok kjærlighet? Bør jeg holde ut litt til? Be til Gud om at alt skal bli bra? Håpe på et mirakel? Jeg vet ikke lenger, jeg er så sliten, så fullstendig utkjørt. Det eneste jeg vet, er at jeg har blitt livredd for hvor mye smerte morgendagen vil bringe...