IN PAIN!

Fy og farao så vondt, jeg vet nesten ikke hvor jeg skal gjøre av meg...

Under min graviditet med 2.mann, hadde jeg mye problemer med bekkenet, og krabbet og gikk på krykker de to siste månendene. Men etter fødselen ble alt egentlig nesten helt bra, føltes det som. De to siste årene har jeg slitt så smått litt til og fra, men egentlig ikke så mye å snakke om, det har rettet seg opp igjen etter kort tid.

Noen dager før jul begynte jeg å få vondt igjen, og det dro seg på mer og mer. Som det stabeistet jeg er, prøver jeg å ikke la meg merke med det og kjørte hele julen med bekkenbelte og sammenbitte tenner. For et par uker siden klarte jeg ikke mer. Det strålet ut i benet og opp i ryggen og jeg forstod at nå ligger isjasnerven uten tvil i ordentlig klem. Legen visste ikke helt hva han skulle si... han sykemeldte meg en måned og ikke noe mer skjedde, tror egentlig ikke han tok meg helt på alvor. Så da måtte jeg ta skjeen i egen hånd og oppsøkte en naprapat etter ei venninnes anbefalning. Hun hadde vært hos ham med meget gode resultater.

Jeg var der på en utredningstime, hvor det da ble påvist, en muskelknute som trykket på isjasnerven, låsninger i bekkenet og prolaps. Behandling: Ikke bøy deg, ikke bær tungt, unngå trapper og oppoverbakker, og gå to turer daglig på maks 15 min. Da jeg kom hjem, gråt jeg, ikke først og fremst på grunn av smerten, den skal jeg alltids takle, jeg har høy smerteterskel, men hvordan i heite huleste skal jeg klare å gjennomføre dette med to små alene? Jeg har jo ikke sjans i havet til å bli bra!

Den neste uka gikk på halv tolv. Man prøver å gjøre som man får beskjed om, men når utedressen og støvlene skal på, så må de på, og da tar jeg de på, hva ellers skal jeg gjøre? Da vaskemaskinen ble ødelagt og helte enormt mange liter vann utover hele badegulvet og jeg måtte tørke det opp etterpå, ja, så må jeg jo gjøre det, kan jo ikke ha 3 mm vann utover hele gulvet. Og da smalt det...

Tilbake til naprapat med konstante heksestøt, tårene rant og det var helt sinnsykt vondt. Den ene ryggvirvelen min har visst sprukket opp nå. Behandling: Ikke våg å bøy deg! Ligg, ligg og gå et par turer og LIGG!!!

Så her ligger jeg. Pappaen har vært snill og tatt guttene denne helgen bare for at jeg skal få ligge. Blir jeg ikke bedre til mandagen blir det MR på meg. Har blitt forespeiltet at dette fort kan ta 6-8 uker! Det er jo en evighet, jeg har ikke tid. Jeg har en helg på meg for pokker!!!

I sånne situasjoner, selv om jeg har snille venner og naboer, pappaen til gutta som strekker seg litt lenger for å hjelpe meg og en flott familie ikke langt unna (som ligger rett ut i influensa), så føler man seg likevel veldig, veldig alene...