fredag 28. mai 2010

FRA BAKGÅRD TIL UNDULAT


Det hele begynte med en gin-kveld for en måneds tid siden...

Eller, det begynte vel egentlig i bakgården. Jeg legger stein i bakgården min, og det er et slit. Jeg er nok en sjauer av natur. Tar gjerne i et tak og bærer tungt, men når det kommer til småpirkeriet, kjenner jeg at tålmodigheten min ikke er særlig stor. Jeg spurte en kompis om hans mening, siden jeg vet at han er en veldig flink fyr. Hans kommentar var: "Dette er veldig bra gjort... men... jeg vet du kan gjøre det enda litt bedre". Hvorfor måtte jeg spørre!??? Så det endte jo med at jeg tok opp to kvadratmeter med stein (det på bildet). Det høres sikkert lite ut, men jeg har lagt ned MANGE timer i de kvadratmeterne! Alle steinene har ulike kanter, derfor er det et enormt puslespill å få stenene til å passe med hverandre uten at det blir for store sprekker mellom dem.

Jeg la én rad med stein på nytt, 4 meter og jeg overdriver ikke, jeg brukte 4 timer på de metrene. Da var jeg så sliten og lei at jeg hadde mest lyst til å sette meg og sippe litt, og gjorde det vel forsåvidt også... Da min kjære venninne ringte og kommanderte meg bort fra bakgården og hjem til henne, takket jeg ja til tilbudet.

Hun hadde fått en undulat siden sist jeg hadde vært hos henne, med navnet Pelle (veldig orginalt...). Jeg har alltid vært glad i dyr, men etter jeg fikk barn, syntes jeg i grunnen det var mer enn nok, og la alle planer om dyr til side. Pelle hadde min kjære venninne gitt bort som en gave til sin bestemor for at hun skulle ha litt selskap. Undulaten hadde blitt satt stor pris på, men da bestemoren døde noen måneder senere, havnet undulaten tilbake til den som engang hadde kjøpt den, noe som passet litt dårlig siden de blant annet har en fulgehund...

Jeg fikk tilbudet om å få med meg Pelle hjem, men takket bestemt nei. Men etter som kvelden gikk, og jeg fikk et par glass med noe hvitt, og jeg ble banka i "Scrable", og "Den forsvunne diamant" ble jeg gradvis mer glad i Pelle. Da jeg våknet morgenen etter, før alle de andre hadde stått opp, hadde jeg en prat med den lille blå undulaten og vi ble til slutt enige om at han skulle bli med meg hjem på et "avlastningsopphold med åpen retur". Så jaggu meg endte jeg ikke opp med en undulat i bilen da jeg takket for meg og hyggelig selskap. Guttene ble kjempeglade i denne lille blå skapningen, og han ble fort en av familien.

Han fløy ut for meg da jeg åpnet buret for å hilse på ham. Det var nesten helt umulig å få tak i han igjen. Det eneste han ville sitte på, var en ananas på kjøkkenet. Til slutt endte hele ananasen og fuglen inn i buret for å i det hele tatt få ham med seg.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar