MIDT I SMØRØYET

Noen helger med guttene kan være koselige, andre er tilnærmet pyton. Det har nok mye med overskuddet til mammen å gjøre. For et par helger siden hadde jeg det jeg vil kalle en kjip helg. Jeg hadde jobbet mye, siden noen vakter i turnusen min (mot min vilje) har blitt byttet om, og gitt meg 3 intensive uker hvor jeg må snu meg ofte, søvnmessig og som gjør meg utrolig sliten. Dette kombinert med allergi som gjør meg tett og gir meg hodepine, gjør ikke ting lettere. Jeg kan ta medisiner for det, men de har bivirkning tretthet, så jeg må velge mellom dager med hodepine og tetthet eller dager med så stor trang til å sove at du helst har lyst til å ligge rett ut på sofaen uten forstyrrelser. Herlighet, pollenallergien slo ut for full blomst selv om det var helt hvitt av snø ute, kan ikke fatte det. Uansett, begge deler passer dårlig med to små gutter som har en forventing om at mamma skal ha humør og overskudd. Ikke denne helgen nei...

Jeg startet dagen med to små gutter som våknet 06.30 og som var klare for en ny dag, med hver sin bæsjebleie. Og når begge kappes om å sitte oppå ansiktet ditt, forstår du at det er tid for å stå opp rimelig raskt. Personlig kunne jeg sovet 5 timer til uten problemer, men den tid er definitivt forbi. Det var dårlig vær denne helgen så vi holdt oss for det meste innendørs. Jeg lå som et slakt på sofaen og håpet i det lengste at guttene skulle leke fint sammen (som de vanligvis gjør). Men jeg tror barn merker når foreldrene har lite med overskudd, kanskje vi er avvisende på en eller annen måte, i alle fall tror jeg at jeg kan være det. Og dermed reagerer de med å bli enormt klengete. Min lille powernap på sofaen da kreftene var slutt, hadde jeg med én gutt klatrende på meg, mens gutt nummer to satt oppå hodet mitt. Men jeg fikk da ligge (om ikke i fred) et kvarters tid... Det ble et par laaange dager og det var ikke få ganger jeg tenkte for meg selv, rimelig sint og frustrert "kan jeg ikke få 5 minutter alene engang, er det virkelig for mye å be om?!". Til og med toalett-turene mine var med minst én gutt på fanget. Ja, ja, godt at jeg er jente og kan gjøre flere ting på én gang!

Jeg laget meg risengrynsgrøt og håpet i det lengste at jeg kunne få spise den i ro og mak, men det skjedde jo ikke. Mens jeg sitter med grøtbollen i fanget og leser en bok, kommer det, helt ut av det blå, en leke-traktor flyvende og lander midt oppi grøten min. Minstemann syntes kanskje det var på tide at mammaen engasjerte seg igjen... Jeg fór opp og var rasende i 3 sekunder, men så måtte jeg bare le. Jeg var full av smør, grøt, kanel og sukker og så dødsens sliten at det tippet det over. Jeg lo og lo og det endte til slutt med at jeg bare måtte ta bildet av det som minne. Snakk om å treffe midt i smørøyet!

Søndagen var en like stor utfordring, selv om jeg og eldstemann lekte ute i snøen en times tid mens minstemann sov. Etter den helgen gråt jeg 40 minutter på badegulvet og følte meg som verdens verste mamma. Jeg var sjeleglad da mandagen kom og barnehagen igjen var åpen. På vei ut døra snudde 3-åringen seg mot meg, slo hendene rundt halsen min og sa: "Jeg er glad i deg jeg, mammaen min". Da var det ei som kjente tårene presse på igjen. Takk Gud for barn og deres evne til å tilgi , vise nåde og å gi deg en ny sjanse. Vi voksne tror jeg har en del å lære av barn akkurat der. Kanskje var det derfor Jesus sa at vi skulle bli som barn...?