Her en dag leste jeg igjennom alt jeg hadde skrevet i blog'en min. Folk rundt meg, som er sammen med meg i dagliglivet, skryter fælt av meg, at jeg er så positiv og optimistisk med masse pågangsmot, og de har lurt på hvordan jeg har klart det, tross det jeg har vært igjennom. Jeg har takk og bukket for de gode ordene, selv om jeg også har bemerket at jeg ikke alltid er like blid og tålmodig.
Men da jeg leste igjennom blog'en, ble jeg overrasket over hvor melankolsk alt var, og at det til og med tøyt fram bitterhet til tider, og jeg skammet meg. At det begynte kjipt er greit, livet var virkelig et helvete.
På mange områder har jeg klart det, men tydeligvis har jeg en del igjen som jeg ikke har vært helt klar over. Ei venninne av meg sa til meg for mange år siden da en urett var gjort mot meg, at: "Å tilgi, er å glemme, Anita". Og jeg husker at jeg var veldig enig med henne og omvendte meg der og da. Når jeg nå leser det jeg har skrevet, står det helt tydelig for meg at jeg ikke har tilgitt x'en i alle fall! Men jeg må kanskje bare være nådig mot meg selv, tenke at prosesser kan ta tid. Jeg kan selvfølgelig prøve å vinkle tanker og minner annerledes og skal prøve det framover.
Jeg sliter nok med å slippe drømmene våre, for jeg hadde så klippetro på dem. Samtidig kjenner jeg et enormt sinne med en blanding av fortvilelse for hvordan han kunne gjøre noe sånt bak ryggen min, og hvordan han var mot meg det året jeg gikk gravid. Han forstår nok ikke hvordan han knuste hjertet mitt fullstendig og ødela meg på så mange områder (og kanskje ikke med vilje heller), som jeg nå må jobbe med hver dag for å klare å fungere som et menneske.
Likevel ser jeg til min glede, at de siste par månedene har nye drømmer og tanker om framtiden dukket opp. Jeg ser lys i enden av tunnellen og med verdens beste venner rundt meg, finner jeg gradvis tilbake til den jenta, ikke som jeg en gang var, jeg har fått for mange sår til det, men den jenta jeg ønsker å være. Tar meg i det av og til at jeg nynner på sangen "Prøver å finne meg sjæl" og det er det jeg gjør. Men én dag har jeg klart det og da skal jeg være både stolt og glad. Jeg ber likevel om tilgivelse dersom jeg har vært altfor kjip i skrivingen min og ber om ny sjanse til å rette på det.
X'en har alltid sagt at: "Ingenting er værre en fraskilte bitre kjerringer", og på det området er vi fremdeles veldig enige. Men langt der inne, ønsker jeg virkelig å være positiv, legge det vonde bak meg og gå videre. Derfor er min bønn til Gud hver eneste dag om hjelp til å klare å holde rett fokus.
Jeg ønsker nemlig å se på glasset som halvfullt istedenfor halvtomt!
