ANGRY BITCH

Det er rart hvordan man kan bli forandret fra å være ei søt, snill og god jente, til å bli ei som blir så knust og så sint at hun får lyst til å ta det første og beste hun finner og kaste det. Bildet er nok noe drastisk og noe satt på kanten, men shit au. Har en følelse av at min kjære synes jeg er en bitch som nesten tar livet av ham av og til. Stakkars, ikke lett for ham heller, selv om han har mye av skylden selv...

Motgang gjør deg sterk, sies det, og: Det er i motbakke det går oppover. Det er nok en viss sannhet i det. Men med for mye motgang og for lange oppoverbakker, blir man sliten, og til slutt så utmattet at man ikke klarer å tenke klart eller vet hvor man skal gjøre av seg.

Jeg tror jeg er der nå. Jeg er ikke så sint til vanlig, altså, helt sant, men det er ett tema som gjør så grusomt vondt. Det er som en kniv som blir stukket inn i magen (det er der jeg vanligvis kjenner det) og vris sakte rundt. Jeg har aldri fått en kniv i magen fysisk, men jeg kan tenke meg at det kan gjøre så vondt, faktisk. Samtidig prøver jeg desperat å gjøre andre ting for å avlede oppmerksomheten bort fra den smerten. Jeg har vært for feig til å gjøre det selv, samtidig som jeg ikke vil gjøre noe som setter meg i fare for å miste mine kjære små. Men jeg må si at jeg forstår godt de som påfører seg selv fysisk smerte for å prøve å fjerne eller veie opp for den psykiske. Du skriver i blog'en din Grete at du aldri har hatt det så vondt at du kunne tenke deg gjøre noe slikt. Lykkelig skal du være for det! Skulle ønske jeg kunne sagt det samme!

Hadde dette temaet som gjør så forskrekkelig vondt, vært tilfelle noen få ganger, skulle jeg taklet det bra, for jeg er seig, utholdende og tåler mye. Men nå begynner jeg å nærme meg bristepunktet. Og dette ene temaet som gjør så grusomt vondt, må jeg desverre konfronteres med flere ganger i uka. Og hva skal jeg da gjøre? Jeg kan flykte fra det, til en viss grad, men det kommer indirekte til å påvirke meg i sinnsykt mange år framover, og jeg blir helt motløs bare ved tanken. Har lyst til å begynne et nytt liv med bare meg selv, og det er jo litt vel sent når man har barn som også kommer til og måtte forholde seg til dette.

Men Gud velsigne de to små. Aldri så galt at det ikke er godt for noe, kan min kjære og jeg si til hverandre, med et glimt i øyet når vi beunderer dem. Det ble virkelig et bra resultat av den kjærligheten vi hadde til hverandre. Makan til snille barn skal man lete lenge etter, så på det området skal jeg ikke klage i det hele tatt! Barn har jo også den fantastiske egenskapen å tilpasse seg det aller meste uten særlig store problemer.. Er dette én av grunnene til at Jesus sier at vi skal bli som barn? At vi skal kunne klare å tilpasse oss nye situasjoner uten å holde på bitterheten, slik vi voksne ofte kan gjøre? Det må være en velsignelse å kunne tenke like enkelt som et barn!

Jeg har en bønn i mitt hjerte, og det er at jeg ikke skal overføre min sorg og min smerte over på mine kjære barn og gjøre ting vanskeligere for dem. Jeg håper virkelig jeg klarer det.

Neverland, stedet hvor alt er mulig Skulle gjerne vært der! Noen som har en billett til overs?