Jeg som aldri gråt mer enn noen få ganger i året, klarer ikke forhindre at tårene renner mange ganger om dagen. Jeg ber ofte til Gud om styrke, visdom, kjærlighet og sindighet, men føler for øyeblikket at samtalen med Gud er en monolog. Jeg hadde en gang langt hår, jeg klippet av meg alt i fortvilelse da det jeg fryktet, ble et faktum...
Jeg var nok ingen god kjæreste til tider. Aldersforskjellen, samt hans barn fra tidligere forhold, med alt det innebar, gjorde at jeg slet med å bestemme meg. Selv om jeg elsket ham, var jeg redd for å følge hjertet mitt og pleie kjærligheten. Men vi prøvde så godt vi kunne begge to,og i lang tid hadde vi det godt. Jeg fikk kalde føtter og valgte å flytte fra ham, noe jeg har angret på utallige ganger i ettertid. De månedene vi bodde hver for oss, ødela mye, og gjorde det vanskelig for oss å komme tilbake til hverandre. Vi elsket hverandre så høyt, men forholdet hadde fått alvorlige skader.
Vi klarte ikke å holde oss fra hverandre. Vi elsket hverandre, men fikk snart merke at forholdet ikke var så trygt og godt som vi hadde trodd og håpet. Utholdende har vi alltid vært begge to, og selv om ting var utfordrende, prøvde vi å være positive og drømme om fremtiden.
Jeg ble gravid og i tre uker levde jeg på en rosa sky. Ting så virkelig ut til å gå vår vei, trodde jeg. Men lykken tok fort en annen vending. Fra det jeg trodde skulle bli noen fantastiske måneder, skulle vise seg å bli mitt livs mareritt. Én dag skal jeg fortelle...
Jeg blir redd når jeg tenker tilbake på hvordan jeg var og hvordan jeg nå har blitt. En gang var jeg ei jente med godt humør, ei det var tak i og som var impulsiv. Jeg var sjelden redd, og våget å stå i stormen dersom jeg virkelig trodde på noe. Jeg stilte gjerne opp for mine venner og hadde et enormt overskudd til å bry meg om og hjelpe andre.
Nå har tårene tatt over for smilet, latteren er erstattet med hulking, og jeg har blitt veik og usikker. Sindigheten har veket plass for panikken, ureddheten i hjertet er byttet ut med angst, og jeg har mer enn nok med meg selv. Men hadde du møtt meg på gata, ville du aldri oppdaget det.
Oftere og oftere har jeg tenkt at jeg for lenge siden burde hoppet ut av forholdet, lik en frosk som blir kastet oppi en kjele med kokende vann. Men jeg hoppet elegant oppi kjelen av egen vilje, selv om andre sa jeg kom til å brenne meg stygt. Jeg har ingen å skylde på, men det irriterer meg at de fikk fullstendig rett. Jeg trodde vel at dersom man hadde stor nok kjærlighet til hverandre, ville livet bli bra, og at man sammen kunne bestige de fjellene som kom en i møte. Jeg har fortsatt kjærlighet, men er livredd for at det som en gang var meg, skal dø, at jeg ikke skal finne tilbake til den jeg en gang var, hvis jeg fortsetter å elske.
Kjærligheten tåler alt, sies det. Jeg elsker, men tåler snart ikke mer. Jeg har blitt så såret, knust og bedratt at jeg vet ikke hvor jeg skal gjøre av meg. Jeg vet at min kjære gjør så godt han kan, han prøver å gjøre det han tror er rett, men han forstår ikke at ved å følge samvittigheten sin, tråkker han meg enda mer ned i støvet. Jeg vet ikke hvor mange fler jeg orker å dele ham med, hvor mange andre som han må ta hensyn til før meg. Jeg føler meg langt ned på lista, men jeg er jo ikke helt objektiv her jeg sitter...
Hvis jeg nå velger å gi meg, sier at jeg ikke tåler mer, har jeg da ikke nok kjærlighet? Bør jeg holde ut litt til? Be til Gud om at alt skal bli bra? Håpe på et mirakel? Jeg vet ikke lenger, jeg er så sliten, så fullstendig utkjørt. Det eneste jeg vet, er at jeg har blitt livredd for hvor mye smerte morgendagen vil bringe...
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar