PÅ BEGGE SIDER AV KATETERET

Det er en halv evighet siden jeg har skrevet her inne, og kan ikke fatte og begripe at noen fortsatt gidder å ta en titt, men TUSEN TAKK for at dere gjør det! På grunn av masse problemer med bekken og rygg etter graviditeter fikk jeg omskolering av NAV tidlig denne høsten og har begynt på et Pedagogikkstudiet, Praktisk Pedagogikk (PPU) for å jobbe som lærer. Siden jeg er en sykepleier i "bunn" trenger jeg "bare" ett år studie for å kunne jobbe som lærer, og jeg håper at ting legger seg til rette så jeg klarer å fullføre studiet og etterhvert få meg en jobb som kan gagne både meg og guttene. Stortrives med klassen min og praksisen jeg har hatt i ungdomsskolen. De rastløse, storkjefta spirevippene ble jeg skikkelig glade i og har ledd mye med dem selv om jeg i smug også har revet meg litt i håret. Fikk i alle fall masse gode tilbakemeldinger fra veilederen min, så det gleder masse og gir ny giv! Skal snart ha praksis i videregående, og er spent på hvordan det går.

Det tar på med over en times pendling flere ganger i uka, og kan ikke si jeg er vant til å stå opp 05.40. Og når man i tillegg har to små som er trøtte, kan morgenen være en utfordring. Som eldstemann sa for en kort stund siden: "Etter at du begynte på skolen mamma, er jeg sliten både på morgenen, på dagen og på kvelden, ja, jeg er egentlig sliten hele tiden, jeg!". Ja, så de stakkars små må lide litt for at moren skal komme seg i mål. Kjenner at logistikken er en utfordring, men med en mamma som bytter vakter og en nabo som henter gutta én dag i uka (noen ganger i bytte mot bilen min) og en far som har de annenhver helg, har det gått til nå. Puh!

Stoltheten har derimot fått seg en real knekk fordi jeg hater å spørre om hjelp, men bortsett fra det, er jeg glad for valget jeg har tatt. Tror jeg kommer til å se 10 år eldre ut og ha 5 eller 15 flere rynker i løpet av året, er konstant sliten og trøtt, og med min grusomt dårlige studieteknikk som tror at ALT stoffet er like viktig, har jeg virkelig lagt lista for året, men sånn er det... Noen som kan litt studieteknikk til en stakkar? ;-)

Da jeg først ble student bestemte jeg meg for å utnytte det for alt det var verdt, så da ble det medlemsskap på SATS. Jeg har alltid syntes at det har vært ALTFOR dyrt og ikke verdt pengene. Samtidig har jeg brukt et visst antall tusen kroner på naprapat for å i det hele tatt holde meg på bena, så i år bestemte jeg meg for å prøve. Én måned på SATS som student koster mindre en 30 minutter på benken til en naprapat. Med en del påvirkning fra naboen som bidro med en gratis prøvetime så var vi igang.. og ELSKER det! Jeg varierer mellom timer som "piloxing", "bodypump", "pilates", "spinning" og et par andre timer, samt at jeg har fått tilpasset et treningsopplegg som bygger opp den svake muskulaturen rundt hofter, bekken og korsrygg, og det er som natt og dag. Trener mellom 3-5 ganger i uka (barnepass i helgene er god motivasjon i seg selv!) og har blitt et nytt og bedre menneske. Har mye mindre vondt og tåler mer og blir gradvis sterkere selv om jeg har et godt stykke igjen også. Så, trodde aldri jeg skulle si det, men SATS, jeg tror jaggu meg dere er verdt pengene!

Da var det tilbake til bøkene og "Lærerens verden", og det er ikke bare bare...

Takk igjen for at dere ikke har gitt opp å følge med her!

IN PAIN!

Fy og farao så vondt, jeg vet nesten ikke hvor jeg skal gjøre av meg...

Under min graviditet med 2.mann, hadde jeg mye problemer med bekkenet, og krabbet og gikk på krykker de to siste månendene. Men etter fødselen ble alt egentlig nesten helt bra, føltes det som. De to siste årene har jeg slitt så smått litt til og fra, men egentlig ikke så mye å snakke om, det har rettet seg opp igjen etter kort tid.

Noen dager før jul begynte jeg å få vondt igjen, og det dro seg på mer og mer. Som det stabeistet jeg er, prøver jeg å ikke la meg merke med det og kjørte hele julen med bekkenbelte og sammenbitte tenner. For et par uker siden klarte jeg ikke mer. Det strålet ut i benet og opp i ryggen og jeg forstod at nå ligger isjasnerven uten tvil i ordentlig klem. Legen visste ikke helt hva han skulle si... han sykemeldte meg en måned og ikke noe mer skjedde, tror egentlig ikke han tok meg helt på alvor. Så da måtte jeg ta skjeen i egen hånd og oppsøkte en naprapat etter ei venninnes anbefalning. Hun hadde vært hos ham med meget gode resultater.

Jeg var der på en utredningstime, hvor det da ble påvist, en muskelknute som trykket på isjasnerven, låsninger i bekkenet og prolaps. Behandling: Ikke bøy deg, ikke bær tungt, unngå trapper og oppoverbakker, og gå to turer daglig på maks 15 min. Da jeg kom hjem, gråt jeg, ikke først og fremst på grunn av smerten, den skal jeg alltids takle, jeg har høy smerteterskel, men hvordan i heite huleste skal jeg klare å gjennomføre dette med to små alene? Jeg har jo ikke sjans i havet til å bli bra!

Den neste uka gikk på halv tolv. Man prøver å gjøre som man får beskjed om, men når utedressen og støvlene skal på, så må de på, og da tar jeg de på, hva ellers skal jeg gjøre? Da vaskemaskinen ble ødelagt og helte enormt mange liter vann utover hele badegulvet og jeg måtte tørke det opp etterpå, ja, så må jeg jo gjøre det, kan jo ikke ha 3 mm vann utover hele gulvet. Og da smalt det...

Tilbake til naprapat med konstante heksestøt, tårene rant og det var helt sinnsykt vondt. Den ene ryggvirvelen min har visst sprukket opp nå. Behandling: Ikke våg å bøy deg! Ligg, ligg og gå et par turer og LIGG!!!

Så her ligger jeg. Pappaen har vært snill og tatt guttene denne helgen bare for at jeg skal få ligge. Blir jeg ikke bedre til mandagen blir det MR på meg. Har blitt forespeiltet at dette fort kan ta 6-8 uker! Det er jo en evighet, jeg har ikke tid. Jeg har en helg på meg for pokker!!!

I sånne situasjoner, selv om jeg har snille venner og naboer, pappaen til gutta som strekker seg litt lenger for å hjelpe meg og en flott familie ikke langt unna (som ligger rett ut i influensa), så føler man seg likevel veldig, veldig alene...

FØRSTE SKITUR EVER!

At nordmenn er født med ski på bena, setter jeg et stort spørsmålstegn ved, siden jeg selv har født et par barn, og ingen av dem kom ut med ferdigspente ski på seg (takk Gud for det!). Uansett, jeg hadde lovet 4-åringen for ett år siden, at den vinteren han fylte 4 år, skulle han få sitt eget langrennsutstyr, og det løftet glemte han aldri. Det var derfor stor stas da vi dro ned på Tri-sport og kjøpte splitter nytt utstyr for noen av pengene han hadde fått til jul av familien. To dager senere spente jeg på ham skien, og han skulle få gå på sin aller første tur. Og mens ei annen jente i nabolaget fant fram skiene sine, ble vi en fin liten gjeng som koste oss ute i litt for mange kuldegrader etter mammas smak.

Lillebror på 2, måtte jo også aktiviseres. Jeg fant en gammel barnestav fra gjenvinningsstasjonen på Lindum i kjelleren, så da ble han kjempefornøyd han også. "Jeg går på ski, jeg går på ski"- ropte han, mens han stabbet bortover med staven. Jeg lo høyt hehe!

Til å være første gangen, må jeg si at han var kjempeflink og han var tålmodig og ivrig i nesten 45 minutter. Lillebror derimot som hadde oppdaget at storebroren hadde to staver, og ikke én, begynte gradvis å slå seg vrang. Da han til slutt nektet å samarbeide, havnet han på skyfelen til naboen som jeg dro etter meg. Så der ble han liggende med smokken i munn, rolig og meget fornøyd. "Man får tage hvad man haver" tenker nå jeg!".

Etter én time hadde mammen fått nok av knall og fall og sneskyffel, og tenkte som så at jobben hennes som en god, sporty mor var over for i dag. Da var det godt å komme inn i et varmt hus, med to fornøyde unger. Jeg synes det kan være et ordentlig tiltak å ta med ungene ut av og til, men når man først er ute, er det virkelig verdt det. Mersmak gav det for både mor og barn, det skal sies!

FARVEL LIZZIE

Født: 14.03.89 - Død: 29.12.10

I går måtte min kjære pus bli avlivet, etter å ha vært en del av familien i nesten 22 år. Hun har hatt et utrolig godt liv, og det var trist da avgjørelsen ble tatt at hun skulle få sin siste sprøyte. Bildet er tatt 3 timer før dyrlegen kom.

Jeg husker da jeg plukket henne ut, 8 år gammel, blant et kull på 4 kattunger. Jeg var aldri i tvil om hvem jeg ville ha. Eierne tror jeg ville ha henne lengst mulig, de sa at hun var slapp, ikke så sprek som de andre kattungene, ikke spiste så godt, bla bla, men snakk om å ta feil!

Det har blitt noen turer til veterinæren oppigjennom årene, både for oppfølging av vaksiner, sterilisering, infeksjon i et kattebitt på halen, (hun fikk trippeldose bedøvelse før hun sluttet å gå til angrep på veterinæren) vonde hofter etter å ha blitt overkjørt, rift i øret, katteklo i poten, øyer som rant og måtte renses og ellers annet småtteri. Men hun har hatt et godt og smertefritt liv likevel, uten tvil.

Men nå tuslet hun såvidt rundt, alt som hun tok inn, rant bare rett ut av henne, hun begynte å miste pelsen, og slet bort hår på enkelte områder på kroppen fordi hun lå så mye, og nå så man tydelig, ikke at hun hadde smerter, men nå hadde hun det ikke noe godt likvel. Det var en vond, men riktig avgjørelse, dog...

I går kom dyrlegen hjem til mamma som har hatt pus videre etter jeg flyttet ut for noen år tilbake. Dyrlegen ville se på vaksinasjonskortet hennes, siden det var fra den gamle ordningen. Han ble både glad og overrasket da han så at det var hans underskrift øverst på kortet. Det var faktisk han som hadde tatt imot Lizzie til hennes første kontroll, 3 måneder gammel, så det hele ble litt spesielt for ham også.

Denne madammen rakk å bli godt over 100 år, og jeg må si at hun holdt seg godt for alderen.

Klokken 15.20 døde Lizzie, raskt og rolig, og til slutt båret ut på sin lille røde pute.

I den korte tiden etter Lizzie sin død, kan jeg ikke slippe tanken, at noen ganger har dyr det mer humant enn mennesker...

JULEBORD

To kvinnelig kolleger hadde vært på julebord og ble veldig bedugget. Da de sjanglet hjemover, fant begge ut av de måtte tisse og gikk dermed inn blant buskene på en kirkegård. Den ene brukte trusa til å tørke seg med, mens den andre rev en flik av en krans fra en grav like ved. Dagen etter satt mennene deres på krakken utenfor blokka og var rimelig oppgitte. Den ene sier: "Kona kom dritings hjem i natt... uten truse!". "Det sier du", sa den andre. "Jeg prøvde å få meg en beta i natt, men da jeg fikk av trusa, lå det en våt lapp inni, hvor det stod: Takk for alt - hilsen gutta på jobben"

Ha en fin julebordtid :-D

BLACK OR WHITE, DOES IT MATTER?

Vi har verdens nydeligste naboer fra Kongo. De pleier å si til meg: "På utsiden er du hvit i huden, Anita men i hjertet ditt er du en afrikaner". På mange måter tror jeg de har helt rett. Jeg elsker immøtekommenheten deres, vennligheten, den åpne døren, og holdningen der du aldri forstyrrer, og mat får du bestandig, i alle fall en kopp te og noe "attåt". De ringer sjeldent, de dukker opp på døra, men tåler et nei dersom det ikke passer. Du drar ikke til butikken hvis du mangler noe, gå til dem først, kanskje de har det? Kommer man til dem, forstyrrer man aldri, du bare risikerer og måtte røre i gryta eller tørke mens de vasker opp.

Jeg husker det første de sa til meg da jeg flyttet inn i huset mitt: "Naboer er nærmere enn din egen familie". I begynnelsen forstod jeg det ikke, tenkte at nå har de funnet en unnskyldning til å renne ned dørene mine. Men så kom forklaringen: "Vi har familien vår i Afrika, som vi er glad i, og som vi prøver å hjelpe dem så godt vi kan. Men du og din familie Anita, er 5 meter fra huset vårt. Ditt dagligliv angår oss, dersom du ønsker det. Det vi eier og har, deler vi gjerne med deg". Og sånn har det blitt og jeg elsker det! Naboer er halve huset, mener nå jeg. Når de har sett at jeg har vært sliten, har de tilbudt seg å ta barna, uten at jeg har spurt, når jeg trenger noe, går jeg inn til dem og tar det, vi deler på det vi har, og jeg føler meg så heldig og beriket! Og motsatt, selvfølgelig.

Jeg tror vi har så sinnsykt mye å lære av andre kulturer, selv om det er ett og annet jeg ikke forstår eller synes er rart, og noe er jeg er dirkete uenig i. Men det er heller ikke noe problem. Noen ganger kan man være enig om at man er uenige, det går kjempegreit! Nevertheless, man kan leve sammen side by side som venner, som equal, for når alt kommer til alt: På utsiden har vi kanskje ulik farge, men på innsiden har vi alle rødt blod i årene!

TO FLOURISH IN LIFE

Livet går opp og ned, som mye annet. Noen dager går som en drøm, mens andre er litt mer tøffe. Jeg har jobb som fast nattevakt, men vaktene der tok fullstendig livet av meg. To netter av, to netter på, to netter av, 3 netter på, to netter av... og sånn i 4 uker. Jeg ble helt gal av og måtte snu døgnet 3.4 ganger i uka. Og imellom der, var det opp kl.07 med to småtroll, så jeg klarte ikke å hente meg inn igjen.

En venn av meg spurte meg, da han så hvor sliten jeg var: "Hva er viktigst for deg? Å holde deg flytende, eller synke med seilet til tops? Hva er viktigst? Stoltheten din eller barna dine?". Det endte til slutt med sykemelding, og det gav stoltheten min en skikkelig knekk. Jeg har mye av identiteten min som "arbeids-jern" som aldri gir seg, og det å innrømme for seg selv og andre at nå er det stopp, var tøft.

Men fy hvor glad jeg er for at jeg har mennesker i livet mitt som prater til meg, selv om jeg ikke alltid liker det de sier. Jeg har vært hjemme noen uker nå, og skal nok snart i jobb igjen, men jeg har blitt et helt annet menneske. Den mammaen jeg alltid har drømt om å være, men som jeg ikke føler jeg har klart å opprettholde etter at jeg ble alene med gutta, er nå tilstede. Jeg har overskudd til dem, tålmodighet med dem, og er mer aktiv og finner på masse ting med dem. Det er en helt fantastik følelse, og i tillegg har jeg fått gjort en del på huset også, og fått unna en del andre ting som har hengt over meg som en stor byrde i tillegg til alt annet. Jeg er i forhandling angående turnusen min også, og det ser ut som den blir til det absolutt bedre, mer sammenhengende jobbing og mer sammenhengende fri.

I kirken min, har pastoren der prekt en del om det å blomstre til alle tider. Ofte kan man føle at man har gode tider og helt "døde" tider hvor alt stagnerer. Mer og mer har jeg begynt å forstå, gradvis, at med en Gud på innsiden, Én som har overskudd når jeg er sliten, Én som har visdom når jeg er i villrede, Én som har tro på meg når jeg har gitt opp selv... Om jeg bare kunne forstå hva som ligger på innsiden noen ganger, sånn at jeg kunne hente det jeg trengte hos Ham, og ikke slite meg ihjel selv, så kanskje ting hadde gått lettere. På skolen min lærte jeg en gang at en død hjelper er en dårlig hjelper. Og hva er man vel tjent med å ligge i grøfta, for å kunne bevise at "man i alle fall prøvde"...

Tross en utfordrende tid, må jeg si at den på mange måter også har vært berikende. Jeg merker at selv om ting ikke alltid går på skinner, har man en motor på innsiden som driver en når man er litt skrantete i egen kraft. Jeg føler at i disse ukene med sykemelding, ydmykelse og det å være utslitt, har jeg likevel fått oppleve å blomstre, finne overskudd. Jeg gleder meg mer og mer over livet og barna, og setter større pris på det jeg har og klare å drømme positivt om framtiden. Her er et lite utdrag fra Salme 92. (vers 12-15). Syntes den passet til bildet av blomsten på kinnet mitt. Jeg var med på å åpne en butikk, og da syntes ansiktsmaleren der at jeg skulle ha en prestekrage på kinnet. I tillegg har jeg fylt mine 30 og begynner å bli ei gammal røy, så da hadde bibelverset en oppmuntring til meg der også :-D

"The righteous shall flourish like a palm tree, He shall grow like a cedar in Lebanon. Those who are planted in the house of the Lord, shall flourish in the courts of our God. They shall still bear fruit in old age; they shall be fresh and flourishing. To declare that the Lord is upright; He is mye rock, and there is no unrighteousness in Him".

Jepp, that's all for now.

HVOR MYE ER KLOKKA TIL KIWI?

Noen ganger må jeg bare le av eldstemann, og kreativiteten han har. For en stund tilbake fikk vi noen bord-brikker etter åpningen av en Kiwi-butikk. I ytterkanten på brikken er hele alfabetet, og i midten er det bilde av en klokke. Hver frokost bruker vi disse bordbrikkene, og går igjennom alfabetet og jeg har av og til også prøvd å lære eldstemann klokka i korte trekk. Jeg fortalte at det var én kort viser og én lang viser, og at hvor mye klokka var, var avhengig av hvilke tall viserne pekte på.

Én morgen ved frokosten fikk eldstemann en halv brødskrive med kaviar. Mens gutta spiste, smurte jeg på til meg selv. Plutselig hørte jeg eldstemann spørre: "Hvor mye er klokka til kiwi nå, mamma? Da hadde han spist rundt skiven, slik at det som var igjen av halvskiven med kaviar, skulle forestille en lang og en kort viser. Fem over halv tre svarte jeg og lo godt lenge etterpå :-D

VAKRE ØRLANDET

Atter en sommer på Ørlandet med familien. Nydelig mennesker, nydelig vær og nydelig mat. Det er fast tradisjon å dra dit hver sommer og det er en høydare hvert år. Denne gangen var vi så heldige å ha været på vår side hele uka også. Det ble til og med bading på oss, og det skjer IKKE hvert år!

Noen ganger har jeg tenkt at mamma og pappa fikk feil barn, jeg er på mange måter veldig ulik min familie her sørpå, men når jeg kommer til Ørlandet og til resten av slekta, kjenner at "yes, this is it", her kjenner jeg meg igjen i de andre. De har mye av den samme galskapen, humoren, "rett på sak"-praten, impulsiviteten som jeg selv har mye av, som mine (kanskje litt trauste, men fantastiske familie) ikke har like mye av her på Østlandet.

Jeg var i utgangspunktet rimelig sliten da jeg dro oppover, men her nord var det mange snille mennesker og stor boltreplass til gutta, så det ble i seg selv en del avlastning for meg, tross alt. Gutta hadde det storartet, med masse plen, bading, og vi (lillesøster'n) plukket små krabber som vi hadde i en balje og gutta så på. En i familien har stor gård, og vi hadde det supert når vi var der på besøk, omgitt av frittgående høns, hester, høylandsku (som ser ut som en moskus), geiter, sauer, ender, kalkuner... you name it). Noen av dyra var med på "Farmen" i fjor sommer. Om de kom levende fra det, er jeg derimot usikker på. Kveldene bestod at brettspill, is, kaffe og baileys.Den ene kvelden dykket gutta etter krabber som vi kokte og nøyt utover kvelden mens sola fortsatt skinte.

Det litt kjipe er at jeg har noen venner som jeg gjerne skulle besøkt når jeg først var i de trakter, men med to små barn i bil og 65 mil kjøring, var det letteste å kjøre om natta, for da var det nemlig non stop!

Men det skal jo ikke nektes for at da man var vel hjemme igjen, mandag morgen og man kunne sende de to små og lovende i barnehagen, var ikke det helt å forakte heller, he, he.

SECRET

Eldstemann hadde så lyst på en ny fugl etter at Pelle (den blå undulaten) døde, men han ville ha en Pelle som var gul og grønn. Han hadde blitt så flink til å slutte med bleie, så én dag tok jeg med meg guttene i bilen og sa til eldstemann at han skulle få en hemmelighet av meg. Jeg kjørte til en dyrebutikk og guttene fikk med seg en gul og grønn undulat hjem, noe som var skikkelig stas. Da jeg spurte hva fuglen skulle hete, sa den eldste at den skulle hete "Hemmelighet", siden han hadde vært en hemmelighet. Vi ble enige om et kompromiss, fuglen skulle hete hemmelighet på engelsk, og dermed ble var nye undulat døpt "Secret".

Secret ble vi fort glad i. Han sa ikke én lyd det første døgnet og jeg lurte på om han var stum eller hadde det fælt hos oss. Men han kom seg fort. Etter en uke fløy han fram og tilbake i buret når vi passerte det. Han fikk fly fritt, og fløy selv inn i buret etter noen timer uten problemer. Ungene elsket ham, og de fikk til og med klappe litt på ham når han satt inne i buret. Stoppet du opp, kom han alltid bort til deg, klatret opp veggen i buret, stilte seg på hodet og begynte å prate med deg.

Her sitter han i antenna over tv'en hvor han har oversikten. Andre ganger satt han på ledningen til kaffetrakteren ved komfyren og så på at jeg lagde mat. Jeg var alltid litt redd for at han ikke skulle forstå alvoret av stekepanna og finne på å fly oppi den, slik undulaten til ei venninna av meg gjorde... Lysekronene i taket var også helt genialt. Minstegutten min på 1 1/2 gikk rundt, pekte opp på lamper og i taket og sa pip-pip pip-pip. Hvor glad man kan bli i en sånn liten skapning...

I'M TIRED

Det har gått enormt tregt med å blogge de siste ukene, jeg er veldig, veldig sliten for tiden. Det er ikke bare det at livet er hektisk med to små, men det er så enormt mye annet å forholde seg til også. Egentlig, alt jeg ønsker meg, er et rolig liv, og det er visst det siste jeg kan få, ser det ut til. Det har vært mye å forholde seg til det siste 1 1/2 året. Nå er jeg på en topp igjen med mye, og siden jeg er alene, og ikke har peiling på alt, må jeg prøve å gjøre så godt jeg kan. Den siste tiden har jeg skrevet klage til et forsikringsselskap. De forrige eierne av huset mitt, løy angående badet, som ikke er gjort av fagfolk likevel, som igjen førte til at jeg fikk strøm i dusjen og en enda større karamell av hovedkrana bak vaskemaskinen. Det var et prosjekt i seg selv å skaffe ulike fagfolk for å skrive tilstandsrapport på badet. Sammenligner denne utfordringen med kampen mellom David og Goliat (et meget banalt eksempel), men føler meg temmelig liten i forhold til et stort forsikringsselskap. Min eneste lille trøst, om det kan være en trøst, er at David vant over Goliat. Jeg klamerer meg til det halmstrået til det motsatte er bevist.

Parallellt med dette jobber jeg fremdeles med saken, der den fulle gale mannen angrep ytterdøra mi. Ringer til snekker, Maxbo hvor jeg kjøpte døra, fikset glassmester, ringer forsikringsselskap for å få utgiftene til døra dekket og ringer politiet ved jevne mellomrom for å be dem forlenge fristen hvor alle kvitteringer skal være klare. Venter fortsatt på snekkeren, har ventet 1 1/2 måned nå...

Undulaten lå plutselig død i buret etter kun noen få uker hjemme hos meg. Det var stor sorg i huset (mest blant oss voksne) da han ble funnet. Hørte kvitringen hans i flere dager etter at han var død, rare greier.

Turnusen min tar drepen på meg. To netter av, to netter på, to netter av, tre netter på, og sånn går det i 4 uker. Klarer ikke å snu meg fort nok og ungene står jo opp tidlig på morgenen, og da må man opp, hvor trøtt man enn er. Har pratet med sjefen og slo i bordet med turnusen til 25 andre nattevakter, og ingen av dem har mindre enn 5 dager, og vanligvis 6-7 dager mellom hver gang de går av og på vakt. Jeg har satt opp et forslag og håper på at jeg kan få noen forandringer, så det blir mer sammenhengende jobbing og mer sammenhengende fri, men da trenger jeg goodwill fra de andre nattevaktene som må gjøre noen endringer på sin turnus. Jeg får vite i august hvordan det blir framover.

Det er en del andre ting også, men det tør jeg ikke blogge om enda. Vet ikke hvordan jeg skal legge det fram, men saken gjør meg livredd og usikker på hvordan jeg skal takle den. Instanser som kjører meg, når jeg føler at jeg har ingenting med saken å gjøre, men det er tydeligvis jeg som skal tas. Jeg har grått mine modige tårer, uten at det hjelper så fryktelig mye. Men saken må bare gå sin gang, og så kommer det vel en konklusjon på det hele.

Men nå må det nå sies at jeg nok er flinkest til å blogge når jeg er litt i det melankolske hjørnet. Jeg har enormt mye å være takknemlig for. Min venninne og samboer er helt utrolig. Endelig er vi to voksne på to barn, det er virkelig et nytt og bedre liv. Jeg får avlastning og guttene elsker henne, og hun bidrar på huset både ute og inne.

Jeg har mange gode venner rundt meg som betyr enormt mye for meg, noen selvfølgelig tettere innpå livet mitt enn andre, men dog, livet kjennes fantastisk sammen med dem.

Jeg har nå barnefri i 14 dager for første gang i mitt liv. Guttene skal kose seg med pappen sin i to uker. Dermed har jeg har masse tid til å fikse hus og pusse opp spisestue, og ikke minst SOVE. Tror jeg sover nærmere 12 timer hver eneste natt nå, og det er helt fantastisk. Noen kan kanskje lure på om ikke det er et stress med alle mine prosjekter, men det er tvert om. Når jeg kan småpusle i mitt eget tempo, gir det meg overskudd og mestringsfølelse, og jeg elsker det. Jeg skal legge inn et skrytebilde hvor vi har slått opp panel mellom to tak ved en senere anledning. Målet er å få en veranda i andre etasje til å bli et soverom til minstemann. Det er en utfordring, men gøy. Når vi blir litt motløse, spiser vi noen biter sjokolade, og det er utrolig hvordan det hjelper på humøret og pågangsmotet :-D

Ellers har jeg fått gjerde i forskuddspressang, noe som holder ungene unna veien. Dermed kan de løpe ut og inn av huset uten at jeg trenger å være redd for at de blir kjørt ned og dette har også gjort livet lettere og roligere.

Så ikke tro folkens at jeg ikke har gode dager, jeg har flusst av dem, men er så dårlig til å skrive på de dagene, desverre. Takk for at dere i det hele tatt gidder å titte innom siden min når jeg er så dårlig på å oppdatere. Setter pris på det!

HVORFOR IKKE SENGEN, VENNEN?

Noen ganger blir jeg irritert og oppgitt, andre ganger må jeg bare le. Eldstemann på 3 1/2 år har egentlig sovet i stor seng det siste halvannet året, men nå de siste månedene er visst alt annet enn sengen et godt alternativ. Noen ganger lurer jeg på hvorfor han gjør det. Er det for å få oppmerksomhet? Er det for at jeg atter en gang når jeg snubler i ham, må legge ham i sengen igjen og at det har blitt en måte å utsette leggetiden på fra hans side? Vil han ikke sove alene, at han gjerne vil være i nærheten av meg, og dermed kan jeg godt sove i toppen av en trapp, bare han hører mammas stemme? Er det for at det er så lyst ute og kun det? Eller er han stor gutt og vil være lenge oppe etter at lillebror har sovnet. Kanskje en kombinasjon, men man kan bli svett med mindre.

De siste par månedene har virkelig vært et problem. Det har blitt lysere kvelder og eldstemann blir bare ikke trøtt. I vinter kunne jeg ta ham på armen, vise ham at det var mørkt ute, se på månen og si at nå var det natta, og da var det stort sett rett i seng uten problemer. Nå derimot, får jeg til gjensvar: "Mamma, jeg ser at det ikke er noen måne ute, det er bare sol, og da er det "god-morgen-tid". Så du vet, vi har det moro. Ikke sjans å få i seng før kl.23, så voksentid og alene-kvelder er det visst takk og farvel til. At jeg legger det barnet i sengen sin mellom 25 og 35 ganger hver eneste kveld, tror jeg ikke er noen overdrivelse. Noen som har noen tips, så spytt ut, jeg er åpen. Og ja, jeg har rullegardinger på soverommet hans, men hva hjelper vel det når han står opp og ser ut av et annet vindu der sola skinner...

Jeg har funnet ungen min sovende mange steder. I gangen utenfor soverommene, på badegulvet og i toppen av trappa som bildet over viser. For noen dager siden hadde jeg naboen på besøk, og jeg hørte eldstemann snek seg ned trappa og inn i den andre stuen hvor han stille begynte å leke. Han vet at når klokken har passert 21.30 er ikke det tidspunktet å prate med mamma og spørre om hun vil være med å leke, så han lekte stille der alene, mens jeg pratet med naboen min. En times tid senere da naboen takket for seg, fant jeg guttungen sovende på stuegulvet. I går, sovnet han ikke i toppen av trappa, men på trappetrinnet i svingen midt i trappa. Hvorfor ikke sengen, vennen?

VENNSKAP

Jeg fikk en bok, "Profeten" til jul av en god venn. Den er tynn og lettlest, men med mange visdomsord om ulike områder i livet. Boka kan minne meg litt om "Salomos Ordspråk" i Bibelen. Det er ett kapittel i boka om vennskap som fanget min oppmerksomhet.

Jeg får litt perspektiver på livet av og til. Lett og bare se sine egen greie, meg, mitt og mine, og hva en selv står i. Livet mitt er langt ifra rolig, mange trøkker i tryne fremdeles, men likevel; jeg har så mye å være takknemlig for. Jeg er omringet av så mange fantastisk fine mennesker i livet, gode venner. Venner jeg kan være meg selv sammen med, venner som er glad i meg, tross mine oppturer og nedturer, venner som liker meg, selv om de også har sett mine dårlige sider. Jeg kan være sterk, eller svak, jeg kan få lov til å gi av meg selv, men også få ta imot. Jeg takker ofte Gud for de fine mennesker som har vært i livet mitt i mange år, og de nye som kommer til, som jeg tar tett innpå livet mitt. Venner som betyr mye for meg, men som jeg også ønsker å bety noe for. Sitatene under, er en liten hyllest til dem. Enkelte utsagn drar vennskaps-betegnelsen litt lenger enn jeg selv vil gjøre, det er kanskje den poetiske friheten forfatteren tar seg, men det er såpass mye bra at jeg har lyst til å dele det likevel.

"Din venn er svaret på dine ønsker. Han er den mark som du sår til med kjærlighet og høster med takksigelse. Han er ditt bord og ditt ildsted. For du kommer til ham med sult, og du oppsøker ham for å finne fred.

Når din venn sier hva han mener, frykter du ikke ditt eget "nei" og holder heller ikke ditt "ja" tilbake. Når han er taus, lytter ditt hjerte ustoppelig til hans; For i vennskap blir alle tanker, alle ønsker, alle forventninger født og delt uten ord og med taus glede.

Når du skilles fra din venn, sørger du ikke; for det du elsker høyest hos ham, kan bli tydeligere når han er borte, likesom fjellklatreren ser fjellet tydeligere fra lavlandet.

Og la din venn få det beste i deg. Må han vite om ditt tidevanns fjære, så la ham også få vite om dets flo. For hva er en venn hvis du skulle oppsøke ham når du vil slå tiden i hjel? Oppsøk ham alltid med den tiden som skal leve. For det er han som skal fylle dine savn, men ikke din tomhet. Og la det være latter og felles gleder i vennskapets sødme. For i duggen på små ting finner hjertet fornyelsens morgen".

FRA BAKGÅRD TIL UNDULAT

Det hele begynte med en gin-kveld for en måneds tid siden...

Eller, det begynte vel egentlig i bakgården. Jeg legger stein i bakgården min, og det er et slit. Jeg er nok en sjauer av natur. Tar gjerne i et tak og bærer tungt, men når det kommer til småpirkeriet, kjenner jeg at tålmodigheten min ikke er særlig stor. Jeg spurte en kompis om hans mening, siden jeg vet at han er en veldig flink fyr. Hans kommentar var: "Dette er veldig bra gjort... men... jeg vet du kan gjøre det enda litt bedre". Hvorfor måtte jeg spørre!??? Så det endte jo med at jeg tok opp to kvadratmeter med stein (det på bildet). Det høres sikkert lite ut, men jeg har lagt ned MANGE timer i de kvadratmeterne! Alle steinene har ulike kanter, derfor er det et enormt puslespill å få stenene til å passe med hverandre uten at det blir for store sprekker mellom dem.

Jeg la én rad med stein på nytt, 4 meter og jeg overdriver ikke, jeg brukte 4 timer på de metrene. Da var jeg så sliten og lei at jeg hadde mest lyst til å sette meg og sippe litt, og gjorde det vel forsåvidt også... Da min kjære venninne ringte og kommanderte meg bort fra bakgården og hjem til henne, takket jeg ja til tilbudet.

Hun hadde fått en undulat siden sist jeg hadde vært hos henne, med navnet Pelle (veldig orginalt...). Jeg har alltid vært glad i dyr, men etter jeg fikk barn, syntes jeg i grunnen det var mer enn nok, og la alle planer om dyr til side. Pelle hadde min kjære venninne gitt bort som en gave til sin bestemor for at hun skulle ha litt selskap. Undulaten hadde blitt satt stor pris på, men da bestemoren døde noen måneder senere, havnet undulaten tilbake til den som engang hadde kjøpt den, noe som passet litt dårlig siden de blant annet har en fulgehund...

Jeg fikk tilbudet om å få med meg Pelle hjem, men takket bestemt nei. Men etter som kvelden gikk, og jeg fikk et par glass med noe hvitt, og jeg ble banka i "Scrable", og "Den forsvunne diamant" ble jeg gradvis mer glad i Pelle. Da jeg våknet morgenen etter, før alle de andre hadde stått opp, hadde jeg en prat med den lille blå undulaten og vi ble til slutt enige om at han skulle bli med meg hjem på et "avlastningsopphold med åpen retur". Så jaggu meg endte jeg ikke opp med en undulat i bilen da jeg takket for meg og hyggelig selskap. Guttene ble kjempeglade i denne lille blå skapningen, og han ble fort en av familien.

Han fløy ut for meg da jeg åpnet buret for å hilse på ham. Det var nesten helt umulig å få tak i han igjen. Det eneste han ville sitte på, var en ananas på kjøkkenet. Til slutt endte hele ananasen og fuglen inn i buret for å i det hele tatt få ham med seg.

SITTING HERE

Jeg var i Malmö våren 2006, på et seminar i en kirke som heter United (anbefales forresten!). Den gangen var det litt fram og tilbake mellom x'en og meg. Jeg var usikker på oss, men likevel så sinnsykt glad i ham, at jeg ikke klarte å slippe ham, og han ville ikke slippe meg heller. Det var en slitsom tid med mange følelsesmessige berg-og-dal-baner. I tillegg hadde jeg en skummel følelse av at jeg var gravid (noe som etterhvert viste seg å stemme, men det visste jeg ikke før en ukes tid senere).

Da jeg satt der på en benk i Malmö og så rundt meg, ba jeg til Gud om å få en sjanse til. En sjanse om å få begynne på nytt, med blanke ark. En sjanse til hvor jeg kunne få en ny mulighet til å gjøre ting på en riktig og ryddig måte, på Guds måte. Mens jeg satt der og småfrøs, begynte jeg å skrive noen strofer som etterhvert endte i sangen: "Sitting here". Du finner den under mine sanger i høyre kolonne.

I´M SO STUPID!

Jeg fikk meg en skikkelig tankevekker i går kveld som endte med en stor klump i magen. De siste par årene, har jeg møtt ei jeg gikk i barnehagen med, for mange Herrens år siden, i alle fall over 20 år... Vi har hilst og pratet litt de få gangene vi har truffet hverandre. Siste gangen var for litt under et år siden på en Kiwi-butikk i nærheten av der jeg bor. Jeg så at hun hadde et sjal på hodet, og ikke noe hår under. Hun så vanvittig bra ut, tross alt. Noen er født med et vakkert utseende, enten de er friske eller syke. Jeg fikk vite at hun hadde hatt kreft, men at hun nå skulle ta siste kuren og deretter ville hun trolig bli erklært frisk. Hun var ved godt mot og vi pratet om og holde kontakten. Siden jeg hadde kortet hennes med telefon-nummeret hennes på, var det naturlig at jeg skulle ta kontakt først. Jeg tenkte på denne jenta ofte da høsten kom, og utover vinteren, men av en eller annen grunn, glemte jeg henne litt bort også, fikk meg aldri til å ta kontakt, og tiden gikk for fort.

I går kveld var jeg innom mamma og lillesøsteren. Jeg fikk vite at kreften hennes hadde kommet tilbake i fjor vinter og at denne gangen har hun fått døds-budskapet. Vi snakker om ei nydelig jente på 26 år. Jeg fikk en vanvittig klump i magen og dro til slutt hjem. Jeg fikk høre at hun skriver blog, og etter en del leting, fant jeg henne. Leste hele blogén hennes fra begynnelse til slutt, så det ble langt på natt før jeg ble ferdig. Og jeg skammer meg, virkelig! Hvorfor tok jeg ikke kontakt med henne? Hvorfor spurte jeg ikke bare hvordan det gikk? Hvorfor kunne ikke klare å sende en jævla sms til henne? Og nå, hva gjør jeg nå? Hvilken grunn har jeg for å ta kontakt med henne nå, utenom det å rette på min grusomt dårlige samvittighet?

Vi var ikke noen nære venner, jeg er rimelig overbevist om at det ikke føles som noe tap for henne å ikke ha kontakt med meg. Hun har en fantastisk familie, gode venner og en flott mann rundt seg. Samtidig så skulle jeg så gjerne brydd meg, tatt en prat, pratet sykdom eller bare tull, avhengig av hva hun ønsket selv, bare vært der. Men hvordan kan hun ønske noe sånt av meg nå, når jeg ikke tok kontakt før? Hvor mye brydde jeg meg for et år siden? Ikke nok til å handle... desverre...

Og så begynner jeg å tenke igjennom det jeg har skrevet i blogén min... Ja, livet har vært tøft, det har vært til tider jævlig, og jeg har hatt lov til å sørge jeg også, selv om det er mange som har det verre enn meg... Men likevel, hvor er fokuset mitt? Hvor er takknemligheten min på det jeg FAKTISK HAR? Når jeg leser om min lekekamerat i "gamle dager", sitter jeg igjen med følelsen at: "Fy fillern, skjerp deg, endre fokus kjerring! Du har to flotte gutter (selv om du av og til har lyst til å legge dem ut på Finn.no og selge dem til høystbydende...), du sitter med et hus, du har jobb, og ikke minst, du har en god helse. Du slipper frykten for livet ditt, for framtiden din hver eneste dag, du slipper å leve i denne grusomme uvissheten...".

Blogén til denne jenta har virkelig fått meg til å sperre opp øynene og gitt meg et indre ønske om å bli ei bedre jente som nyter livet, ikke tar det som en selvfølge, som kan ta vare på dagen i dag, menneskene jeg er glad i, og leve i nuet.

Men det er jo skammelig at det er slike enormt tragiske skjebner som skal til for at en skal lære seg noe om det å bry seg, aktivt bry seg. Jeg vil så gjerne, men svikter så ofte...

I am so stupid sometimes!

BRANNMAN SAM

Guttene mine var sammen med pappaen sin onsdag ettermiddag og kveld. De satt på kaia ved tollboden ved Drammenselva og så på at brannbiler, brannmenn og dykkere hadde øvelse. Etterhvert kom det politi og bergingsbil. Litt senere troppet det opp kriminalteknikere i CSI-hvite drakter. Dykkerne hadde tilfeldigvis kommet over en bil som lå på bunnen i elva. Mens xén og guttene så på (hvor 3 åringen min koste seg og sang "Brannmann Sam"), ble en bil dratt opp av Drammenselva med en død mann inni. Noen timer senere kom det på nyhetene på internett. Her er sitatet fra abcnyhter.no. :

"Brannfolkene hadde dykkerøvelse i Drammenselva da de kom over en bil med en død mann bak rattet onsdag ettermiddag.

Både bilen og den døde personen bar tydelig preg av å ha ligget i vannet en god stund, sier operasjonsleder Rune Hundshamar i Søndre Buskerud politidistrikt til NTB.

Brannfolkene gjorde funnet da de hadde dykkerøvelse ved Tolbodkaia på Strømsø i Drammen. Det var forelpig uklart onsdag kveld hvem den omkomne er, men politiet gjør blant annet en rekke undersøkelser knyttet til bilen.

Den døde blir sent til Rettsmedisinsk institutt for obduksjon. Politiet regner blant annet med at DNA-undersøkelser vil bekrefte mannens identitet.

Vi har ingen grunn til å tro at det dreier seg om en kriminalsak, og det foreligger ingen opplysninger som tyder på at det har vært andre i bilen, sier Hundshamar (NTB).

I følge xén tror man det er en mann fra Asker som har vært savnet i ett år. Det står det ikke noe om denne Asker-mannen i nyhetene, så dere som leser blogén, vet kanskje litt mer enn Ola Normann akkurat nå, hvis informasjonen stemmer da...

MIDT I SMØRØYET

Noen helger med guttene kan være koselige, andre er tilnærmet pyton. Det har nok mye med overskuddet til mammen å gjøre. For et par helger siden hadde jeg det jeg vil kalle en kjip helg. Jeg hadde jobbet mye, siden noen vakter i turnusen min (mot min vilje) har blitt byttet om, og gitt meg 3 intensive uker hvor jeg må snu meg ofte, søvnmessig og som gjør meg utrolig sliten. Dette kombinert med allergi som gjør meg tett og gir meg hodepine, gjør ikke ting lettere. Jeg kan ta medisiner for det, men de har bivirkning tretthet, så jeg må velge mellom dager med hodepine og tetthet eller dager med så stor trang til å sove at du helst har lyst til å ligge rett ut på sofaen uten forstyrrelser. Herlighet, pollenallergien slo ut for full blomst selv om det var helt hvitt av snø ute, kan ikke fatte det. Uansett, begge deler passer dårlig med to små gutter som har en forventing om at mamma skal ha humør og overskudd. Ikke denne helgen nei...

Jeg startet dagen med to små gutter som våknet 06.30 og som var klare for en ny dag, med hver sin bæsjebleie. Og når begge kappes om å sitte oppå ansiktet ditt, forstår du at det er tid for å stå opp rimelig raskt. Personlig kunne jeg sovet 5 timer til uten problemer, men den tid er definitivt forbi. Det var dårlig vær denne helgen så vi holdt oss for det meste innendørs. Jeg lå som et slakt på sofaen og håpet i det lengste at guttene skulle leke fint sammen (som de vanligvis gjør). Men jeg tror barn merker når foreldrene har lite med overskudd, kanskje vi er avvisende på en eller annen måte, i alle fall tror jeg at jeg kan være det. Og dermed reagerer de med å bli enormt klengete. Min lille powernap på sofaen da kreftene var slutt, hadde jeg med én gutt klatrende på meg, mens gutt nummer to satt oppå hodet mitt. Men jeg fikk da ligge (om ikke i fred) et kvarters tid... Det ble et par laaange dager og det var ikke få ganger jeg tenkte for meg selv, rimelig sint og frustrert "kan jeg ikke få 5 minutter alene engang, er det virkelig for mye å be om?!". Til og med toalett-turene mine var med minst én gutt på fanget. Ja, ja, godt at jeg er jente og kan gjøre flere ting på én gang!

Jeg laget meg risengrynsgrøt og håpet i det lengste at jeg kunne få spise den i ro og mak, men det skjedde jo ikke. Mens jeg sitter med grøtbollen i fanget og leser en bok, kommer det, helt ut av det blå, en leke-traktor flyvende og lander midt oppi grøten min. Minstemann syntes kanskje det var på tide at mammaen engasjerte seg igjen... Jeg fór opp og var rasende i 3 sekunder, men så måtte jeg bare le. Jeg var full av smør, grøt, kanel og sukker og så dødsens sliten at det tippet det over. Jeg lo og lo og det endte til slutt med at jeg bare måtte ta bildet av det som minne. Snakk om å treffe midt i smørøyet!

Søndagen var en like stor utfordring, selv om jeg og eldstemann lekte ute i snøen en times tid mens minstemann sov. Etter den helgen gråt jeg 40 minutter på badegulvet og følte meg som verdens verste mamma. Jeg var sjeleglad da mandagen kom og barnehagen igjen var åpen. På vei ut døra snudde 3-åringen seg mot meg, slo hendene rundt halsen min og sa: "Jeg er glad i deg jeg, mammaen min". Da var det ei som kjente tårene presse på igjen. Takk Gud for barn og deres evne til å tilgi , vise nåde og å gi deg en ny sjanse. Vi voksne tror jeg har en del å lære av barn akkurat der. Kanskje var det derfor Jesus sa at vi skulle bli som barn...?

I KNOW I HAVE TO TRY

Dette var sangen jeg skrev, da min kjære venn ønsket en uke med null-kontakt. Etter som dagene gikk, ble jeg mer og mer sikker på at han var sliten av å ha meg som venn. Derfor forberedte jeg meg mentalt på å miste ham, slik at den dagen han uttalte ordene høyt til meg, ville jeg ikke bli så tatt på senga, som den gangen med xén. Jeg kom til reagere rolig og sindig, og takle budskapet bra. Jeg skulle synge sangen min for ham, gi ham en stor klem, takke for et fantastisk vennskap og ønske ham lykke til videre. Dette har nok blitt én av mine (kanskje mange) forsvarsmekanismer for å beskytte hjertet mitt.

Mange ganger er det fristende å avvise folk, gjøre seg hard, for dersom jeg avviser først, slipper jeg å oppleve å bli avvist selv. Men hver eneste dag prøver jeg å leve åpent og sårbart. Det er et bevisst valg jeg tar, fordi mine erfaringer, (tross noen trøkker i tryne) er at man blir så velsignet når man våger å gi av seg selv, og de velsignelsene akter jeg ikke gå glipp av!

Du finner sangen hvis du trykker på "mine sanger" til høyre i margen. Puhh, dette koster meg litt kjenner jeg...

I´M SCARED

Jeg fikk meg en skikkelig trøkk for noen uker siden, fikk frykten min, som jeg virkelig trodde jeg hadde overvunnet, slengt i tryne. En god venn av meg hadde mye å stri med på det private plan. Jeg spurte hva jeg kunne gjøre for å gjøre ting lettere for ham, og fikk til svar at hvis han fikk en uke på seg til å fikse ting, og at vi ikke hadde kontakt fram til da, ville det vært til hjelp. Nå måtte han ha full fokus for å få ting i havn. Jeg forstod ham meget godt, og sa at dette overhode ikke var noe problem, pratet litt til og la på. Det gikk en dag eller to, men så kom det...!

Kort tid før dette, hadde jeg hatt ei venninne som hadde bodd hos meg en måneds tid. Jeg trivdes så godt sammen med, henne og trodde dette var gjensidig, før hun plutselig, uten forvarsel dro igjen. I ettertid har jeg fått forklaring på hvorfor, at det ikke hadde noe med meg og gjøre, vi har fremdeles god kontakt, og er inne på tanken å bo sammen igjen, men ingenting er bestemt i skrivende stund.

Dette er to separate historier, men de til sammen gjorde at min verden føltes så vond, skremmende og brutal.

Da xén fortalte meg at han hadde vært utro mot meg, ble jeg helt stum, jeg forstod ingenting. Jeg trodde at vi hadde det bra sammen og at han, som meg, gledet seg til å bryllupet fire måneder senere. Men nok om det. Jeg husker han presiserte for meg at: "det er ikke din feil, men min, du har vært så god mot meg, det er jeg som har driti meg ut, jeg skylder ikke på deg for noe som helst" (litt fritt oversatt av forfatter, men innholdet er det samme). Likevel mistet jeg ham. Da min kjære venninne ønsket å bo sammen med meg, ble jeg glad. Jeg følte at vi hadde god kjemi, at hun trivdes sammen med meg og gutta og jeg ble ordentlig glad i henne. Plutselig en dag pakker hun kofferten og drar til hjemlandet på grunn av en begravelse. Jeg hadde på følelsen at hun ikke dro for å komme rett tilbake, hun dro for å forlate meg. Der og da taklet jeg det bra, men i ettertid har det vært en vond prosess. Jeg tenkte mange ganger: "hva er det med meg som gjør at folk ikke orker å bo med meg? De sier jeg ikke gjør noe feil, men de forlater meg likvel. Og da jenta var borte og en av mine beste venner trengte en ukes tid uten kontakt med meg, fikk jeg følelsesmessig "bevist" at jeg hadde rett. Jeg er et interessant case en periode, men så går folk trøtt av meg, og det gjør meg redd.

Innerst inne vet jeg, når jeg klarer å samle tankene og roe følelsene, at jeg har venner som er glad i meg for den jeg er, at jeg er mer enn et prosjekt, at jeg har masse bra å bidra med, og at jeg nok ikke er så verst å bo i hus med heller. Men følelsene kan virkelig lure en, og for min del slo de fullstendig kolbøtte. Det ble noen lange dager med mye usikkerhet, mange tårer og en stor klump i magen. Det eneste positive jeg kan komme på når det gjelder denne runden, er at det ble en sang ut av det, men litt usikker på om jeg våger å legge den ut...

Det er ikke få ganger jeg har pratet til følelsene mine og bedt dem om å holde kjeft. Jeg er jo oppegående nok til å vite at det jeg føler ikke alltid er realiteten! Likevel gjør det så vondt, og for min del er uvisshet og uttrygghet værre enn harde, kalde, kjipe fakta.

Da jeg ble alene med guttene, fikk jeg en veldig frykt i hjertet mitt når det gjaldt å miste de jeg var glad i, kanskje til og med en sykelig frykt. Redd for at de skal gå trøtt av meg, redd for at det skal følge så mye med meg, at folk ikke tør satse på meg, redd for at folk skal synes så synd på meg at jeg blir et prosjekt de skal hjelpe, istedenfor at de ønsker et likeverdig vennskap. Jeg tror jeg er flink til å skjule krigen i hodet mellom følelser og fornuft, som jeg ofte må deale med. Samtidig er jeg redd for at når jeg skriver dette her, skal dere som vet hvem jeg er, få et helt annet bilde av meg, som kan påvirke relasjonen vår. Følelsesmessig har jeg lyst til å klamre meg til folk, men vet også at jeg har vært flink til å gi mine nære og kjære frie tøyler. Jeg vet jeg må ta sjansen!

If you love something, set it free. But it´s hard, cause I´m scared...