Jeg fikk meg en skikkelig tankevekker i går kveld som endte med en stor klump i magen. De siste par årene, har jeg møtt ei jeg gikk i barnehagen med, for mange Herrens år siden, i alle fall over 20 år... Vi har hilst og pratet litt de få gangene vi har truffet hverandre. Siste gangen var for litt under et år siden på en Kiwi-butikk i nærheten av der jeg bor. Jeg så at hun hadde et sjal på hodet, og ikke noe hår under. Hun så vanvittig bra ut, tross alt. Noen er født med et vakkert utseende, enten de er friske eller syke. Jeg fikk vite at hun hadde hatt kreft, men at hun nå skulle ta siste kuren og deretter ville hun trolig bli erklært frisk. Hun var ved godt mot og vi pratet om og holde kontakten. Siden jeg hadde kortet hennes med telefon-nummeret hennes på, var det naturlig at jeg skulle ta kontakt først. Jeg tenkte på denne jenta ofte da høsten kom, og utover vinteren, men av en eller annen grunn, glemte jeg henne litt bort også, fikk meg aldri til å ta kontakt, og tiden gikk for fort.
I går kveld var jeg innom mamma og lillesøsteren. Jeg fikk vite at kreften hennes hadde kommet tilbake i fjor vinter og at denne gangen har hun fått døds-budskapet. Vi snakker om ei nydelig jente på 26 år. Jeg fikk en vanvittig klump i magen og dro til slutt hjem. Jeg fikk høre at hun skriver blog, og etter en del leting, fant jeg henne. Leste hele blogén hennes fra begynnelse til slutt, så det ble langt på natt før jeg ble ferdig. Og jeg skammer meg, virkelig! Hvorfor tok jeg ikke kontakt med henne? Hvorfor spurte jeg ikke bare hvordan det gikk? Hvorfor kunne ikke klare å sende en jævla sms til henne? Og nå, hva gjør jeg nå? Hvilken grunn har jeg for å ta kontakt med henne nå, utenom det å rette på min grusomt dårlige samvittighet?
Vi var ikke noen nære venner, jeg er rimelig overbevist om at det ikke føles som noe tap for henne å ikke ha kontakt med meg. Hun har en fantastisk familie, gode venner og en flott mann rundt seg. Samtidig så skulle jeg så gjerne brydd meg, tatt en prat, pratet sykdom eller bare tull, avhengig av hva hun ønsket selv, bare vært der. Men hvordan kan hun ønske noe sånt av meg nå, når jeg ikke tok kontakt før? Hvor mye brydde jeg meg for et år siden? Ikke nok til å handle... desverre...
Og så begynner jeg å tenke igjennom det jeg har skrevet i blogén min... Ja, livet har vært tøft, det har vært til tider jævlig, og jeg har hatt lov til å sørge jeg også, selv om det er mange som har det verre enn meg... Men likevel, hvor er fokuset mitt? Hvor er takknemligheten min på det jeg FAKTISK HAR? Når jeg leser om min lekekamerat i "gamle dager", sitter jeg igjen med følelsen at: "Fy fillern, skjerp deg, endre fokus kjerring! Du har to flotte gutter (selv om du av og til har lyst til å legge dem ut på Finn.no og selge dem til høystbydende...), du sitter med et hus, du har jobb, og ikke minst, du har en god helse. Du slipper frykten for livet ditt, for framtiden din hver eneste dag, du slipper å leve i denne grusomme uvissheten...".
Blogén til denne jenta har virkelig fått meg til å sperre opp øynene og gitt meg et indre ønske om å bli ei bedre jente som nyter livet, ikke tar det som en selvfølge, som kan ta vare på dagen i dag, menneskene jeg er glad i, og leve i nuet.
Men det er jo skammelig at det er slike enormt tragiske skjebner som skal til for at en skal lære seg noe om det å bry seg, aktivt bry seg. Jeg vil så gjerne, men svikter så ofte...
I am so stupid sometimes!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar