LEAVE ME ALONE!

Jeg er så sliten! Jeg ønsker bare å være i fred. Lei av å være et samtaleemne for folk som møtes over en kopp kaffe eller spiser middag sammen. Jeg har fått nok, nok, nok!

Nå høres jeg innbilsk ut, jeg hører det selv. Samtidig vet jeg at det i stor grad er sant. Det er ikke meg i seg selv som er så himla spennende, men situasjonen, som er så absurd at de som vet litt, gjerne prater med andre om det.

Jeg kjente det i dag, at NÅ orker jeg ikke mer, nå vil jeg ikke mer! Hvor mye jeg skulle gitt for et kjedelig A4 liv! For noen år siden var jeg 20 kilo tyngre, med en kvise her og der, halvfett hår, og stort sett kledd i beige og lyseblå. Jeg var ikke så mye å se på, men ååå, hvor jeg skulle ønske jeg var der igjen! Være ei som ingen hadde spesielt interesse av, og som kunne forsvinne i mengden!

Angrer, gjør jeg. Lang inn i sjelen! Jeg ble rådet til å være forsiktig med å prate, og jeg prøvde, virkelig, og i lang tid klarte jeg det fordi alt var en hemmelighet, og hemmeligheter klarer jeg å holde på. Men så sluttet det å være hemmelig, og jeg ble plutselig usikker på hva jeg skulle svare når folk spurte.

Jeg har blottlagt livet mitt, og vet du hvorfor? Fordi jeg føler jeg SKYLDER folk et ærlig svar når de spør. Folk som i utgangspunktet ikke har noe med hvordan jeg har det, men som jeg tror virkelig bryr seg, eller som spør ofte nok, får til slutt det svaret de søker. Hvis ikke avviser jeg jo folk, og det skal man ikke dersom de er vennlige, tenker jeg. Har du hørt noe så dumt? Men det er helt sant! Jeg kan glatt tråkke over mine egne grenser bare for at den andre skal føle seg vel når han eller hun spør.

I mitt møte med mennesker som vet at ting er utfordrende og dermed spør mer direkte spørsmål, dem sliter jeg ordentlig med å gi et svar, desverre. Jeg føler et slags forventningspress, at jeg må komme opp med noe nytt og spennende siden sist vi pratet, og det føles så feil. Jeg kjenner at det ødelegger meg. Min kjære er så mye flinkere der, både til å beskytte seg selv og andre, og der har jeg mye å lære av ham!

Men så har man da i tillegg disse ryktene som sprer seg som ild i tørt gress og som gjerne ekspanderer fra to egg til fem høns, og iblant en og annen kamel også. Da må jeg jaggu meg forholde meg til det også, enten bekrefte, avvise, forsvare eller forklare.

Uansett hva man velger, får folk bekreftet eller avkreftet det de lurer på, og de blir fornøyde. Selv er jeg tom på innsiden fordi folk drar ut av meg det de vil ha. Til slutt kommer jeg til å sitte igjen med skallet, det som man ofte skreller av og kaster fordi det smaker surt.

Jeg ønsker altså være i fred, bare være meg, uten denne historien som følger med, men det er desverre for sent. Det er for mange som vet. Det eneste jeg har lyst til, er å gjemme meg bort og stenge hele verden ute. Hjelp meg den som kan!