Jeg klarer ikke forstå.
Du sier du håper det skal bli oss,
men holder avstand og ber meg være tålmodig.
Du ber oss jobbe sammen gjennom dette vanskelige,
men jeg føler meg utenfor.
Du sier du ikke har noe å klandre meg for,
men når jeg må gråte, øker avstanden mellom oss.
Før når vi var triste, var vi nær og trøstet hverandre,
nå må jeg finne trøst i mitt eget selskap.
Jeg vet at ikke alt er din feil, min kjære.
Jeg skriver subjektivt, som en fortvilet person.
Jeg får til tider forhåpninger, men så blir håpet knust like fort som det kom.
Det er så slitsomt å leve slik, hvor håp og skuffelse er en del av hverdagen.
Jeg vet du har det grusomt tøft selv også, og at jeg ikke gjør livet lettere for deg.
Vi er så inderlig glad i hverandre, og derfor gjør dette så ekstra vondt.
Jeg vil så gjerne være en god kjæreste, en god venn og en god støtte.
Jeg er veldig klar over at jeg svikter på alle punkter,
Jeg prøver så iherdig, men det blir galt likevel.
Det er for mange såre følelser i sving.
Jeg savner den tiden da vi to var ett!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar