REST IN PEACE

I dag ble min kjære, kjære farfar begravet. Det var en trist dag, og noen tårer har rent i løpet av dagen. En trøst oppi alt, er at han trodde på en Frelser, et liv etter døden, et "på gjensyn". Og siden jeg tror på det samme, ble det ikke like vondt som om det hadde vært med kun et "farvel". Men dog, jeg kommer til å savne han masse!

Jeg skrev et brev til ham i natt som jeg leste etter bisettelsen. Jeg skal dele brevet med dere:

Kjære farfar!

Jeg får ikke sove, sitter her i sengen og tenker på det vi har opplevd sammen.

Det er ikke fryktelig mye jeg husker av opplevelser sammen med deg fra da jeg var liten, men jeg har noen glimt. Jeg kan huske vi dro på tur til Glitre-vann. Jeg hoppet uti, og du fortalte meg at nå badet jeg i drikkevannet vårt hjemme. Vi spilte mye kort sammen og sparket ball i hagen. Jeg husker også siste gangen du og farmor flyttet, og farmor fant den største rabarbraen i hagen deres. Rabarbra-bladet var så stort at det fungerte utmerket som paraply, sånn at jeg kunne få gå rundt grunnmuren som dere vannet med spreder, uten å bli våt. Du gav meg også et skrin med oljebasert maling på tuber i bursdagsgave, da var jeg en 11-12 år. Det skrinet har jeg enda. Malingen har sikkert tørket ut, men jeg har ikke hjerte til å kaste det, det var en så spesiell gave for meg, selv om jeg desverre aldri arvet maler-talentet ditt.

Da lillesøstern var liten, kom jeg titt og ofte på besøk til deg og farmor etter skoletid, det var så deilig å være hos dere to. Farmor ordnet middag mens vi to sløvet på sofen. Vi koste oss med maten hennes, delte livet med hverandre og sovnet i hver vår ende av sofaen, mens stakkars farmor stod igjen med ryddingen og oppvasken. Tiden hos deg og farmor var alltid spennende. Vi visste aldri hvor samtalene bar hen, alt fra hus og hage, til sykdommer, familie og over til de mer religiøse aspektene. Vi møttes på mange plan og var enige om mye. Noen ganger var vi enig om alt, andre ganger måtte vi til slutt bli enige om at vi var uenige. Men så kom farmor med påfyll av kaffe og noen biter mørk sjokolade, og så var den gode, løse praten der igjen.

Men mest av alt, husker jeg de dype, gode, samtalene våre. Jeg tror vi hadde et veldig nært og spesielt forhold i mange, mange år farfar. Og vi kunne dele masse med hverandre. Du har fortalt meg ting som nesten ingen andre vet, og jeg følte meg så ydmyk og beæret over at du betrodde meg disse tingene. Samtidig kunne jeg være åpen tilbake, og jeg ble møtt med forståelse, respekt og en følelse av likeverd, at jeg hadde noe å komme med jeg også, selv om jeg bare var ungjenta.

Jeg husker du sa til meg, jeg hadde nettopp fylt 18: "Nå begynner jeg å bli kjent med deg". Med én gang forstod jeg ikke hva du mente, vi hadde kjent hverandre så lenge jeg kunne huske. Men så fikk jeg summet meg. Man kan kjenne hverandre på overflaten, møtes mange ganger i året i forbindelse med bursdager og andre familiesammenkomster, uten egentlig å kjenne hverandre. Men jeg føler at jeg fikk muligheten til å virkelig kjenne deg farfar.

Du ble min store helt på mange områder, og jeg sa til deg flere ganger, at dersom jeg hadde vært noen år eldre (rettere sagt, mange år eldre), skulle jeg gitt farmor konkurranse om deg, fordi jeg syntes du var en så fantastisk mann. Du lo bestanding når jeg sa det, og jeg tror du likte det du hørte :-)

For noen år siden forsvant noe av det gode, tette båndet mellom oss, etter at jeg tok noen valg, som ikke var særlig populære. De var kanskje ikke riktige heller, ut ifra vår felles tro og overbevisning, og det var en veldig stor sorg i hjertet mitt da jeg merket kløften som bare ble større og større mellom oss. For meg var det forholdet vårt så kjært, og det virket som om noen skar ut en bit av hjertet mitt da jeg oppdaget hva som hadde skjedd. Og jeg ante ikke mine arme råd, visste ikke hva jeg skulle gjøre for å klare å gjenopprette den skaden. Jeg trodde aldri at det noen gang skulle bli bra igjen.

Derfor ble det siste døgnet sammen deg på sykehuset før du døde, så utrolig spesielt for meg. I løpet av det døgnet følte jeg at kløften mellom oss ble erstattet med en bro, og at alle de gode følelsene og samtalene som vi hadde i "gamle dager" kom tilbake. Den kvelden, 28. desember delte vi pute igjen, og pratet og mimret sammen, rettere sagt, jeg pratet, mens du bekreftet via et nikk eller et håndtrykk. Dele pute hadde vi ikke gjort siden middagslurene våre på sofaen over 10 år tidligere. Vi holdt hverandre i hendene, og jeg merket at du trivdes med å ha meg der, at du følge deg trygg når jeg passet på, og for meg var det en så stor glede og ære som ikke kan beskrives med ord. Morgenen, samme dag som du skulle forlate oss, var du så våken og klar. Vi pratet sammen, det vil si, det var nok jeg som stod for det meste av skravlingen denne dagen også, men du var med, nikket og smilte. Vi var enige om at du skulle være en prins i den sykesenga da din store kjærlighet skulle komme på besøk. Og da madammen kom inn, lå du der nybarbert, med aftershave og parfyme, skjorte med krage og smilte da farmor kom, og klemte hånden hennes.

Du bevarte humoren til siste stund. Jeg tullet og kom med spydigheter, du lo, smilte og gav meg en albue i siden når du orket det, eller du dasket meg på hånden. Det døgnet sammen med deg farfar, kommer jeg alltid til å bære med meg i hjertet mitt, som et meget spesielt og kjært minne. Og jeg husker noe av det siste du sa til meg. Dette var to dager før du døde og vi lå begge oppi senga di og pratet. Du sa: Det sterkeste og viktigste, Anita, er kjærligheten, husk alltid det! Både kjærligheten til dine medmennesker, men også kjærligheten til Gud, og ikke minst, Hans kjærlighet til oss.

Kjærligheten tåler alt, tror alt og håper alt, og det har du og farmor vist på en glimrende måte. Dere har nok hatt deres runder, dere som alle andre gjennom deres 64 års ekteskap, men kjærligheten mellom dere har vunnet hele veien, og der har dere vært et stort forbilde for meg.

Takk for mange fine og gode stunder sammen med deg farfar. Jeg var og er så inderlig glad i deg!

Stor klem fra Anita.

MEMORIES

Det er en halv evighet siden jeg har fått skrevet på blogén nå, og beklager veldig!!! Har vært én måned uten internett og har nesten holdt på å fly på veggen til tider. Men nå er jeg på jobb, hvor det er internett-tilgang, så jeg benytter muligheten til å skrive ned noen (velvalgte?) ord...

Sitter her og tenker tilbake på året som har vært. Det har på mange måter vært et jævlig år, men samtidig sies det at det er viktigere hvordan man avslutter, enn hvordan man starter, og da ligger jeg kanskje ikke så dårlig an likevel...

Det har vært et år med mange tårer, banneord og et og annet kjøkkenglass som har gått i veggen (dette var på begynnelsen av året, før xén flyttet ut i februar... rødme, rødme). Våren og sommeren var preget av et kompromiss om at jeg og xén skulle hjelpe hverandre igjennom de ulike utfordringene vi hadde på hver vår kant etter samlivsbruddet. Jeg trengte hjelp til taket på huset mitt, han trengte et sted å ha barna annenhver helg og annenhver ferie, både de to vi hadde sammen, men også tre andre fra et annet ekteskap. Det kostet masse følelsesmessig, sannsynligvis for oss begge to, selv om xén ikke uttrykte så mye av det han tenkte og følte. Uansett var det vondt for meg. Etter å ha delt seng i flere år, lå nå den ene i senga og den andre på sofaen. Og når helgen eller ferien var over, dro xén til en annen sin seng. Alt føltes bare så feil, og jeg ante ikke hvordan jeg skulle håndere situasjonen...

I september var det ett år siden jeg klippet av meg mitt lange, blonde hår. Nå har jeg halvlangt brunt hår og trives godt med det. Og jeg merker at livet gradvis har snudd, at sola oftere og oftere har kommet fram bak den regntunge skya som jeg har følt har hengt over livet mitt. Jeg kan av og til med hånden på hjerte si at " i dag har jeg det virkelig bra, i dag føles livet godt" og det i seg selv er en seier.

I oktober fikk jeg kontakt med ei jente jeg ikke hadde sett på 8 år. Et par uker senere flyttet hun inn hos meg. Hun trengte et sted å bo, jeg trengte avlastning av barn, så vi fant ut at vi slo oss sammen. Hun bodde hos meg en måned, og det var en flott tid. Vi koste oss i hverandres selskap, delte livet og kunne slappe av og være stille selv om vi satt i samme sofa, eller vi kunne prate og tulle og være dritbarnslige til tider. Alt var lov, alt var greit. Jeg kjente også at jeg hadde litt mer overskudd, jeg så viktigheten av å kunne gjøre aktiviteter alene med eldstemann, og den måneden følte jeg meg som en bedre mamma enn jeg har gjort på lenge. Etter en måned, da hennes bestefar døde, vendte hun nesen hjemover, og jeg tror ikke hun kommer tilbake. Hun er en rastløs sjel som har problemer med å slå rot noe sted. På mange måter savner jeg henne, samtidig er min store bønn at hun får fred i hjertet. At hun skal ta de avgjørelsene som er viktige og riktige for henne, slik at hennes drømmer kan bli oppfylt, og at hun kan få ro og en følelse av tilfredshet i hjertet.

I begynnelsen av desember fikk jeg være med en venn som skulle gjøre en research på et spa-hotell i Strømstad (http://www.stromstadspa.se/). Han ville gi meg en helg med fullstendig ro, barnefri og et sted hvor jeg kunne komme til hektene igjen og bare bli oppvartet etter alt det vonde og tøffe de par siste årene har bydd på. Det var en helt fantastisk helg og det kan anbefales på det sterkeste! Jeg var helt overveldet. Jeg fikk tilfeldigvis et blikk på papirene til hotellet da han presenterte seg, og så da at det stod VIP bak navnet hans. Han fikk den største suitten hotellet hadde, men den gav han til meg. Jeg har aldri i hele mitt liv bodd så fint, drukket så dyr vin (ikke at jeg kjenner forskjell på en flaske vin til 100 kroner eller 1200, men dog...), spist så dyr mat og fått full kroppsmassasje i 50 min. Én hel helg hvor jeg bare fikk ta imot og ta imot. Jeg vet ikke til dags dato hvordan jeg noengang skal kunne klare å fortelle hvor høyt jeg satte pris på det han gjorde for meg. Jeg landet fort nok igjen da jeg kom hjem til mine to små, men jeg fikk lov til å være "Queen of the night" et par kvelder, og det gjorde underverket, både fysisk og psykisk!

Resten av desember har vært preget av mye stress, selv om jeg ble tvangsferiert i 3 uker fordi jeg hadde for mye ferie til gode. Egentlig et lukusproblem, men skulle gjerne hatt feriene utbetalt istedenfor. Brukte mye av ferien til å shine huset og rydde bort en del av innboet til xén, små ting som kunne puttes i pappesker. Det har tatt meg nesten ett år å begynne på det, men nå er jeg igang, og det kjennes riktig og godt ut.

Jula har vært et kapittel for seg selv. En farfar som lå på sykehuset, men tross det, en veldig koselig julaften. 1. juledag hadde jeg en ettåring som spydde hver halvtime i 5 1/2 time og én gutt med diaré. 2. juledag var rolig, men 3. juledag var spy-runden igang igjen. Det ble mye bæring og tørking. Jeg så fram til den 28. da far skulle ha barna og jeg skulle komme til hektene igjen og få ladet opp batteriet. Samme dag ble farfaren min dårligere, og jeg bodde på sykehuset hos ham fram til han døde kvelden den 29. Nå er det den 30. og jeg er på nattevakt og skal jobbe enda en natt før jeg skal få barna tilbake. Det går ikke alltid som planlagt og jeg er så sliten at egentlig må jeg bare le, og det har jeg vel forsåvidt gjort også... ;-)

Men når jeg sitter her og skriver, kjenner jeg at jeg er fylt av takknemlighet og glede over livet. Fysisk er jeg nok fortsatt i kategorien utslitt, livet er fortsatt preget av mye stress, frustrasjon over å ikke føle at man er god nok og strekker til, og altfor lite søvn. Likevel er jeg så glad for den vendingen livet mitt har tatt. Og ikke minst kirken min, noen av folka som har stått der sammen med meg i så mange runder, som har trodd på meg, som har backet meg, fra å troppe opp med stygge klær og male huset mitt, til å sende oppmuntrende bibelvers eller "bare" prate med meg, trøste meg, eller kun få meg til å le og glemme alt sammen. Er så takknemlig for alle de fine menneskene som har kommet inn i livet mitt dette året, både dere i, men også dere utenfor menigheten. Jeg er så takknemlig til Gud for dere!!!

Så på mange måter har jeg god grunn til å håpe på et godt, nytt år, og det ønsker jeg for dere andre også, som leser dette!

Anita 2009.

Why don´t you give me up?

Da har jeg prøvd å skrive inne én av sangene mine, under en egen blog-konto som heter "mine sanger" som du finner i høyre marg på denne siden. Dette er et lite prøve- og feile-prosjekt. Får ikke helt til utformingen, men, men, vi må alle begynne et sted...

Bakgrunnen for sangen var at xén og jeg fant ut at vi ikke klarte å leve sammen lenger etter alt som hadde skjedd. Jeg følte meg som verdens mest mislykka person som ikke hadde klart å få det til å fungere med den mannen jeg elsket høyest på denne jord. Samtidig var jeg skamfull og lei meg overfor Gud, at jeg ikke hadde klart å leve slik jeg ønsket innerst inne, at jeg hadde gått mine egne veier, selv om jeg visste at de ikke var i tråd mens Hans anbefalinger. Jeg var skamfull og knust, og det resulterte i denne sangen. Amatørmessig, men dog min sang...

HALVFULLT ELLER HALVTOMT?

Her en dag leste jeg igjennom alt jeg hadde skrevet i blog'en min. Folk rundt meg, som er sammen med meg i dagliglivet, skryter fælt av meg, at jeg er så positiv og optimistisk med masse pågangsmot, og de har lurt på hvordan jeg har klart det, tross det jeg har vært igjennom. Jeg har takk og bukket for de gode ordene, selv om jeg også har bemerket at jeg ikke alltid er like blid og tålmodig.

Men da jeg leste igjennom blog'en, ble jeg overrasket over hvor melankolsk alt var, og at det til og med tøyt fram bitterhet til tider, og jeg skammet meg. At det begynte kjipt er greit, livet var virkelig et helvete.

På mange områder har jeg klart det, men tydeligvis har jeg en del igjen som jeg ikke har vært helt klar over. Ei venninne av meg sa til meg for mange år siden da en urett var gjort mot meg, at: "Å tilgi, er å glemme, Anita". Og jeg husker at jeg var veldig enig med henne og omvendte meg der og da. Når jeg nå leser det jeg har skrevet, står det helt tydelig for meg at jeg ikke har tilgitt x'en i alle fall! Men jeg må kanskje bare være nådig mot meg selv, tenke at prosesser kan ta tid. Jeg kan selvfølgelig prøve å vinkle tanker og minner annerledes og skal prøve det framover.

Jeg sliter nok med å slippe drømmene våre, for jeg hadde så klippetro på dem. Samtidig kjenner jeg et enormt sinne med en blanding av fortvilelse for hvordan han kunne gjøre noe sånt bak ryggen min, og hvordan han var mot meg det året jeg gikk gravid. Han forstår nok ikke hvordan han knuste hjertet mitt fullstendig og ødela meg på så mange områder (og kanskje ikke med vilje heller), som jeg nå må jobbe med hver dag for å klare å fungere som et menneske.

Likevel ser jeg til min glede, at de siste par månedene har nye drømmer og tanker om framtiden dukket opp. Jeg ser lys i enden av tunnellen og med verdens beste venner rundt meg, finner jeg gradvis tilbake til den jenta, ikke som jeg en gang var, jeg har fått for mange sår til det, men den jenta jeg ønsker å være. Tar meg i det av og til at jeg nynner på sangen "Prøver å finne meg sjæl" og det er det jeg gjør. Men én dag har jeg klart det og da skal jeg være både stolt og glad. Jeg ber likevel om tilgivelse dersom jeg har vært altfor kjip i skrivingen min og ber om ny sjanse til å rette på det.

X'en har alltid sagt at: "Ingenting er værre en fraskilte bitre kjerringer", og på det området er vi fremdeles veldig enige. Men langt der inne, ønsker jeg virkelig å være positiv, legge det vonde bak meg og gå videre. Derfor er min bønn til Gud hver eneste dag om hjelp til å klare å holde rett fokus.

Jeg ønsker nemlig å se på glasset som halvfullt istedenfor halvtomt!

DET KUNNE VÆRT, MEN BLE IKKE

Jeg var hos slekta mi i juli. Jeg har vært der hvert år siden før jeg kunne gå. De bor like i nærheten av stedet hvor jeg skulle gått opp som hvit brud. Denne sommeren ville det vært ett år siden. Det var så rart å være tilbake, se på den nydelige borgen og gå tilbake til drømmene og planene jeg og x'en hadde. Middelalderbryllup, bueskyter-konkurranse, heltstekt gris som snurrer rundt over åpent ild, masse mennesker, mat og vin, avslappet god stemning. Mye liv og moro, gratis overnatting for alle gjestene opptil en uke, hos slekt og venner, eller i en lavo for 25 personer. Men jeg kom fort tilbake til virkeligheten. Det sier seg selv at når én av bryllupsgjestene blir gravid med brudgommen, kan det umulig bli et vellykket bryllup.

Det var litt vemodig, det trillet noen tårer, men samtidig kjente jeg en ro inni meg, en lettelse for at jeg ikke rakk å bli gift. Hvilket ekteskap hadde det blitt etter alt som hadde skjedd? Hadde vi klart å jobbe oss igjennom det? Jeg har ikke lenger tro på at vi hadde klart det. Arbeidet oss imellom ligger nå på et helt annet plan: å klare å forholde oss til hverandre på en ok måte, holde en hyggelig tone, hjelpe hverandre, være fleksible og jobbe sammen for at det skal gå best mulig for barna, tross et lite gunstig utgangspunkt. Og vi klarer oss ikke så aller verst.

Men jeg har en drøm, langt der inne, om at kanskje én dag, får jeg muligheten til å love en jeg elsker og stoler på, evig troskap. Jeg har ikke mistet troen på det, ikke helt.

Å VESTLAND VESTLAND

Jeg og guttene mine var på vestlandet i påsken, hjemme hos foreldrene til noen gode venner. Jeg visste på forhånd at denne familien bestod av flotte mennesker, men jeg må bare ta meg av hatten for dem. Måten de åpnet sitt hjem og tok imot barna og meg på, var prisverdig. Kjærlighet lyste ut av øynene på dem når du møtte dem, og med én gang du tråkket innenfor dørterskelen, føltes det som du var en del av familien, og de sparte ikke på noe. Foreldrene tok til og med den eldste gutten min opp på soverommet sitt og hadde han der flere netter for at jeg skulle få sove ut om morgenen. De dro fram de gode sidene i meg, gav meg avlastning og jeg fikk tid og overskudd til å være en god mor.

Og hver eneste dag, fikk jeg tid alene til å sette meg her ved stryket, noen ganger flere ganger om dagen. Her kunne jeg klarne tankene, og kjenne på stillheten. Noen ganger satt jeg og pratet med venner på telefonen, andre ganger tok jeg meg tid med Gud. Men jeg fikk noe som het alenetid, som har vært en ekstrem mangelvare siden minstemann ble født. Jeg nøt tiden alene.

Det finnes så mange fremtredende personer som er så lett synlige, mange ser opp til alt det fine de gjør, og de får mye respons for det de gjør. Jeg har selv vært noe fremtredende i menighetssammenheng, og det var fantstisk å få respons og ros for det man gjorde, og at mange så det positive du gjorde. Men turen på vestlandet gjorde meg ydmyk. Familien er ikke veldig fremtredende av seg, som jeg vet, men makan til mennesker. De hadde det ikke bare i kjeften, men de viste Guds kjærlighet i praksis til en sliten tobarnsmor. Takk skal dere ha, snille mennesker.

I HAVE A DREAM

Det er rart hvordan datoer setter seg fast i hukommelsen, datoer som skulle vært en glede å huske, men som bare endte i noe vondt og trist. Man kan ha så mange gode dager, men så kommer dagen der vonde minner dukker opp, og man ender en tur i kjelleren. I dag har jeg hatt en slik dag. I dag skulle jeg vært gift i akkurat ett år. 12. juli 2008 skulle vært min store dag. Min kjære og jeg skulle vært lykkelig og glade i dag, skaffet barnevakt og feiret at et fantastisk år sammen som gift hadde gått. Vi skulle prate sammen om alt det spennende som ventet på oss i vår felles framtid, delt drømmene våre med hverandre og oppmuntret hverandre... men det ble nå engang ikke slik. Istedenfor tok jeg på meg en ekstra nattevakt, og her sitter alene, tenker, skriver og gråter en liten skvett.

"Det er ikke godt for mannen å være alene", står det i Bibelen. Det er ikke særlig godt for kvinnen heller, spør du meg. Men når jeg tenker etter, så, ja, kanskje det var til det beste. Forhåpentligvis har jeg noe bedre i vente, og én dag håper jeg at jeg kan si: "Jeg er glad det gikk som det gikk, ellers hadde jeg ikke hatt det så godt som jeg har det nå!". Men fram til da, skal jeg prøve å være positiv til livet og det det har å by meg, jeg skal virkelig prøve, selv om jeg til tider sliter med å klare det.

"Det er bedre å være to enn én; de får god lønn for sitt strev. For om de faller, kan den ene hjelpe den andre opp. Men stakkars den som er alene! Når han faller, har han ingen til å reise seg opp. Når to ligger sammen, blir de varme, men hvordan kan den enslige bli varm? Om noen vinner over den som er alene, vil to kunne stå seg mot ham. En tretvinnet tråd kan ikke så lett slites av". (Forkynneren 4.9-12).

Jeg har en drøm om at jeg én dag har én som kan ta hånden min og reise meg opp når jeg faller. Én som ønsker å ligge ved siden av meg å holde meg varm når jeg fryser og som vil stå der ved min side når livet stormer. Én som ikke lar meg beholde ringen min som et minne om det som kunne ha vært, men som vil ha en lik ring på sin egen finger, love meg evig troskap, og som klarer å holde det løftet. I have a dream...