Sitter her og tenker tilbake på året som har vært. Det har på mange måter vært et jævlig år, men samtidig sies det at det er viktigere hvordan man avslutter, enn hvordan man starter, og da ligger jeg kanskje ikke så dårlig an likevel...
Det har vært et år med mange tårer, banneord og et og annet kjøkkenglass som har gått i veggen (dette var på begynnelsen av året, før xén flyttet ut i februar... rødme, rødme). Våren og sommeren var preget av et kompromiss om at jeg og xén skulle hjelpe hverandre igjennom de ulike utfordringene vi hadde på hver vår kant etter samlivsbruddet. Jeg trengte hjelp til taket på huset mitt, han trengte et sted å ha barna annenhver helg og annenhver ferie, både de to vi hadde sammen, men også tre andre fra et annet ekteskap. Det kostet masse følelsesmessig, sannsynligvis for oss begge to, selv om xén ikke uttrykte så mye av det han tenkte og følte. Uansett var det vondt for meg. Etter å ha delt seng i flere år, lå nå den ene i senga og den andre på sofaen. Og når helgen eller ferien var over, dro xén til en annen sin seng. Alt føltes bare så feil, og jeg ante ikke hvordan jeg skulle håndere situasjonen...
I september var det ett år siden jeg klippet av meg mitt lange, blonde hår. Nå har jeg halvlangt brunt hår og trives godt med det. Og jeg merker at livet gradvis har snudd, at sola oftere og oftere har kommet fram bak den regntunge skya som jeg har følt har hengt over livet mitt. Jeg kan av og til med hånden på hjerte si at " i dag har jeg det virkelig bra, i dag føles livet godt" og det i seg selv er en seier.
I oktober fikk jeg kontakt med ei jente jeg ikke hadde sett på 8 år. Et par uker senere flyttet hun inn hos meg. Hun trengte et sted å bo, jeg trengte avlastning av barn, så vi fant ut at vi slo oss sammen. Hun bodde hos meg en måned, og det var en flott tid. Vi koste oss i hverandres selskap, delte livet og kunne slappe av og være stille selv om vi satt i samme sofa, eller vi kunne prate og tulle og være dritbarnslige til tider. Alt var lov, alt var greit. Jeg kjente også at jeg hadde litt mer overskudd, jeg så viktigheten av å kunne gjøre aktiviteter alene med eldstemann, og den måneden følte jeg meg som en bedre mamma enn jeg har gjort på lenge. Etter en måned, da hennes bestefar døde, vendte hun nesen hjemover, og jeg tror ikke hun kommer tilbake. Hun er en rastløs sjel som har problemer med å slå rot noe sted. På mange måter savner jeg henne, samtidig er min store bønn at hun får fred i hjertet. At hun skal ta de avgjørelsene som er viktige og riktige for henne, slik at hennes drømmer kan bli oppfylt, og at hun kan få ro og en følelse av tilfredshet i hjertet.
I begynnelsen av desember fikk jeg være med en venn som skulle gjøre en research på et spa-hotell i Strømstad (http://www.stromstadspa.se/). Han ville gi meg en helg med fullstendig ro, barnefri og et sted hvor jeg kunne komme til hektene igjen og bare bli oppvartet etter alt det vonde og tøffe de par siste årene har bydd på. Det var en helt fantastisk helg og det kan anbefales på det sterkeste! Jeg var helt overveldet. Jeg fikk tilfeldigvis et blikk på papirene til hotellet da han presenterte seg, og så da at det stod VIP bak navnet hans. Han fikk den største suitten hotellet hadde, men den gav han til meg. Jeg har aldri i hele mitt liv bodd så fint, drukket så dyr vin (ikke at jeg kjenner forskjell på en flaske vin til 100 kroner eller 1200, men dog...), spist så dyr mat og fått full kroppsmassasje i 50 min. Én hel helg hvor jeg bare fikk ta imot og ta imot. Jeg vet ikke til dags dato hvordan jeg noengang skal kunne klare å fortelle hvor høyt jeg satte pris på det han gjorde for meg. Jeg landet fort nok igjen da jeg kom hjem til mine to små, men jeg fikk lov til å være "Queen of the night" et par kvelder, og det gjorde underverket, både fysisk og psykisk!
Resten av desember har vært preget av mye stress, selv om jeg ble tvangsferiert i 3 uker fordi jeg hadde for mye ferie til gode. Egentlig et lukusproblem, men skulle gjerne hatt feriene utbetalt istedenfor. Brukte mye av ferien til å shine huset og rydde bort en del av innboet til xén, små ting som kunne puttes i pappesker. Det har tatt meg nesten ett år å begynne på det, men nå er jeg igang, og det kjennes riktig og godt ut.
Jula har vært et kapittel for seg selv. En farfar som lå på sykehuset, men tross det, en veldig koselig julaften. 1. juledag hadde jeg en ettåring som spydde hver halvtime i 5 1/2 time og én gutt med diaré. 2. juledag var rolig, men 3. juledag var spy-runden igang igjen. Det ble mye bæring og tørking. Jeg så fram til den 28. da far skulle ha barna og jeg skulle komme til hektene igjen og få ladet opp batteriet. Samme dag ble farfaren min dårligere, og jeg bodde på sykehuset hos ham fram til han døde kvelden den 29. Nå er det den 30. og jeg er på nattevakt og skal jobbe enda en natt før jeg skal få barna tilbake. Det går ikke alltid som planlagt og jeg er så sliten at egentlig må jeg bare le, og det har jeg vel forsåvidt gjort også... ;-)
Men når jeg sitter her og skriver, kjenner jeg at jeg er fylt av takknemlighet og glede over livet. Fysisk er jeg nok fortsatt i kategorien utslitt, livet er fortsatt preget av mye stress, frustrasjon over å ikke føle at man er god nok og strekker til, og altfor lite søvn. Likevel er jeg så glad for den vendingen livet mitt har tatt. Og ikke minst kirken min, noen av folka som har stått der sammen med meg i så mange runder, som har trodd på meg, som har backet meg, fra å troppe opp med stygge klær og male huset mitt, til å sende oppmuntrende bibelvers eller "bare" prate med meg, trøste meg, eller kun få meg til å le og glemme alt sammen. Er så takknemlig for alle de fine menneskene som har kommet inn i livet mitt dette året, både dere i, men også dere utenfor menigheten. Jeg er så takknemlig til Gud for dere!!!
Så på mange måter har jeg god grunn til å håpe på et godt, nytt år, og det ønsker jeg for dere andre også, som leser dette!
Anita 2009.
Blir så glad når jeg leser om takknemligheten og optimismen din! Tusen takk for oppsummering/oppdatering.
SvarSlettØnsker deg et godt nytt år med gode dager, mye latter, glede, håp og tro.
Håper vi treffes igjen snart! Og da tror jeg vi må synge litt for hverandre og sammen :)
Klem fra Grete
Har du forresten lest "Barneboka" av Anna Wahlgren? Om barneoppdragelse. Skrevet av ei som har ni barn selv. Anbefales!
Takk for tipset, Grete. Jeg hadde sikkert at godt av og lest noen sider i den. Man kan bli litt rådvill til tider, og tiden strekker sjelden til, så det kunne nok vært fint og fått noen råd underveis. Skal se nærmere på det :-)
SvarSlettLivet går gradvis den rette veien, selv om man får noen uforventede trøkker underveis. Hadde vært koselig og treffes igjen, uten tvil! Synd det er så lang avstand mellom oss.