Ja, hvem er jeg egentlig? Jeg hadde min identitet som ei fin jente, god mamma, kjæreste, samboer, forloved og snart gift. Jeg hadde drømmer om en framtid sammen med min kjære og en tro på alt det bra vi skulle utrette sammen som familie, et radarpar med all verdens muligheter.
Men plutselig står man der mutters alene og ser at hele ens verden faller fra hverandre, livet rakner som et strikketøy. Man skal ikke miste mer enn én maske, så risikerer man at hele arbeidet blir ødelagt, og det man sitter igjen med er kun et stort hull og løse tråder. Og der er jeg nå. Jeg sitter her med en haug av tråder i ulike fager og er usikker på hvilke farger jeg skal bruke og hvilket mønster jeg skal lage. Jeg ser muligheten og potensialet, men det er likevel ikke bare glede forbundet med dem. Det var jo ikke det her jeg i utgangspunktet ønsket, og det er vanskelig for meg å endre alle mine drømmer og finne et nytt mønster for livet videre.
Og så alene med to barn i tillegg... Ikke misforstå meg, jeg elsker barna mine og kunne dødd for dem begge. Men min drøm var en familie, som også inneholdt barn, men å bli sittende alene med dem, er så langt ifra det jeg ønsket her i livet. Jeg er usikker på hvordan jeg skal gripe an ting. Prøver å ta én dag av gangen og gjøre det beste ut av den.
Jeg har aldri vært så bevisst å bygge meg et nettverk og en framtid i hele mitt liv. Jeg elsker menigheten jeg har begynt i, folkene der er fantastiske. Jeg har mennesker rundt meg som ønsker å være sammen med meg enten de vet eller ikke vet hvordan livet mitt har utartet seg. Jeg ser hvordan Gud er god mot meg og sender de menneskene jeg trenger i min vei, som hjelper meg igjennom mange av utfordringene jeg møter.
Livet er et mareritt, men Gud er god, tross alt. Det positive med all dritten er at jeg har fått et nærmere forhold til Gud igjen. Rart det der, at når ting går glatt, er det så lett å bli sløv og "glemme Ham bort". Men nå klamrer jeg meg til Ham, som til et halmstrå, og det bærer! Lenge siden jeg har kjent så tydelig at Gud er interessert i meg, i den jeg er, der jeg er.
Alt i alt, har jeg mange grunner til å være takknemlig!
Håper jeg finner meg selv snart, at jeg klarer å like meg selv og være fornøyd med hvordan livet mitt har blitt og hva jeg gjør ut av det. For hvem er jeg egentlig? Jeg har ikke noe klart svar for hånden.
Jeg har aldri vært så bevisst å bygge meg et nettverk og en framtid i hele mitt liv. Jeg elsker menigheten jeg har begynt i, folkene der er fantastiske. Jeg har mennesker rundt meg som ønsker å være sammen med meg enten de vet eller ikke vet hvordan livet mitt har utartet seg. Jeg ser hvordan Gud er god mot meg og sender de menneskene jeg trenger i min vei, som hjelper meg igjennom mange av utfordringene jeg møter.
Livet er et mareritt, men Gud er god, tross alt. Det positive med all dritten er at jeg har fått et nærmere forhold til Gud igjen. Rart det der, at når ting går glatt, er det så lett å bli sløv og "glemme Ham bort". Men nå klamrer jeg meg til Ham, som til et halmstrå, og det bærer! Lenge siden jeg har kjent så tydelig at Gud er interessert i meg, i den jeg er, der jeg er.
Alt i alt, har jeg mange grunner til å være takknemlig!
Håper jeg finner meg selv snart, at jeg klarer å like meg selv og være fornøyd med hvordan livet mitt har blitt og hva jeg gjør ut av det. For hvem er jeg egentlig? Jeg har ikke noe klart svar for hånden.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar