STORMEN

Du er en copilot på et fly. Ubekymret setter du deg godt til rette og lener deg tilbake i ro og mak. At flyet hever og senker seg slik at det kiler i magen, skremmer deg ikke, du har flydd når det har vært turbulens før.

Du stoler på kapteinen. Han har større erfaring med uvær enn deg selv. Men han har sagt at det ikke er noe å bekymre seg over og at dette skal gå bra.

Du kvekker til av at kapteinen ber deg om å feste sikkerhetsbeltet. Du åpner øynene og forstår at du må ha slumret litt underveis. Regnet pisker mot ruta, men du forstår ikke at du er midt i stormen før utsikten blir borte. Alt du ser rundt deg, er mørket, med ett og annet lynglimt. Først da blir du redd.

Radaren deres hadde kortsluttet og på den tiden det tok å få radaren til å fungere igjen, hadde kapteinen styrt dere rett inn i stormen. Tross sin erfaring, blir han usikker på hvordan han skal håndere situasjonen. Han har vært i hardt vær før, men dette overgår alt han noen gang har kunnet forestille seg.

Selv om du er en ny i gamet, prøver du å tenke klart, samt oppmuntre. Du tar en titt på kartet, radaren og alle de blinkende bryterne rundt deg, men føler deg hjelpeløs.

I ettertid tenker du tilbake på hva du kunne gjort annerledes, som kunne forhindret dere i å havne i denne situasjonen. Hva om du hadde fått en ny sjanse til å gå ombord i flyet? Hvis du bare ikke hadde slumret i setet ditt! Hva om du hadde sett tegnene til uvær litt tidligere?

Men det er for sent. Du og kapteinen er der dere er. Det eneste dere kan gjøre er å komme dere igjennom denne stormen sammen på en best mulig måte. Uten å kjefte på hverandre, uten å fordele skyld, kun håpe på at dere overlever begge to, og at solen vil skinne på den andre siden.

Beyond the clounds, the sky is always blue, I hope...