VENNSKAP

Jeg fikk en bok, "Profeten" til jul av en god venn. Den er tynn og lettlest, men med mange visdomsord om ulike områder i livet. Boka kan minne meg litt om "Salomos Ordspråk" i Bibelen. Det er ett kapittel i boka om vennskap som fanget min oppmerksomhet.

Jeg får litt perspektiver på livet av og til. Lett og bare se sine egen greie, meg, mitt og mine, og hva en selv står i. Livet mitt er langt ifra rolig, mange trøkker i tryne fremdeles, men likevel; jeg har så mye å være takknemlig for. Jeg er omringet av så mange fantastisk fine mennesker i livet, gode venner. Venner jeg kan være meg selv sammen med, venner som er glad i meg, tross mine oppturer og nedturer, venner som liker meg, selv om de også har sett mine dårlige sider. Jeg kan være sterk, eller svak, jeg kan få lov til å gi av meg selv, men også få ta imot. Jeg takker ofte Gud for de fine mennesker som har vært i livet mitt i mange år, og de nye som kommer til, som jeg tar tett innpå livet mitt. Venner som betyr mye for meg, men som jeg også ønsker å bety noe for. Sitatene under, er en liten hyllest til dem. Enkelte utsagn drar vennskaps-betegnelsen litt lenger enn jeg selv vil gjøre, det er kanskje den poetiske friheten forfatteren tar seg, men det er såpass mye bra at jeg har lyst til å dele det likevel.

"Din venn er svaret på dine ønsker. Han er den mark som du sår til med kjærlighet og høster med takksigelse. Han er ditt bord og ditt ildsted. For du kommer til ham med sult, og du oppsøker ham for å finne fred.

Når din venn sier hva han mener, frykter du ikke ditt eget "nei" og holder heller ikke ditt "ja" tilbake. Når han er taus, lytter ditt hjerte ustoppelig til hans; For i vennskap blir alle tanker, alle ønsker, alle forventninger født og delt uten ord og med taus glede.

Når du skilles fra din venn, sørger du ikke; for det du elsker høyest hos ham, kan bli tydeligere når han er borte, likesom fjellklatreren ser fjellet tydeligere fra lavlandet.

Og la din venn få det beste i deg. Må han vite om ditt tidevanns fjære, så la ham også få vite om dets flo. For hva er en venn hvis du skulle oppsøke ham når du vil slå tiden i hjel? Oppsøk ham alltid med den tiden som skal leve. For det er han som skal fylle dine savn, men ikke din tomhet. Og la det være latter og felles gleder i vennskapets sødme. For i duggen på små ting finner hjertet fornyelsens morgen".

FRA BAKGÅRD TIL UNDULAT

Det hele begynte med en gin-kveld for en måneds tid siden...

Eller, det begynte vel egentlig i bakgården. Jeg legger stein i bakgården min, og det er et slit. Jeg er nok en sjauer av natur. Tar gjerne i et tak og bærer tungt, men når det kommer til småpirkeriet, kjenner jeg at tålmodigheten min ikke er særlig stor. Jeg spurte en kompis om hans mening, siden jeg vet at han er en veldig flink fyr. Hans kommentar var: "Dette er veldig bra gjort... men... jeg vet du kan gjøre det enda litt bedre". Hvorfor måtte jeg spørre!??? Så det endte jo med at jeg tok opp to kvadratmeter med stein (det på bildet). Det høres sikkert lite ut, men jeg har lagt ned MANGE timer i de kvadratmeterne! Alle steinene har ulike kanter, derfor er det et enormt puslespill å få stenene til å passe med hverandre uten at det blir for store sprekker mellom dem.

Jeg la én rad med stein på nytt, 4 meter og jeg overdriver ikke, jeg brukte 4 timer på de metrene. Da var jeg så sliten og lei at jeg hadde mest lyst til å sette meg og sippe litt, og gjorde det vel forsåvidt også... Da min kjære venninne ringte og kommanderte meg bort fra bakgården og hjem til henne, takket jeg ja til tilbudet.

Hun hadde fått en undulat siden sist jeg hadde vært hos henne, med navnet Pelle (veldig orginalt...). Jeg har alltid vært glad i dyr, men etter jeg fikk barn, syntes jeg i grunnen det var mer enn nok, og la alle planer om dyr til side. Pelle hadde min kjære venninne gitt bort som en gave til sin bestemor for at hun skulle ha litt selskap. Undulaten hadde blitt satt stor pris på, men da bestemoren døde noen måneder senere, havnet undulaten tilbake til den som engang hadde kjøpt den, noe som passet litt dårlig siden de blant annet har en fulgehund...

Jeg fikk tilbudet om å få med meg Pelle hjem, men takket bestemt nei. Men etter som kvelden gikk, og jeg fikk et par glass med noe hvitt, og jeg ble banka i "Scrable", og "Den forsvunne diamant" ble jeg gradvis mer glad i Pelle. Da jeg våknet morgenen etter, før alle de andre hadde stått opp, hadde jeg en prat med den lille blå undulaten og vi ble til slutt enige om at han skulle bli med meg hjem på et "avlastningsopphold med åpen retur". Så jaggu meg endte jeg ikke opp med en undulat i bilen da jeg takket for meg og hyggelig selskap. Guttene ble kjempeglade i denne lille blå skapningen, og han ble fort en av familien.

Han fløy ut for meg da jeg åpnet buret for å hilse på ham. Det var nesten helt umulig å få tak i han igjen. Det eneste han ville sitte på, var en ananas på kjøkkenet. Til slutt endte hele ananasen og fuglen inn i buret for å i det hele tatt få ham med seg.

SITTING HERE

Jeg var i Malmö våren 2006, på et seminar i en kirke som heter United (anbefales forresten!). Den gangen var det litt fram og tilbake mellom x'en og meg. Jeg var usikker på oss, men likevel så sinnsykt glad i ham, at jeg ikke klarte å slippe ham, og han ville ikke slippe meg heller. Det var en slitsom tid med mange følelsesmessige berg-og-dal-baner. I tillegg hadde jeg en skummel følelse av at jeg var gravid (noe som etterhvert viste seg å stemme, men det visste jeg ikke før en ukes tid senere).

Da jeg satt der på en benk i Malmö og så rundt meg, ba jeg til Gud om å få en sjanse til. En sjanse om å få begynne på nytt, med blanke ark. En sjanse til hvor jeg kunne få en ny mulighet til å gjøre ting på en riktig og ryddig måte, på Guds måte. Mens jeg satt der og småfrøs, begynte jeg å skrive noen strofer som etterhvert endte i sangen: "Sitting here". Du finner den under mine sanger i høyre kolonne.

I´M SO STUPID!

Jeg fikk meg en skikkelig tankevekker i går kveld som endte med en stor klump i magen. De siste par årene, har jeg møtt ei jeg gikk i barnehagen med, for mange Herrens år siden, i alle fall over 20 år... Vi har hilst og pratet litt de få gangene vi har truffet hverandre. Siste gangen var for litt under et år siden på en Kiwi-butikk i nærheten av der jeg bor. Jeg så at hun hadde et sjal på hodet, og ikke noe hår under. Hun så vanvittig bra ut, tross alt. Noen er født med et vakkert utseende, enten de er friske eller syke. Jeg fikk vite at hun hadde hatt kreft, men at hun nå skulle ta siste kuren og deretter ville hun trolig bli erklært frisk. Hun var ved godt mot og vi pratet om og holde kontakten. Siden jeg hadde kortet hennes med telefon-nummeret hennes på, var det naturlig at jeg skulle ta kontakt først. Jeg tenkte på denne jenta ofte da høsten kom, og utover vinteren, men av en eller annen grunn, glemte jeg henne litt bort også, fikk meg aldri til å ta kontakt, og tiden gikk for fort.

I går kveld var jeg innom mamma og lillesøsteren. Jeg fikk vite at kreften hennes hadde kommet tilbake i fjor vinter og at denne gangen har hun fått døds-budskapet. Vi snakker om ei nydelig jente på 26 år. Jeg fikk en vanvittig klump i magen og dro til slutt hjem. Jeg fikk høre at hun skriver blog, og etter en del leting, fant jeg henne. Leste hele blogén hennes fra begynnelse til slutt, så det ble langt på natt før jeg ble ferdig. Og jeg skammer meg, virkelig! Hvorfor tok jeg ikke kontakt med henne? Hvorfor spurte jeg ikke bare hvordan det gikk? Hvorfor kunne ikke klare å sende en jævla sms til henne? Og nå, hva gjør jeg nå? Hvilken grunn har jeg for å ta kontakt med henne nå, utenom det å rette på min grusomt dårlige samvittighet?

Vi var ikke noen nære venner, jeg er rimelig overbevist om at det ikke føles som noe tap for henne å ikke ha kontakt med meg. Hun har en fantastisk familie, gode venner og en flott mann rundt seg. Samtidig så skulle jeg så gjerne brydd meg, tatt en prat, pratet sykdom eller bare tull, avhengig av hva hun ønsket selv, bare vært der. Men hvordan kan hun ønske noe sånt av meg nå, når jeg ikke tok kontakt før? Hvor mye brydde jeg meg for et år siden? Ikke nok til å handle... desverre...

Og så begynner jeg å tenke igjennom det jeg har skrevet i blogén min... Ja, livet har vært tøft, det har vært til tider jævlig, og jeg har hatt lov til å sørge jeg også, selv om det er mange som har det verre enn meg... Men likevel, hvor er fokuset mitt? Hvor er takknemligheten min på det jeg FAKTISK HAR? Når jeg leser om min lekekamerat i "gamle dager", sitter jeg igjen med følelsen at: "Fy fillern, skjerp deg, endre fokus kjerring! Du har to flotte gutter (selv om du av og til har lyst til å legge dem ut på Finn.no og selge dem til høystbydende...), du sitter med et hus, du har jobb, og ikke minst, du har en god helse. Du slipper frykten for livet ditt, for framtiden din hver eneste dag, du slipper å leve i denne grusomme uvissheten...".

Blogén til denne jenta har virkelig fått meg til å sperre opp øynene og gitt meg et indre ønske om å bli ei bedre jente som nyter livet, ikke tar det som en selvfølge, som kan ta vare på dagen i dag, menneskene jeg er glad i, og leve i nuet.

Men det er jo skammelig at det er slike enormt tragiske skjebner som skal til for at en skal lære seg noe om det å bry seg, aktivt bry seg. Jeg vil så gjerne, men svikter så ofte...

I am so stupid sometimes!

BRANNMAN SAM

Guttene mine var sammen med pappaen sin onsdag ettermiddag og kveld. De satt på kaia ved tollboden ved Drammenselva og så på at brannbiler, brannmenn og dykkere hadde øvelse. Etterhvert kom det politi og bergingsbil. Litt senere troppet det opp kriminalteknikere i CSI-hvite drakter. Dykkerne hadde tilfeldigvis kommet over en bil som lå på bunnen i elva. Mens xén og guttene så på (hvor 3 åringen min koste seg og sang "Brannmann Sam"), ble en bil dratt opp av Drammenselva med en død mann inni. Noen timer senere kom det på nyhetene på internett. Her er sitatet fra abcnyhter.no. :

"Brannfolkene hadde dykkerøvelse i Drammenselva da de kom over en bil med en død mann bak rattet onsdag ettermiddag.

Både bilen og den døde personen bar tydelig preg av å ha ligget i vannet en god stund, sier operasjonsleder Rune Hundshamar i Søndre Buskerud politidistrikt til NTB.

Brannfolkene gjorde funnet da de hadde dykkerøvelse ved Tolbodkaia på Strømsø i Drammen. Det var forelpig uklart onsdag kveld hvem den omkomne er, men politiet gjør blant annet en rekke undersøkelser knyttet til bilen.

Den døde blir sent til Rettsmedisinsk institutt for obduksjon. Politiet regner blant annet med at DNA-undersøkelser vil bekrefte mannens identitet.

Vi har ingen grunn til å tro at det dreier seg om en kriminalsak, og det foreligger ingen opplysninger som tyder på at det har vært andre i bilen, sier Hundshamar (NTB).

I følge xén tror man det er en mann fra Asker som har vært savnet i ett år. Det står det ikke noe om denne Asker-mannen i nyhetene, så dere som leser blogén, vet kanskje litt mer enn Ola Normann akkurat nå, hvis informasjonen stemmer da...

MIDT I SMØRØYET

Noen helger med guttene kan være koselige, andre er tilnærmet pyton. Det har nok mye med overskuddet til mammen å gjøre. For et par helger siden hadde jeg det jeg vil kalle en kjip helg. Jeg hadde jobbet mye, siden noen vakter i turnusen min (mot min vilje) har blitt byttet om, og gitt meg 3 intensive uker hvor jeg må snu meg ofte, søvnmessig og som gjør meg utrolig sliten. Dette kombinert med allergi som gjør meg tett og gir meg hodepine, gjør ikke ting lettere. Jeg kan ta medisiner for det, men de har bivirkning tretthet, så jeg må velge mellom dager med hodepine og tetthet eller dager med så stor trang til å sove at du helst har lyst til å ligge rett ut på sofaen uten forstyrrelser. Herlighet, pollenallergien slo ut for full blomst selv om det var helt hvitt av snø ute, kan ikke fatte det. Uansett, begge deler passer dårlig med to små gutter som har en forventing om at mamma skal ha humør og overskudd. Ikke denne helgen nei...

Jeg startet dagen med to små gutter som våknet 06.30 og som var klare for en ny dag, med hver sin bæsjebleie. Og når begge kappes om å sitte oppå ansiktet ditt, forstår du at det er tid for å stå opp rimelig raskt. Personlig kunne jeg sovet 5 timer til uten problemer, men den tid er definitivt forbi. Det var dårlig vær denne helgen så vi holdt oss for det meste innendørs. Jeg lå som et slakt på sofaen og håpet i det lengste at guttene skulle leke fint sammen (som de vanligvis gjør). Men jeg tror barn merker når foreldrene har lite med overskudd, kanskje vi er avvisende på en eller annen måte, i alle fall tror jeg at jeg kan være det. Og dermed reagerer de med å bli enormt klengete. Min lille powernap på sofaen da kreftene var slutt, hadde jeg med én gutt klatrende på meg, mens gutt nummer to satt oppå hodet mitt. Men jeg fikk da ligge (om ikke i fred) et kvarters tid... Det ble et par laaange dager og det var ikke få ganger jeg tenkte for meg selv, rimelig sint og frustrert "kan jeg ikke få 5 minutter alene engang, er det virkelig for mye å be om?!". Til og med toalett-turene mine var med minst én gutt på fanget. Ja, ja, godt at jeg er jente og kan gjøre flere ting på én gang!

Jeg laget meg risengrynsgrøt og håpet i det lengste at jeg kunne få spise den i ro og mak, men det skjedde jo ikke. Mens jeg sitter med grøtbollen i fanget og leser en bok, kommer det, helt ut av det blå, en leke-traktor flyvende og lander midt oppi grøten min. Minstemann syntes kanskje det var på tide at mammaen engasjerte seg igjen... Jeg fór opp og var rasende i 3 sekunder, men så måtte jeg bare le. Jeg var full av smør, grøt, kanel og sukker og så dødsens sliten at det tippet det over. Jeg lo og lo og det endte til slutt med at jeg bare måtte ta bildet av det som minne. Snakk om å treffe midt i smørøyet!

Søndagen var en like stor utfordring, selv om jeg og eldstemann lekte ute i snøen en times tid mens minstemann sov. Etter den helgen gråt jeg 40 minutter på badegulvet og følte meg som verdens verste mamma. Jeg var sjeleglad da mandagen kom og barnehagen igjen var åpen. På vei ut døra snudde 3-åringen seg mot meg, slo hendene rundt halsen min og sa: "Jeg er glad i deg jeg, mammaen min". Da var det ei som kjente tårene presse på igjen. Takk Gud for barn og deres evne til å tilgi , vise nåde og å gi deg en ny sjanse. Vi voksne tror jeg har en del å lære av barn akkurat der. Kanskje var det derfor Jesus sa at vi skulle bli som barn...?

I KNOW I HAVE TO TRY

Dette var sangen jeg skrev, da min kjære venn ønsket en uke med null-kontakt. Etter som dagene gikk, ble jeg mer og mer sikker på at han var sliten av å ha meg som venn. Derfor forberedte jeg meg mentalt på å miste ham, slik at den dagen han uttalte ordene høyt til meg, ville jeg ikke bli så tatt på senga, som den gangen med xén. Jeg kom til reagere rolig og sindig, og takle budskapet bra. Jeg skulle synge sangen min for ham, gi ham en stor klem, takke for et fantastisk vennskap og ønske ham lykke til videre. Dette har nok blitt én av mine (kanskje mange) forsvarsmekanismer for å beskytte hjertet mitt.

Mange ganger er det fristende å avvise folk, gjøre seg hard, for dersom jeg avviser først, slipper jeg å oppleve å bli avvist selv. Men hver eneste dag prøver jeg å leve åpent og sårbart. Det er et bevisst valg jeg tar, fordi mine erfaringer, (tross noen trøkker i tryne) er at man blir så velsignet når man våger å gi av seg selv, og de velsignelsene akter jeg ikke gå glipp av!

Du finner sangen hvis du trykker på "mine sanger" til høyre i margen. Puhh, dette koster meg litt kjenner jeg...