TIME IS TICKING AWAY

Det sies at tiden leger alle sår. Til en viss grad gjør den nok det. Man kan få ting på avstand og verket i såret kan nok bli borte og man sitter igjen med et arr. Samtidig tenker jeg, at det kommer an på hvordan man bruker tiden også. Jeg tror nemlig at tiden kan gjøre såret verre. Man kan velge å klore bort skurven gang på gang, slik at såret aldri blir legt. Man kan også legge et lokk på alt sammen, at skurven får gro, men at verket ikke ble fjernet før såret lukker seg. Dermed fortsetter såret å etse seg innover under sårskorpa til det blir et stort krater.

Tiden har hjulpet meg, jeg har det bedre, uten tvil egentlig. Mindre fritid, større krav, er forferdelig sliten til tider, men hjertet mitt har begynt å lege seg. Jeg tør ikke påstå at det er helt ferdig, men det er godt igang.

Det kom ei jente og ba for meg sist søndag for halvannen uke siden. I utgangspunktet hater jeg at folk legger hendene på meg og ber for meg uoppfordret, vet ikke helt hvorfor, men for meg føles det ofte innvaderende og ubehagelig. Da hun i tillegg trodde hun fikk fra Gud at nå skal ting bli bedre, tenkte jeg, og sa det faktisk også, at det ikke skulle så mye til. At det var et ord fra Gud, hadde jeg mine tvil om.

Jeg kjente ikke noe der og da og egentlig var jeg så sliten og kjørt den dagen at da jeg satte meg i bilen etter søndagsmøtet sprutet tårene. Men allerede dagen etter våknet jeg og hadde det bedre. Sårene i hjertet mitt verker ikke lenger, og den ydmykelsen og fornedrelsen som har tæret helt grusomt på meg klarer jeg nå ikke å finne. Jeg vet ikke om dette er en liten topp og at neste gang jeg skriver et innlegg er jeg helt på bånn igjen, men det jeg vet, er at jeg ikke har hatt det så godt med meg selv siden det ble slutt mellom meg og min kjære, som disse siste ti dagene. Uansett, om dette bare er flaks eller om det står en stor og god makt bak dette, har jeg tenkt til å nyte den gode tiden så lenge den varer. Jeg ber om at viseren på klokka vil gå mange, mange runder før jeg får meg en trøkk igjen. Det er i alle fall lov til å håpe!

Én ting er imidlertid et faktum: "time is ticking away", og så får vi selv bestemme hvordan vi ønsker å bruke den tiden vi har.