MIDT I SMØRØYET

Noen helger med guttene kan være koselige, andre er tilnærmet pyton. Det har nok mye med overskuddet til mammen å gjøre. For et par helger siden hadde jeg det jeg vil kalle en kjip helg. Jeg hadde jobbet mye, siden noen vakter i turnusen min (mot min vilje) har blitt byttet om, og gitt meg 3 intensive uker hvor jeg må snu meg ofte, søvnmessig og som gjør meg utrolig sliten. Dette kombinert med allergi som gjør meg tett og gir meg hodepine, gjør ikke ting lettere. Jeg kan ta medisiner for det, men de har bivirkning tretthet, så jeg må velge mellom dager med hodepine og tetthet eller dager med så stor trang til å sove at du helst har lyst til å ligge rett ut på sofaen uten forstyrrelser. Herlighet, pollenallergien slo ut for full blomst selv om det var helt hvitt av snø ute, kan ikke fatte det. Uansett, begge deler passer dårlig med to små gutter som har en forventing om at mamma skal ha humør og overskudd. Ikke denne helgen nei...

Jeg startet dagen med to små gutter som våknet 06.30 og som var klare for en ny dag, med hver sin bæsjebleie. Og når begge kappes om å sitte oppå ansiktet ditt, forstår du at det er tid for å stå opp rimelig raskt. Personlig kunne jeg sovet 5 timer til uten problemer, men den tid er definitivt forbi. Det var dårlig vær denne helgen så vi holdt oss for det meste innendørs. Jeg lå som et slakt på sofaen og håpet i det lengste at guttene skulle leke fint sammen (som de vanligvis gjør). Men jeg tror barn merker når foreldrene har lite med overskudd, kanskje vi er avvisende på en eller annen måte, i alle fall tror jeg at jeg kan være det. Og dermed reagerer de med å bli enormt klengete. Min lille powernap på sofaen da kreftene var slutt, hadde jeg med én gutt klatrende på meg, mens gutt nummer to satt oppå hodet mitt. Men jeg fikk da ligge (om ikke i fred) et kvarters tid... Det ble et par laaange dager og det var ikke få ganger jeg tenkte for meg selv, rimelig sint og frustrert "kan jeg ikke få 5 minutter alene engang, er det virkelig for mye å be om?!". Til og med toalett-turene mine var med minst én gutt på fanget. Ja, ja, godt at jeg er jente og kan gjøre flere ting på én gang!

Jeg laget meg risengrynsgrøt og håpet i det lengste at jeg kunne få spise den i ro og mak, men det skjedde jo ikke. Mens jeg sitter med grøtbollen i fanget og leser en bok, kommer det, helt ut av det blå, en leke-traktor flyvende og lander midt oppi grøten min. Minstemann syntes kanskje det var på tide at mammaen engasjerte seg igjen... Jeg fór opp og var rasende i 3 sekunder, men så måtte jeg bare le. Jeg var full av smør, grøt, kanel og sukker og så dødsens sliten at det tippet det over. Jeg lo og lo og det endte til slutt med at jeg bare måtte ta bildet av det som minne. Snakk om å treffe midt i smørøyet!

Søndagen var en like stor utfordring, selv om jeg og eldstemann lekte ute i snøen en times tid mens minstemann sov. Etter den helgen gråt jeg 40 minutter på badegulvet og følte meg som verdens verste mamma. Jeg var sjeleglad da mandagen kom og barnehagen igjen var åpen. På vei ut døra snudde 3-åringen seg mot meg, slo hendene rundt halsen min og sa: "Jeg er glad i deg jeg, mammaen min". Da var det ei som kjente tårene presse på igjen. Takk Gud for barn og deres evne til å tilgi , vise nåde og å gi deg en ny sjanse. Vi voksne tror jeg har en del å lære av barn akkurat der. Kanskje var det derfor Jesus sa at vi skulle bli som barn...?

I KNOW I HAVE TO TRY

Dette var sangen jeg skrev, da min kjære venn ønsket en uke med null-kontakt. Etter som dagene gikk, ble jeg mer og mer sikker på at han var sliten av å ha meg som venn. Derfor forberedte jeg meg mentalt på å miste ham, slik at den dagen han uttalte ordene høyt til meg, ville jeg ikke bli så tatt på senga, som den gangen med xén. Jeg kom til reagere rolig og sindig, og takle budskapet bra. Jeg skulle synge sangen min for ham, gi ham en stor klem, takke for et fantastisk vennskap og ønske ham lykke til videre. Dette har nok blitt én av mine (kanskje mange) forsvarsmekanismer for å beskytte hjertet mitt.

Mange ganger er det fristende å avvise folk, gjøre seg hard, for dersom jeg avviser først, slipper jeg å oppleve å bli avvist selv. Men hver eneste dag prøver jeg å leve åpent og sårbart. Det er et bevisst valg jeg tar, fordi mine erfaringer, (tross noen trøkker i tryne) er at man blir så velsignet når man våger å gi av seg selv, og de velsignelsene akter jeg ikke gå glipp av!

Du finner sangen hvis du trykker på "mine sanger" til høyre i margen. Puhh, dette koster meg litt kjenner jeg...

I´M SCARED

Jeg fikk meg en skikkelig trøkk for noen uker siden, fikk frykten min, som jeg virkelig trodde jeg hadde overvunnet, slengt i tryne. En god venn av meg hadde mye å stri med på det private plan. Jeg spurte hva jeg kunne gjøre for å gjøre ting lettere for ham, og fikk til svar at hvis han fikk en uke på seg til å fikse ting, og at vi ikke hadde kontakt fram til da, ville det vært til hjelp. Nå måtte han ha full fokus for å få ting i havn. Jeg forstod ham meget godt, og sa at dette overhode ikke var noe problem, pratet litt til og la på. Det gikk en dag eller to, men så kom det...!

Kort tid før dette, hadde jeg hatt ei venninne som hadde bodd hos meg en måneds tid. Jeg trivdes så godt sammen med, henne og trodde dette var gjensidig, før hun plutselig, uten forvarsel dro igjen. I ettertid har jeg fått forklaring på hvorfor, at det ikke hadde noe med meg og gjøre, vi har fremdeles god kontakt, og er inne på tanken å bo sammen igjen, men ingenting er bestemt i skrivende stund.

Dette er to separate historier, men de til sammen gjorde at min verden føltes så vond, skremmende og brutal.

Da xén fortalte meg at han hadde vært utro mot meg, ble jeg helt stum, jeg forstod ingenting. Jeg trodde at vi hadde det bra sammen og at han, som meg, gledet seg til å bryllupet fire måneder senere. Men nok om det. Jeg husker han presiserte for meg at: "det er ikke din feil, men min, du har vært så god mot meg, det er jeg som har driti meg ut, jeg skylder ikke på deg for noe som helst" (litt fritt oversatt av forfatter, men innholdet er det samme). Likevel mistet jeg ham. Da min kjære venninne ønsket å bo sammen med meg, ble jeg glad. Jeg følte at vi hadde god kjemi, at hun trivdes sammen med meg og gutta og jeg ble ordentlig glad i henne. Plutselig en dag pakker hun kofferten og drar til hjemlandet på grunn av en begravelse. Jeg hadde på følelsen at hun ikke dro for å komme rett tilbake, hun dro for å forlate meg. Der og da taklet jeg det bra, men i ettertid har det vært en vond prosess. Jeg tenkte mange ganger: "hva er det med meg som gjør at folk ikke orker å bo med meg? De sier jeg ikke gjør noe feil, men de forlater meg likvel. Og da jenta var borte og en av mine beste venner trengte en ukes tid uten kontakt med meg, fikk jeg følelsesmessig "bevist" at jeg hadde rett. Jeg er et interessant case en periode, men så går folk trøtt av meg, og det gjør meg redd.

Innerst inne vet jeg, når jeg klarer å samle tankene og roe følelsene, at jeg har venner som er glad i meg for den jeg er, at jeg er mer enn et prosjekt, at jeg har masse bra å bidra med, og at jeg nok ikke er så verst å bo i hus med heller. Men følelsene kan virkelig lure en, og for min del slo de fullstendig kolbøtte. Det ble noen lange dager med mye usikkerhet, mange tårer og en stor klump i magen. Det eneste positive jeg kan komme på når det gjelder denne runden, er at det ble en sang ut av det, men litt usikker på om jeg våger å legge den ut...

Det er ikke få ganger jeg har pratet til følelsene mine og bedt dem om å holde kjeft. Jeg er jo oppegående nok til å vite at det jeg føler ikke alltid er realiteten! Likevel gjør det så vondt, og for min del er uvisshet og uttrygghet værre enn harde, kalde, kjipe fakta.

Da jeg ble alene med guttene, fikk jeg en veldig frykt i hjertet mitt når det gjaldt å miste de jeg var glad i, kanskje til og med en sykelig frykt. Redd for at de skal gå trøtt av meg, redd for at det skal følge så mye med meg, at folk ikke tør satse på meg, redd for at folk skal synes så synd på meg at jeg blir et prosjekt de skal hjelpe, istedenfor at de ønsker et likeverdig vennskap. Jeg tror jeg er flink til å skjule krigen i hodet mellom følelser og fornuft, som jeg ofte må deale med. Samtidig er jeg redd for at når jeg skriver dette her, skal dere som vet hvem jeg er, få et helt annet bilde av meg, som kan påvirke relasjonen vår. Følelsesmessig har jeg lyst til å klamre meg til folk, men vet også at jeg har vært flink til å gi mine nære og kjære frie tøyler. Jeg vet jeg må ta sjansen!

If you love something, set it free. But it´s hard, cause I´m scared...

YOU ARE SO WONDERFUL!

Dette er en av de få positive sangene jeg har, tror jeg. Kanskje det kommer flere etterhvert. Ei fantastisk jente og ei god venninne sa til meg i kveld. "Selv i din travle og til tider tøffe hverdag, hvor du kan bli motløs og dritlei, så husk at gleden i Herren er din styrke og Han skal også gi det hvile".

Jeg sitter ofte og tenker på hvor god Gud har vært mot meg, selv om jeg til tider føler meg som verdens mest mislykka person. Tanken på hvor tålmodig og nådig Gud er, at en perfekt Gud holder ut med ei så uperfekt jente, gjør at jeg blir fylt med ydmykhet og takknemlighet Jeg hadde det rimelig tøft, men da jeg satte meg ned og begynte å leke med tangentene på pianoet mitt, endret fokuset seg bort fra meg selv og over på Ham og det endte i en liten vise, som du kan lese under "mine sanger".Gi meg gjerne tilbakemelding, spesielt hvis det er skrivefeil eller gramatikkfeil. Er ikke så flink i denna engelsken...

FOR EI NATT

Dette synet møtte meg da jeg kom hjem etter jobb. Ytterdøra har store hakk i krysset der hvor vinduet er, og en murstein fra garasjen lå på bakken foran ingangspartiet, med selskap av en spade i loddrett stilling.

Dette ble skrevet i Drammens Tidende i dag 12/3-2010:

"Mange havnet i fyllearresten natt til fredag i Drammen, men politiet er totalt sett fornøyd med skisprintkvelden. Politiet hadde tidvis hendene fulle torsdag kveld, med fyllerør og kranglevorne menn i 30-årene i sentrum. En rekke åpenbart berusede menn ble pågrepet for ordensforstyrrelser og satt i drukkenskapsarresten på politihuset i Drammen. Under følger et utdrag fra politiloggen (med blant annet):

00.20: Politiet får melding om en bekymret huseier, fordi det står en full man og banker på døra til huset med en spade. Politiet ankommer stedet, og innbringer mannen, som er 30 år gammel og fra Drammen. Vedkommende blir anmeldt for skadeverk"

(http://dt.no/nyheter/fyll-og-ordensforstyrrelser-1.4909238).

Og her kommer jeg inn i bildet...

Klokken 00.30 ringte naboen meg. Da stod det en gal og full mann utenfor huset mitt med murstein i hånden og hamret løs på ytterdøra mi. Naboen hadde allerede kontaktet politiet, som kom forholdsvis raskt.

Min stakkars barnevakt var jo på kanten til nervesammenbrudd, men lo da og spøkte da jeg ringte henne senere på natten, så hun klarte seg fint tross alt. Hun hadde ligget under stuebordet mitt i nesten i en time. Siden hun ikke hadde fått med seg mobilen sin, hadde hun heller ikke fått gitt beskjed til noen. 3-åringen min hadde våknet da det stod på som verst og spurt barnevakten om hva som skjedde. Hun hadde svart: "Ingenting farlig, bare sov du". "Ok" sa gutten min og sov videre, he, he.

Naboen et par hus bortenfor hadde stoppet utenfor huset mitt, sjanglet seg opp bakken og prøvd å låse opp døra mi med sin egen nøkkel, noe som gikk særdeles dårlig. Etter å ha bodd i samme gaten i 1 1/2 år er det utrolig at hun fremdeles klarer å gå feil. For litt over et år siden gikk hun til angrep på døra mi med stiletthæler og knuste glasset i stuevinduet mitt, så begge deler måtte byttes. Denne gangen gav hun seg fort (flink jente det!). Kort tid etterpå hadde denne store mannen kommet på døra. Heldigvis åpnet ikke barnevakten da han banket på. Han hamret løs på ytterdøra med murstein, gikk rundt og var så hardhent mot bakdøra mi at dørhåndtaket knakk tvers av. Han gikk tilbake på forsiden av huset og begynte å gå løs på døra mi med en spade. Det var da naboen ringte. 6 politimenn fordelt på 3 biler, med hunder og elektrisk pistol gjorde at de fikk overmannet denne gale mannen og lempet han inn i politibilen.

Men TUSEN TAKK min kjære barnevakt, du var tøff som holdt ut, du forlot ikke barna mine, men stod der sterk (eller lå under bordet, he, he), men du var der! Du er rå! (Snart må jeg vel begynne å betale deg risikotillegg...).

Mannen ble huket inn og jeg må kontakte forsikringsselskapet for taksering. For ei natt!

STAKKARS PASIENTER

I løpet av en vakt kan det skje den beste at man må gjøre sitt fornødende. (Kan man si det, forresten? Ble så formell her, at det er stor sjanse for at driter meg ut med formuleringen her, he, he). Uansett, noen ganger må man på do, rett og slett, og i lang tid har jeg sittet der lenger enn nødvendig. Kanskje har jeg en syk sykepleierhumor, men må ærlig innrømme at jeg har humret for meg selv av oppslaget til høyre for toalettskåla. Fikk plutselig lyst til å dele den med dere. Utdragene er hentet fra autentiske pasientjournaler i arkivene til Den Norske Legeforening. Selv om man har høy utdannelse, kan enkle barneskolesetninger bli vanskelige til tider:

Pasienten hører meg dårlig. Faktum er at han ikke har noen hørsel i det hele tatt på venstre øye.

Pasienten skal avholde seg fra alle former for seksuell aktivitet til jeg kan ta imot henne.

Pasienten har hodepine i hodet.

Pasienten har en mandolin-stor prostata.

Dette var de pasienter som ble liggende på mitt skrivebord.

Pasienten var gravid i 19. måned.

Pasienten synes at høyre stortå henger ned noe sammenlignet med de andre fingrene.

Pasienten blør i blant annet fra venstre nese.

Pasientens avføring har samme farge som dørene i 3. etasje.

Hun beskriver hodepinen som spennende.

Urin dyrket på distrikslegen viser vekst av coli.

Venstre kne svulmet opp og oppsøkte lege.

Jeg titter på pasienten i microskop, men blir ikke klokere av det.

Pasienten har vært på fjelltur. Nedkom med helikopter i går.

Liten tumor på venstre side av høyre skalle.

Pasienten røyker én sigarett i uken. Oppfordrer til å innskrenke røykingen.

Pasienten kan ikke få haken på golvet...

Pasienten har begynt å få små teskjeer i avføringen opptil 15-20 ganger daglig.

Lymfekjertelen sendes samme dag som pasienten med taxi til Oslo.

Pasienten trenger to levende personers støtte...

Går som tidligere en del på sine ben.

Har tre barn, tre jenter og én gutt.

Hatt vondt i natt i øret som har forsvunnet.

Føler seg bedre om han holder hodet bak nakken.

Far og mor døde når hun var 12 år. De har ingen kontakt med henne.

Kommer nå inn grunnet smerter i gipsen.

Pasienten får allergisk reaksjon av kontrastmiddel, jordbær, reker og flere av barna.

Frakturene ligger med hverandre.

Pasienten søker hjelp etter å ha slått til venstre stortå som nesten har løsnet. Personalet får dog ikke dra den av da det gjør vondt.

Pasienten er betydelig bedre etter at han dro herfra.

SHAME ON ME!

Det skjedde for en måneds tid siden. Noen var skikkelig sint på meg på jobben, og med god grunn. Jeg hadde dårlig tid, men rakk jobben med et skrik. Fordi det var minus 16 grader ute, parkert jeg bilen i garasjen på jobben, noe som man får lov til når man er nattevakt, bare man flytter bilen før sjefene kommer på morgenkvisten. Garasjen er trang og siden det nesten ikke var noen biler i garasjen, tok jeg en elendig lukeparkering som førte til at jeg tok opp to parkeringsplasser. Jeg gav blaffen i det på grunn av den dårlige tiden, og fordi jeg tenkte å flytte bilen før de ansatte på dagen kom på jobb.

Denne gangen valgte jeg å sove på jobben fordi jeg skulle møte ei venninne senere på dagen, og etter en laaang natt, var jeg så trøtt at jeg bare heiv meg i seng, og glemte jo hele bilen. Da jeg våknet igjen, meget lite opplagt, var det dette synes som møtte meg, samt en lapp på ruta fra vaktmesteren. Jeg fikk kjeft for å ha opptatt to parkeringsplasser og fordi jeg hadde latt bilen bli stående i garasjen etter klokken 07.30. Bildet var tegnet på panseret, lappen fra vaktmesteren lå på ruta, og jeg var visst rapportert til ledelsen. Men oppi alt, sikkert også fordi jeg var så sinnsykt trøtt, begynte jeg bare å le og le, og det endte til slutt med at jeg tok bildet av det. Tenk at noen tok seg tiden til å tegne denne sinte figuren. Jeg føler meg nesten priviligert. Og med den drit-skitne bilen min også, kom jo portrettet tydelig fram.

Ja, ja, man kan ikke være populær bestanding...