I dag ble min kjære, kjære farfar begravet. Det var en trist dag, og noen tårer har rent i løpet av dagen. En trøst oppi alt, er at han trodde på en Frelser, et liv etter døden, et "på gjensyn". Og siden jeg tror på det samme, ble det ikke like vondt som om det hadde vært med kun et "farvel". Men dog, jeg kommer til å savne han masse!
Jeg skrev et brev til ham i natt som jeg leste etter bisettelsen. Jeg skal dele brevet med dere:
Kjære farfar!
Jeg får ikke sove, sitter her i sengen og tenker på det vi har opplevd sammen.
Det er ikke fryktelig mye jeg husker av opplevelser sammen med deg fra da jeg var liten, men jeg har noen glimt. Jeg kan huske vi dro på tur til Glitre-vann. Jeg hoppet uti, og du fortalte meg at nå badet jeg i drikkevannet vårt hjemme. Vi spilte mye kort sammen og sparket ball i hagen. Jeg husker også siste gangen du og farmor flyttet, og farmor fant den største rabarbraen i hagen deres. Rabarbra-bladet var så stort at det fungerte utmerket som paraply, sånn at jeg kunne få gå rundt grunnmuren som dere vannet med spreder, uten å bli våt. Du gav meg også et skrin med oljebasert maling på tuber i bursdagsgave, da var jeg en 11-12 år. Det skrinet har jeg enda. Malingen har sikkert tørket ut, men jeg har ikke hjerte til å kaste det, det var en så spesiell gave for meg, selv om jeg desverre aldri arvet maler-talentet ditt.
Da lillesøstern var liten, kom jeg titt og ofte på besøk til deg og farmor etter skoletid, det var så deilig å være hos dere to. Farmor ordnet middag mens vi to sløvet på sofen. Vi koste oss med maten hennes, delte livet med hverandre og sovnet i hver vår ende av sofaen, mens stakkars farmor stod igjen med ryddingen og oppvasken. Tiden hos deg og farmor var alltid spennende. Vi visste aldri hvor samtalene bar hen, alt fra hus og hage, til sykdommer, familie og over til de mer religiøse aspektene. Vi møttes på mange plan og var enige om mye. Noen ganger var vi enig om alt, andre ganger måtte vi til slutt bli enige om at vi var uenige. Men så kom farmor med påfyll av kaffe og noen biter mørk sjokolade, og så var den gode, løse praten der igjen.
Men mest av alt, husker jeg de dype, gode, samtalene våre. Jeg tror vi hadde et veldig nært og spesielt forhold i mange, mange år farfar. Og vi kunne dele masse med hverandre. Du har fortalt meg ting som nesten ingen andre vet, og jeg følte meg så ydmyk og beæret over at du betrodde meg disse tingene. Samtidig kunne jeg være åpen tilbake, og jeg ble møtt med forståelse, respekt og en følelse av likeverd, at jeg hadde noe å komme med jeg også, selv om jeg bare var ungjenta.
Jeg husker du sa til meg, jeg hadde nettopp fylt 18: "Nå begynner jeg å bli kjent med deg". Med én gang forstod jeg ikke hva du mente, vi hadde kjent hverandre så lenge jeg kunne huske. Men så fikk jeg summet meg. Man kan kjenne hverandre på overflaten, møtes mange ganger i året i forbindelse med bursdager og andre familiesammenkomster, uten egentlig å kjenne hverandre. Men jeg føler at jeg fikk muligheten til å virkelig kjenne deg farfar.
Du ble min store helt på mange områder, og jeg sa til deg flere ganger, at dersom jeg hadde vært noen år eldre (rettere sagt, mange år eldre), skulle jeg gitt farmor konkurranse om deg, fordi jeg syntes du var en så fantastisk mann. Du lo bestanding når jeg sa det, og jeg tror du likte det du hørte :-)
For noen år siden forsvant noe av det gode, tette båndet mellom oss, etter at jeg tok noen valg, som ikke var særlig populære. De var kanskje ikke riktige heller, ut ifra vår felles tro og overbevisning, og det var en veldig stor sorg i hjertet mitt da jeg merket kløften som bare ble større og større mellom oss. For meg var det forholdet vårt så kjært, og det virket som om noen skar ut en bit av hjertet mitt da jeg oppdaget hva som hadde skjedd. Og jeg ante ikke mine arme råd, visste ikke hva jeg skulle gjøre for å klare å gjenopprette den skaden. Jeg trodde aldri at det noen gang skulle bli bra igjen.
Derfor ble det siste døgnet sammen deg på sykehuset før du døde, så utrolig spesielt for meg. I løpet av det døgnet følte jeg at kløften mellom oss ble erstattet med en bro, og at alle de gode følelsene og samtalene som vi hadde i "gamle dager" kom tilbake. Den kvelden, 28. desember delte vi pute igjen, og pratet og mimret sammen, rettere sagt, jeg pratet, mens du bekreftet via et nikk eller et håndtrykk. Dele pute hadde vi ikke gjort siden middagslurene våre på sofaen over 10 år tidligere. Vi holdt hverandre i hendene, og jeg merket at du trivdes med å ha meg der, at du følge deg trygg når jeg passet på, og for meg var det en så stor glede og ære som ikke kan beskrives med ord. Morgenen, samme dag som du skulle forlate oss, var du så våken og klar. Vi pratet sammen, det vil si, det var nok jeg som stod for det meste av skravlingen denne dagen også, men du var med, nikket og smilte. Vi var enige om at du skulle være en prins i den sykesenga da din store kjærlighet skulle komme på besøk. Og da madammen kom inn, lå du der nybarbert, med aftershave og parfyme, skjorte med krage og smilte da farmor kom, og klemte hånden hennes.
Du bevarte humoren til siste stund. Jeg tullet og kom med spydigheter, du lo, smilte og gav meg en albue i siden når du orket det, eller du dasket meg på hånden. Det døgnet sammen med deg farfar, kommer jeg alltid til å bære med meg i hjertet mitt, som et meget spesielt og kjært minne. Og jeg husker noe av det siste du sa til meg. Dette var to dager før du døde og vi lå begge oppi senga di og pratet. Du sa: Det sterkeste og viktigste, Anita, er kjærligheten, husk alltid det! Både kjærligheten til dine medmennesker, men også kjærligheten til Gud, og ikke minst, Hans kjærlighet til oss.
Kjærligheten tåler alt, tror alt og håper alt, og det har du og farmor vist på en glimrende måte. Dere har nok hatt deres runder, dere som alle andre gjennom deres 64 års ekteskap, men kjærligheten mellom dere har vunnet hele veien, og der har dere vært et stort forbilde for meg.
Takk for mange fine og gode stunder sammen med deg farfar. Jeg var og er så inderlig glad i deg!
Stor klem fra Anita.
