WINTERWONDERLAND

Noen venner bare vet hva du trenger. En kompis av meg inviterte meg på skitur en formiddag etter at jeg hadde levert gutta i barnehagen. Jeg trodde han tullet, jeg som knapt kan stå på ski... Samtidig virket forslaget veldig fristende, har savnet å komme meg ut i det fri etter at guttene ble født, så da jeg forstod at han ikke tullet, var ikke betenkningstiden lang før jeg takket ja.

For meg, med mange års tradisjon med skiturer på Oppdal i påsken, er det en selvfølge å ha med seg en solid oppakning, for man vet jo aldri om man blir sulten, sliten, tørst eller bare får et sukkerkick i løpet av turen. Og man kan jo ikke risikere noe sånt, inntrykket av turen kan synke mange hakk, dersom man ikke får stilnet disse behovene. Så det var to høyst ulike stil-messige personer som steg ut av bilen på Eiksetra den 26.januar kl.11. Den ene i stilig skidress, topp moderne utstyr, vannflaske og to gigantiske kofferter med skismørning og alskens rart som jeg ikke har peiling på. Han pratet noe om gliding av ski og kompressor, men der datt jeg ut. Jeg, derimot hadde blitt berget av lillesøsteren sitt skiutstyr som var hakket bedre enn mitt, siden mitt ikke hadde blitt fornyet siden jeg var konfirmant. Men siden lillesøstern er 14 år yngre, var skiene deretter... Dudler, kalte kompisen min det. Men ok, da jeg plasserte skiene i skisporet, virket de akkurat passe. Og for en som skal ha en ukes proviant på ryggen også, var det greit at skiene ikke var altfor lange.

I minus 14 grader begynte vi å gå innover. Jeg hadde ikke gått på ski på over 4 år, og følte meg som Bambi på isen, men det var som å sykle, har du først kunnet det, kommer du fort inn i det igjen. Midt utpå et vann måtte jeg bare ta opp mobilen for å ta et bilde av hvor vi hadde gått, syntes det var så vakkert. Føltes som om jeg stod midt i et prospektkort. Min sporty kompis var snill og kjørte mitt tempo og dermed var utgangspunktet for en hyggelig skitur tilstede.

Jeg hadde selvfølgelig insistert på å ha med sekken min, man visste jo aldri. Etter en halv times gange måtte jo spørsmålet dukke opp: Hva i all verden er det du egentlig har med i sekken din, Anita? Da kom svaret kjapt: Teppe til å sitte på, vannflaske, termos med hjemmelaget kakao og kopper til to, matpakke til begge med kokt egg og kaviar, klementiner, tørkepapir, våtservietter, kvikk lunsj, tyggegummi, fishermans friend og en ekstra ullgenser. Da var det en som stoppet opp i løypa og bare glodde på meg, ristet på hodet og lo. Men jeg bar sekken hele veien selv, og etter 55 minutter hadde vi jaggu meg gått 1,1 mil og da hadde vi også kommet tilbake til bilen og tok lunsjen der mens bilen stod på tomgang (fy skamme seg). Litt kaldt å sitte i snøen i -14, spesielt for gubben i "kondomdressen". Men han som hadde stått og ledd av meg, spiste nistepakke og drakk kakao og var storfornøyd. Kan man ikke briefe med kult utstyr og god kondis, får man bruke andre metoder. Og til slutt kom kommentaren: "Du er en drøm å ha med på tur, Anita". Da hadde jeg oppnådd det jeg ønsket :-D