HVOR MYE ER KLOKKA TIL KIWI?

Noen ganger må jeg bare le av eldstemann, og kreativiteten han har. For en stund tilbake fikk vi noen bord-brikker etter åpningen av en Kiwi-butikk. I ytterkanten på brikken er hele alfabetet, og i midten er det bilde av en klokke. Hver frokost bruker vi disse bordbrikkene, og går igjennom alfabetet og jeg har av og til også prøvd å lære eldstemann klokka i korte trekk. Jeg fortalte at det var én kort viser og én lang viser, og at hvor mye klokka var, var avhengig av hvilke tall viserne pekte på.

Én morgen ved frokosten fikk eldstemann en halv brødskrive med kaviar. Mens gutta spiste, smurte jeg på til meg selv. Plutselig hørte jeg eldstemann spørre: "Hvor mye er klokka til kiwi nå, mamma? Da hadde han spist rundt skiven, slik at det som var igjen av halvskiven med kaviar, skulle forestille en lang og en kort viser. Fem over halv tre svarte jeg og lo godt lenge etterpå :-D

VAKRE ØRLANDET

Atter en sommer på Ørlandet med familien. Nydelig mennesker, nydelig vær og nydelig mat. Det er fast tradisjon å dra dit hver sommer og det er en høydare hvert år. Denne gangen var vi så heldige å ha været på vår side hele uka også. Det ble til og med bading på oss, og det skjer IKKE hvert år!

Noen ganger har jeg tenkt at mamma og pappa fikk feil barn, jeg er på mange måter veldig ulik min familie her sørpå, men når jeg kommer til Ørlandet og til resten av slekta, kjenner at "yes, this is it", her kjenner jeg meg igjen i de andre. De har mye av den samme galskapen, humoren, "rett på sak"-praten, impulsiviteten som jeg selv har mye av, som mine (kanskje litt trauste, men fantastiske familie) ikke har like mye av her på Østlandet.

Jeg var i utgangspunktet rimelig sliten da jeg dro oppover, men her nord var det mange snille mennesker og stor boltreplass til gutta, så det ble i seg selv en del avlastning for meg, tross alt. Gutta hadde det storartet, med masse plen, bading, og vi (lillesøster'n) plukket små krabber som vi hadde i en balje og gutta så på. En i familien har stor gård, og vi hadde det supert når vi var der på besøk, omgitt av frittgående høns, hester, høylandsku (som ser ut som en moskus), geiter, sauer, ender, kalkuner... you name it). Noen av dyra var med på "Farmen" i fjor sommer. Om de kom levende fra det, er jeg derimot usikker på. Kveldene bestod at brettspill, is, kaffe og baileys.Den ene kvelden dykket gutta etter krabber som vi kokte og nøyt utover kvelden mens sola fortsatt skinte.

Det litt kjipe er at jeg har noen venner som jeg gjerne skulle besøkt når jeg først var i de trakter, men med to små barn i bil og 65 mil kjøring, var det letteste å kjøre om natta, for da var det nemlig non stop!

Men det skal jo ikke nektes for at da man var vel hjemme igjen, mandag morgen og man kunne sende de to små og lovende i barnehagen, var ikke det helt å forakte heller, he, he.

SANDKASSE GIKK JO GREIT Å LAGE

Trodde jeg hadde lagt ut dette innlegget for en ukes tid siden, men neida. Fant den pluselig i utkast-boksen. Hmmm, uansett

Da har jeg snekret sandkasse for første gang i mitt liv. Da steinen i bakgården hadde dekket mer enn 1.20 x 1.20 meter, hadde jeg lovet guttene en sandkasse. Først kjøpte jeg en sandkasse til dem, til over 600 kroner. 600 kroner for noen planker satt i system!!! Jeg følte meg litt lurt egentlig, men det er jo min egen skyld også. Fant sandkassa i en brosjyre, og der var prisene uten moms, noe jeg ikke la merke til. Så jeg var forberedt på å betale 500 for ei sandkasse, selv om jeg også syntes det var dyrt. Da jeg skulle betale, stod det plutselig 530 kroner på displayet. Jeg ble så paff, at jeg bare betalte, kombinert med en mumling til meg selv: "kan ikke huske at det var så dyrt...". Vel hjemme kikket jeg på den flate pakka, målte og fant ut at jeg ikke hadde fått den type sandkasse jeg hadde bedt om, den var kortere enn det jeg skulle ha, pluss at jeg tenkte at "dette var utrolig bortkasta penger dersom jeg kunne klare å gjøre det selv".

Jeg dro tilbake til butikken, og utrolig nok gikk det kjempegreit å heve kjøpet og få pengene tilbake. Etter en titt oppå garasjetaket, fant jeg ut at jeg hadde nok materiale til å klare å spikre sammen noe, bokstavelig talt. Så da guttene hadde en helg hos pappaen sin forrige helg, fikk jeg laget noe som kunne ligne en sankasse. Siden bakgården min er overbefolket med katter, ble jeg enig med meg selv om at det var tryggest å lage et lokk samtidig. Og når jeg begynte å tenke enda litt mer etter, kunne det ikke vært greit med en bunn også, sånn at ikke skifer-steinen min ikke ble misfarget av sanden som trolig vil bli liggende der i flere år. Ja, så laget jeg en bunn også. Til en amatør å være, synes jeg ikke den ble så aller verst... Gutta er i alle fall fornøyde, og da er jeg det óg.

God natt folkens, dere som fremdeles gidder å lese her inne. Takk til dere!!!

SECRET

Eldstemann hadde så lyst på en ny fugl etter at Pelle (den blå undulaten) døde, men han ville ha en Pelle som var gul og grønn. Han hadde blitt så flink til å slutte med bleie, så én dag tok jeg med meg guttene i bilen og sa til eldstemann at han skulle få en hemmelighet av meg. Jeg kjørte til en dyrebutikk og guttene fikk med seg en gul og grønn undulat hjem, noe som var skikkelig stas. Da jeg spurte hva fuglen skulle hete, sa den eldste at den skulle hete "Hemmelighet", siden han hadde vært en hemmelighet. Vi ble enige om et kompromiss, fuglen skulle hete hemmelighet på engelsk, og dermed ble var nye undulat døpt "Secret".

Secret ble vi fort glad i. Han sa ikke én lyd det første døgnet og jeg lurte på om han var stum eller hadde det fælt hos oss. Men han kom seg fort. Etter en uke fløy han fram og tilbake i buret når vi passerte det. Han fikk fly fritt, og fløy selv inn i buret etter noen timer uten problemer. Ungene elsket ham, og de fikk til og med klappe litt på ham når han satt inne i buret. Stoppet du opp, kom han alltid bort til deg, klatret opp veggen i buret, stilte seg på hodet og begynte å prate med deg.

Her sitter han i antenna over tv'en hvor han har oversikten. Andre ganger satt han på ledningen til kaffetrakteren ved komfyren og så på at jeg lagde mat. Jeg var alltid litt redd for at han ikke skulle forstå alvoret av stekepanna og finne på å fly oppi den, slik undulaten til ei venninna av meg gjorde... Lysekronene i taket var også helt genialt. Minstegutten min på 1 1/2 gikk rundt, pekte opp på lamper og i taket og sa pip-pip pip-pip. Hvor glad man kan bli i en sånn liten skapning...

I'M TIRED

Det har gått enormt tregt med å blogge de siste ukene, jeg er veldig, veldig sliten for tiden. Det er ikke bare det at livet er hektisk med to små, men det er så enormt mye annet å forholde seg til også. Egentlig, alt jeg ønsker meg, er et rolig liv, og det er visst det siste jeg kan få, ser det ut til. Det har vært mye å forholde seg til det siste 1 1/2 året. Nå er jeg på en topp igjen med mye, og siden jeg er alene, og ikke har peiling på alt, må jeg prøve å gjøre så godt jeg kan. Den siste tiden har jeg skrevet klage til et forsikringsselskap. De forrige eierne av huset mitt, løy angående badet, som ikke er gjort av fagfolk likevel, som igjen førte til at jeg fikk strøm i dusjen og en enda større karamell av hovedkrana bak vaskemaskinen. Det var et prosjekt i seg selv å skaffe ulike fagfolk for å skrive tilstandsrapport på badet. Sammenligner denne utfordringen med kampen mellom David og Goliat (et meget banalt eksempel), men føler meg temmelig liten i forhold til et stort forsikringsselskap. Min eneste lille trøst, om det kan være en trøst, er at David vant over Goliat. Jeg klamerer meg til det halmstrået til det motsatte er bevist.

Parallellt med dette jobber jeg fremdeles med saken, der den fulle gale mannen angrep ytterdøra mi. Ringer til snekker, Maxbo hvor jeg kjøpte døra, fikset glassmester, ringer forsikringsselskap for å få utgiftene til døra dekket og ringer politiet ved jevne mellomrom for å be dem forlenge fristen hvor alle kvitteringer skal være klare. Venter fortsatt på snekkeren, har ventet 1 1/2 måned nå...

Undulaten lå plutselig død i buret etter kun noen få uker hjemme hos meg. Det var stor sorg i huset (mest blant oss voksne) da han ble funnet. Hørte kvitringen hans i flere dager etter at han var død, rare greier.

Turnusen min tar drepen på meg. To netter av, to netter på, to netter av, tre netter på, og sånn går det i 4 uker. Klarer ikke å snu meg fort nok og ungene står jo opp tidlig på morgenen, og da må man opp, hvor trøtt man enn er. Har pratet med sjefen og slo i bordet med turnusen til 25 andre nattevakter, og ingen av dem har mindre enn 5 dager, og vanligvis 6-7 dager mellom hver gang de går av og på vakt. Jeg har satt opp et forslag og håper på at jeg kan få noen forandringer, så det blir mer sammenhengende jobbing og mer sammenhengende fri, men da trenger jeg goodwill fra de andre nattevaktene som må gjøre noen endringer på sin turnus. Jeg får vite i august hvordan det blir framover.

Det er en del andre ting også, men det tør jeg ikke blogge om enda. Vet ikke hvordan jeg skal legge det fram, men saken gjør meg livredd og usikker på hvordan jeg skal takle den. Instanser som kjører meg, når jeg føler at jeg har ingenting med saken å gjøre, men det er tydeligvis jeg som skal tas. Jeg har grått mine modige tårer, uten at det hjelper så fryktelig mye. Men saken må bare gå sin gang, og så kommer det vel en konklusjon på det hele.

Men nå må det nå sies at jeg nok er flinkest til å blogge når jeg er litt i det melankolske hjørnet. Jeg har enormt mye å være takknemlig for. Min venninne og samboer er helt utrolig. Endelig er vi to voksne på to barn, det er virkelig et nytt og bedre liv. Jeg får avlastning og guttene elsker henne, og hun bidrar på huset både ute og inne.

Jeg har mange gode venner rundt meg som betyr enormt mye for meg, noen selvfølgelig tettere innpå livet mitt enn andre, men dog, livet kjennes fantastisk sammen med dem.

Jeg har nå barnefri i 14 dager for første gang i mitt liv. Guttene skal kose seg med pappen sin i to uker. Dermed har jeg har masse tid til å fikse hus og pusse opp spisestue, og ikke minst SOVE. Tror jeg sover nærmere 12 timer hver eneste natt nå, og det er helt fantastisk. Noen kan kanskje lure på om ikke det er et stress med alle mine prosjekter, men det er tvert om. Når jeg kan småpusle i mitt eget tempo, gir det meg overskudd og mestringsfølelse, og jeg elsker det. Jeg skal legge inn et skrytebilde hvor vi har slått opp panel mellom to tak ved en senere anledning. Målet er å få en veranda i andre etasje til å bli et soverom til minstemann. Det er en utfordring, men gøy. Når vi blir litt motløse, spiser vi noen biter sjokolade, og det er utrolig hvordan det hjelper på humøret og pågangsmotet :-D

Ellers har jeg fått gjerde i forskuddspressang, noe som holder ungene unna veien. Dermed kan de løpe ut og inn av huset uten at jeg trenger å være redd for at de blir kjørt ned og dette har også gjort livet lettere og roligere.

Så ikke tro folkens at jeg ikke har gode dager, jeg har flusst av dem, men er så dårlig til å skrive på de dagene, desverre. Takk for at dere i det hele tatt gidder å titte innom siden min når jeg er så dårlig på å oppdatere. Setter pris på det!

HVORFOR IKKE SENGEN, VENNEN?

Noen ganger blir jeg irritert og oppgitt, andre ganger må jeg bare le. Eldstemann på 3 1/2 år har egentlig sovet i stor seng det siste halvannet året, men nå de siste månedene er visst alt annet enn sengen et godt alternativ. Noen ganger lurer jeg på hvorfor han gjør det. Er det for å få oppmerksomhet? Er det for at jeg atter en gang når jeg snubler i ham, må legge ham i sengen igjen og at det har blitt en måte å utsette leggetiden på fra hans side? Vil han ikke sove alene, at han gjerne vil være i nærheten av meg, og dermed kan jeg godt sove i toppen av en trapp, bare han hører mammas stemme? Er det for at det er så lyst ute og kun det? Eller er han stor gutt og vil være lenge oppe etter at lillebror har sovnet. Kanskje en kombinasjon, men man kan bli svett med mindre.

De siste par månedene har virkelig vært et problem. Det har blitt lysere kvelder og eldstemann blir bare ikke trøtt. I vinter kunne jeg ta ham på armen, vise ham at det var mørkt ute, se på månen og si at nå var det natta, og da var det stort sett rett i seng uten problemer. Nå derimot, får jeg til gjensvar: "Mamma, jeg ser at det ikke er noen måne ute, det er bare sol, og da er det "god-morgen-tid". Så du vet, vi har det moro. Ikke sjans å få i seng før kl.23, så voksentid og alene-kvelder er det visst takk og farvel til. At jeg legger det barnet i sengen sin mellom 25 og 35 ganger hver eneste kveld, tror jeg ikke er noen overdrivelse. Noen som har noen tips, så spytt ut, jeg er åpen. Og ja, jeg har rullegardinger på soverommet hans, men hva hjelper vel det når han står opp og ser ut av et annet vindu der sola skinner...

Jeg har funnet ungen min sovende mange steder. I gangen utenfor soverommene, på badegulvet og i toppen av trappa som bildet over viser. For noen dager siden hadde jeg naboen på besøk, og jeg hørte eldstemann snek seg ned trappa og inn i den andre stuen hvor han stille begynte å leke. Han vet at når klokken har passert 21.30 er ikke det tidspunktet å prate med mamma og spørre om hun vil være med å leke, så han lekte stille der alene, mens jeg pratet med naboen min. En times tid senere da naboen takket for seg, fant jeg guttungen sovende på stuegulvet. I går, sovnet han ikke i toppen av trappa, men på trappetrinnet i svingen midt i trappa. Hvorfor ikke sengen, vennen?

VENNSKAP

Jeg fikk en bok, "Profeten" til jul av en god venn. Den er tynn og lettlest, men med mange visdomsord om ulike områder i livet. Boka kan minne meg litt om "Salomos Ordspråk" i Bibelen. Det er ett kapittel i boka om vennskap som fanget min oppmerksomhet.

Jeg får litt perspektiver på livet av og til. Lett og bare se sine egen greie, meg, mitt og mine, og hva en selv står i. Livet mitt er langt ifra rolig, mange trøkker i tryne fremdeles, men likevel; jeg har så mye å være takknemlig for. Jeg er omringet av så mange fantastisk fine mennesker i livet, gode venner. Venner jeg kan være meg selv sammen med, venner som er glad i meg, tross mine oppturer og nedturer, venner som liker meg, selv om de også har sett mine dårlige sider. Jeg kan være sterk, eller svak, jeg kan få lov til å gi av meg selv, men også få ta imot. Jeg takker ofte Gud for de fine mennesker som har vært i livet mitt i mange år, og de nye som kommer til, som jeg tar tett innpå livet mitt. Venner som betyr mye for meg, men som jeg også ønsker å bety noe for. Sitatene under, er en liten hyllest til dem. Enkelte utsagn drar vennskaps-betegnelsen litt lenger enn jeg selv vil gjøre, det er kanskje den poetiske friheten forfatteren tar seg, men det er såpass mye bra at jeg har lyst til å dele det likevel.

"Din venn er svaret på dine ønsker. Han er den mark som du sår til med kjærlighet og høster med takksigelse. Han er ditt bord og ditt ildsted. For du kommer til ham med sult, og du oppsøker ham for å finne fred.

Når din venn sier hva han mener, frykter du ikke ditt eget "nei" og holder heller ikke ditt "ja" tilbake. Når han er taus, lytter ditt hjerte ustoppelig til hans; For i vennskap blir alle tanker, alle ønsker, alle forventninger født og delt uten ord og med taus glede.

Når du skilles fra din venn, sørger du ikke; for det du elsker høyest hos ham, kan bli tydeligere når han er borte, likesom fjellklatreren ser fjellet tydeligere fra lavlandet.

Og la din venn få det beste i deg. Må han vite om ditt tidevanns fjære, så la ham også få vite om dets flo. For hva er en venn hvis du skulle oppsøke ham når du vil slå tiden i hjel? Oppsøk ham alltid med den tiden som skal leve. For det er han som skal fylle dine savn, men ikke din tomhet. Og la det være latter og felles gleder i vennskapets sødme. For i duggen på små ting finner hjertet fornyelsens morgen".