DET SKAL IKKE VÆRE LETT...

Ja, hva skal man si hehe, bildet taler mye for seg selv! Som alenemor merker man jo at en og annen av og til kan vise interesse, og jeg kjenner jeg blir ganske stressa av det. Er ikke så god på sånne ting. Får gjerne piggene ut fort, og alle forsvarsmekanismer er intakt, redd for å bli såret igjen. Jeg har begått én blemme og bommet totalt som kostet meg mye, og er veldig redd for å gjøre samme feilen atter en gang. Samtidig er det jo sånn at den som intet våger, intet vinner... Måtte uansett le da jeg fikk denne tegneseriespalten av ei venninne, for jeg kjente meg så veldig igjen! Analyserer fram og tilbake, tenker mye, prøver å finne ut av det ene og det andre. Ikke rart man blir tullete :-)

Nei, det skal ikke være lett... ;-)

"DET LYSER GRØNT..."

Jeg fikk det store privilegiumet å få være med å åpne Kiwi-butikk nr. 500 i Volda. Jeg var litt i tvil om det var lurt av meg å bli med, samtidig var jeg drit lei etter 3 uker i vannrett på sofaen. Jeg er ikke skapt for å bare ligge og være unyttig. Etter litt fram og tilbake, tok jeg sjansen på å bli med. Klokken 03.30, torsdag morgen den 3. februar ble jeg plukket opp og dyttet inn i en lastebil. Fikk breie meg over to seter og lå mer eller mindre hele veien opp, og koste meg glugg ihjel, snakketøyet mitt har det nemlig aldri vært noe i veien med hehe. Jeg var glad for noen stopp oppover hvor jeg fikk beveget på skrotten, men turen gikk overraskende bra. Vel framme var det storm og med rigging av telt og scene, var det en utfordring mildt sagt hvor teltene måtte tjores fast og spikres ned i bakken og likevel lettet dem! Det var ingen utfordring for meg vel og merke, jeg ble sendt i seng da de mente jeg var grå i trynet og grønn under øya... Det ble store protester fra min side... men da jeg først lå i sengen, kjente jeg at det var nok lurt...

På åpningen var det en full handlekurv med varer. Den som kom nærmest beløpet, fikk alt som var i vogna. Totalsummen var på 1852 kroner, jeg hadde tippet 1753, så det ble bom, selv om jeg synes det var ganske bra tippet. Det ble også gitt bort en sykkel til kunde nummer 500 som kom inn i butikken. Jeg siklet lenge på den sykkelen, synes den er sååååå fin, men nei, det ble ikke noe sykkel på meg :-(

Det ble tre døgn med ekstremt lite søvn og enormt mye moro. Deilig å være sammen med folk som har humøret og humoren hele tiden. Vi hadde sikkert 40 grunner til å bli småsure under opplegget fordi vi til tider var trøtte og slitne, men det var ikke snakk om noe som helt surmuling. Humøret var på topp hele tiden! Underholdning av ulike artister, ansiktmaling, utdeling av Gilde-pølser, Bama-produkter, Grandiosa-pizzaer og ikke minst marsinpankake, nam, nam var en del av opplegget! Jeg fikk gjøre noen lette jobber som å kopiere, ta bilder, filme, og ellers være litt "løpegutt" (i haltefart) og var kjempehappy for å kunne duge til noe.

Men til slutt Kiwi: Grattis med en flott åpning av butikk 500 og lykke til videre! Digger dere! :-D selv om jeg til tider blir litt smågal når jeg har "Kiwi-sangen" på hjernen. Den dukker nemlig opp hver gang jeg ser en Kiwi-butikk for tiden: "Det lyser grønt idet vi drar forbi...".

IN PAIN!

Fy og farao så vondt, jeg vet nesten ikke hvor jeg skal gjøre av meg...

Under min graviditet med 2.mann, hadde jeg mye problemer med bekkenet, og krabbet og gikk på krykker de to siste månendene. Men etter fødselen ble alt egentlig nesten helt bra, føltes det som. De to siste årene har jeg slitt så smått litt til og fra, men egentlig ikke så mye å snakke om, det har rettet seg opp igjen etter kort tid.

Noen dager før jul begynte jeg å få vondt igjen, og det dro seg på mer og mer. Som det stabeistet jeg er, prøver jeg å ikke la meg merke med det og kjørte hele julen med bekkenbelte og sammenbitte tenner. For et par uker siden klarte jeg ikke mer. Det strålet ut i benet og opp i ryggen og jeg forstod at nå ligger isjasnerven uten tvil i ordentlig klem. Legen visste ikke helt hva han skulle si... han sykemeldte meg en måned og ikke noe mer skjedde, tror egentlig ikke han tok meg helt på alvor. Så da måtte jeg ta skjeen i egen hånd og oppsøkte en naprapat etter ei venninnes anbefalning. Hun hadde vært hos ham med meget gode resultater.

Jeg var der på en utredningstime, hvor det da ble påvist, en muskelknute som trykket på isjasnerven, låsninger i bekkenet og prolaps. Behandling: Ikke bøy deg, ikke bær tungt, unngå trapper og oppoverbakker, og gå to turer daglig på maks 15 min. Da jeg kom hjem, gråt jeg, ikke først og fremst på grunn av smerten, den skal jeg alltids takle, jeg har høy smerteterskel, men hvordan i heite huleste skal jeg klare å gjennomføre dette med to små alene? Jeg har jo ikke sjans i havet til å bli bra!

Den neste uka gikk på halv tolv. Man prøver å gjøre som man får beskjed om, men når utedressen og støvlene skal på, så må de på, og da tar jeg de på, hva ellers skal jeg gjøre? Da vaskemaskinen ble ødelagt og helte enormt mange liter vann utover hele badegulvet og jeg måtte tørke det opp etterpå, ja, så må jeg jo gjøre det, kan jo ikke ha 3 mm vann utover hele gulvet. Og da smalt det...

Tilbake til naprapat med konstante heksestøt, tårene rant og det var helt sinnsykt vondt. Den ene ryggvirvelen min har visst sprukket opp nå. Behandling: Ikke våg å bøy deg! Ligg, ligg og gå et par turer og LIGG!!!

Så her ligger jeg. Pappaen har vært snill og tatt guttene denne helgen bare for at jeg skal få ligge. Blir jeg ikke bedre til mandagen blir det MR på meg. Har blitt forespeiltet at dette fort kan ta 6-8 uker! Det er jo en evighet, jeg har ikke tid. Jeg har en helg på meg for pokker!!!

I sånne situasjoner, selv om jeg har snille venner og naboer, pappaen til gutta som strekker seg litt lenger for å hjelpe meg og en flott familie ikke langt unna (som ligger rett ut i influensa), så føler man seg likevel veldig, veldig alene...

FØRSTE SKITUR EVER!

At nordmenn er født med ski på bena, setter jeg et stort spørsmålstegn ved, siden jeg selv har født et par barn, og ingen av dem kom ut med ferdigspente ski på seg (takk Gud for det!). Uansett, jeg hadde lovet 4-åringen for ett år siden, at den vinteren han fylte 4 år, skulle han få sitt eget langrennsutstyr, og det løftet glemte han aldri. Det var derfor stor stas da vi dro ned på Tri-sport og kjøpte splitter nytt utstyr for noen av pengene han hadde fått til jul av familien. To dager senere spente jeg på ham skien, og han skulle få gå på sin aller første tur. Og mens ei annen jente i nabolaget fant fram skiene sine, ble vi en fin liten gjeng som koste oss ute i litt for mange kuldegrader etter mammas smak.

Lillebror på 2, måtte jo også aktiviseres. Jeg fant en gammel barnestav fra gjenvinningsstasjonen på Lindum i kjelleren, så da ble han kjempefornøyd han også. "Jeg går på ski, jeg går på ski"- ropte han, mens han stabbet bortover med staven. Jeg lo høyt hehe!

Til å være første gangen, må jeg si at han var kjempeflink og han var tålmodig og ivrig i nesten 45 minutter. Lillebror derimot som hadde oppdaget at storebroren hadde to staver, og ikke én, begynte gradvis å slå seg vrang. Da han til slutt nektet å samarbeide, havnet han på skyfelen til naboen som jeg dro etter meg. Så der ble han liggende med smokken i munn, rolig og meget fornøyd. "Man får tage hvad man haver" tenker nå jeg!".

Etter én time hadde mammen fått nok av knall og fall og sneskyffel, og tenkte som så at jobben hennes som en god, sporty mor var over for i dag. Da var det godt å komme inn i et varmt hus, med to fornøyde unger. Jeg synes det kan være et ordentlig tiltak å ta med ungene ut av og til, men når man først er ute, er det virkelig verdt det. Mersmak gav det for både mor og barn, det skal sies!

"LURENISSEN"

På vei til farmor, på nyttårsaften, sa 4-åringen min: "Mamma, neste gang jeg treffer julenissen, da skal jeg si til ham at han må slutte å lure meg. De vottene jeg fikk av ham til jul var altfor små!".

FARVEL LIZZIE

Født: 14.03.89 - Død: 29.12.10

I går måtte min kjære pus bli avlivet, etter å ha vært en del av familien i nesten 22 år. Hun har hatt et utrolig godt liv, og det var trist da avgjørelsen ble tatt at hun skulle få sin siste sprøyte. Bildet er tatt 3 timer før dyrlegen kom.

Jeg husker da jeg plukket henne ut, 8 år gammel, blant et kull på 4 kattunger. Jeg var aldri i tvil om hvem jeg ville ha. Eierne tror jeg ville ha henne lengst mulig, de sa at hun var slapp, ikke så sprek som de andre kattungene, ikke spiste så godt, bla bla, men snakk om å ta feil!

Det har blitt noen turer til veterinæren oppigjennom årene, både for oppfølging av vaksiner, sterilisering, infeksjon i et kattebitt på halen, (hun fikk trippeldose bedøvelse før hun sluttet å gå til angrep på veterinæren) vonde hofter etter å ha blitt overkjørt, rift i øret, katteklo i poten, øyer som rant og måtte renses og ellers annet småtteri. Men hun har hatt et godt og smertefritt liv likevel, uten tvil.

Men nå tuslet hun såvidt rundt, alt som hun tok inn, rant bare rett ut av henne, hun begynte å miste pelsen, og slet bort hår på enkelte områder på kroppen fordi hun lå så mye, og nå så man tydelig, ikke at hun hadde smerter, men nå hadde hun det ikke noe godt likvel. Det var en vond, men riktig avgjørelse, dog...

I går kom dyrlegen hjem til mamma som har hatt pus videre etter jeg flyttet ut for noen år tilbake. Dyrlegen ville se på vaksinasjonskortet hennes, siden det var fra den gamle ordningen. Han ble både glad og overrasket da han så at det var hans underskrift øverst på kortet. Det var faktisk han som hadde tatt imot Lizzie til hennes første kontroll, 3 måneder gammel, så det hele ble litt spesielt for ham også.

Denne madammen rakk å bli godt over 100 år, og jeg må si at hun holdt seg godt for alderen.

Klokken 15.20 døde Lizzie, raskt og rolig, og til slutt båret ut på sin lille røde pute.

I den korte tiden etter Lizzie sin død, kan jeg ikke slippe tanken, at noen ganger har dyr det mer humant enn mennesker...

JULEBORD

To kvinnelig kolleger hadde vært på julebord og ble veldig bedugget. Da de sjanglet hjemover, fant begge ut av de måtte tisse og gikk dermed inn blant buskene på en kirkegård. Den ene brukte trusa til å tørke seg med, mens den andre rev en flik av en krans fra en grav like ved. Dagen etter satt mennene deres på krakken utenfor blokka og var rimelig oppgitte. Den ene sier: "Kona kom dritings hjem i natt... uten truse!". "Det sier du", sa den andre. "Jeg prøvde å få meg en beta i natt, men da jeg fikk av trusa, lå det en våt lapp inni, hvor det stod: Takk for alt - hilsen gutta på jobben"

Ha en fin julebordtid :-D