BLACK OR WHITE, DOES IT MATTER?

Vi har verdens nydeligste naboer fra Kongo. De pleier å si til meg: "På utsiden er du hvit i huden, Anita men i hjertet ditt er du en afrikaner". På mange måter tror jeg de har helt rett. Jeg elsker immøtekommenheten deres, vennligheten, den åpne døren, og holdningen der du aldri forstyrrer, og mat får du bestandig, i alle fall en kopp te og noe "attåt". De ringer sjeldent, de dukker opp på døra, men tåler et nei dersom det ikke passer. Du drar ikke til butikken hvis du mangler noe, gå til dem først, kanskje de har det? Kommer man til dem, forstyrrer man aldri, du bare risikerer og måtte røre i gryta eller tørke mens de vasker opp.

Jeg husker det første de sa til meg da jeg flyttet inn i huset mitt: "Naboer er nærmere enn din egen familie". I begynnelsen forstod jeg det ikke, tenkte at nå har de funnet en unnskyldning til å renne ned dørene mine. Men så kom forklaringen: "Vi har familien vår i Afrika, som vi er glad i, og som vi prøver å hjelpe dem så godt vi kan. Men du og din familie Anita, er 5 meter fra huset vårt. Ditt dagligliv angår oss, dersom du ønsker det. Det vi eier og har, deler vi gjerne med deg". Og sånn har det blitt og jeg elsker det! Naboer er halve huset, mener nå jeg. Når de har sett at jeg har vært sliten, har de tilbudt seg å ta barna, uten at jeg har spurt, når jeg trenger noe, går jeg inn til dem og tar det, vi deler på det vi har, og jeg føler meg så heldig og beriket! Og motsatt, selvfølgelig.

Jeg tror vi har så sinnsykt mye å lære av andre kulturer, selv om det er ett og annet jeg ikke forstår eller synes er rart, og noe er jeg er dirkete uenig i. Men det er heller ikke noe problem. Noen ganger kan man være enig om at man er uenige, det går kjempegreit! Nevertheless, man kan leve sammen side by side som venner, som equal, for når alt kommer til alt: På utsiden har vi kanskje ulik farge, men på innsiden har vi alle rødt blod i årene!

DORA, THE EXPLORER

Jeg har gått noen runder med meg selv om hva jeg mener om barn og pc. I grunnen har jeg tenkt at mine fine små gutter skal holdes unna en computer så lenge som mulig. Jeg vil ikke ha to barn som sitter klistret til en skjerm mange timer om dagen.

Da naboen flyttet for et par måneder siden, arvet vi en "Dora"-pc som de hadde kjøpt i England. Det ble selvfølgelig kjempestas i heimen da eldstemann fikk sin egen bærbare pc, selv om guttungen enda ikke har fylt 4... Noen restriksjoner måtte selvfølgelig innføres, ellers hadde han nok sittet hvert eneste ledige minutt (unntatt når Dora går på barnetv...).

Det er noen spill og unødvendige funksjoner og ikke alt forstod han på egenhånd siden forklaringene var på engelsk. Men etterhvert som jeg har sittet sammen med gutten på kveldene når minstemannen har lagt seg, må jeg si at den pc'en har lært guttungen mye. Han ble god til å telle og har lært seg hvordan tallene fra 0 til 9 ser ut. Han har lært seg alfabetet og kan bokstavene når de kommer i alfabetisk rekkefølge. Nå jobber han med å finne ut hvordan hver enkelt bokstav ser ut i ukronologisk rekkefølge. Så alt i alt må jeg si at jeg har blitt mer og mer glad i "Dora" og sett nytten av "henne".

Jeg hørte på radioen for kort siden hvor en professor påstod at barnetv til tider var mer nyttig enn å lese en bok for ungen din. Jeg forstå tanken, selv om jeg nok synes den er satt litt på spissen... Men eldstemann har for alvor blitt en explorer på bokstaver og tall etter at "Dora" kom i hus...

TO FLOURISH IN LIFE

Livet går opp og ned, som mye annet. Noen dager går som en drøm, mens andre er litt mer tøffe. Jeg har jobb som fast nattevakt, men vaktene der tok fullstendig livet av meg. To netter av, to netter på, to netter av, 3 netter på, to netter av... og sånn i 4 uker. Jeg ble helt gal av og måtte snu døgnet 3.4 ganger i uka. Og imellom der, var det opp kl.07 med to småtroll, så jeg klarte ikke å hente meg inn igjen.

En venn av meg spurte meg, da han så hvor sliten jeg var: "Hva er viktigst for deg? Å holde deg flytende, eller synke med seilet til tops? Hva er viktigst? Stoltheten din eller barna dine?". Det endte til slutt med sykemelding, og det gav stoltheten min en skikkelig knekk. Jeg har mye av identiteten min som "arbeids-jern" som aldri gir seg, og det å innrømme for seg selv og andre at nå er det stopp, var tøft.

Men fy hvor glad jeg er for at jeg har mennesker i livet mitt som prater til meg, selv om jeg ikke alltid liker det de sier. Jeg har vært hjemme noen uker nå, og skal nok snart i jobb igjen, men jeg har blitt et helt annet menneske. Den mammaen jeg alltid har drømt om å være, men som jeg ikke føler jeg har klart å opprettholde etter at jeg ble alene med gutta, er nå tilstede. Jeg har overskudd til dem, tålmodighet med dem, og er mer aktiv og finner på masse ting med dem. Det er en helt fantastik følelse, og i tillegg har jeg fått gjort en del på huset også, og fått unna en del andre ting som har hengt over meg som en stor byrde i tillegg til alt annet. Jeg er i forhandling angående turnusen min også, og det ser ut som den blir til det absolutt bedre, mer sammenhengende jobbing og mer sammenhengende fri.

I kirken min, har pastoren der prekt en del om det å blomstre til alle tider. Ofte kan man føle at man har gode tider og helt "døde" tider hvor alt stagnerer. Mer og mer har jeg begynt å forstå, gradvis, at med en Gud på innsiden, Én som har overskudd når jeg er sliten, Én som har visdom når jeg er i villrede, Én som har tro på meg når jeg har gitt opp selv... Om jeg bare kunne forstå hva som ligger på innsiden noen ganger, sånn at jeg kunne hente det jeg trengte hos Ham, og ikke slite meg ihjel selv, så kanskje ting hadde gått lettere. På skolen min lærte jeg en gang at en død hjelper er en dårlig hjelper. Og hva er man vel tjent med å ligge i grøfta, for å kunne bevise at "man i alle fall prøvde"...

Tross en utfordrende tid, må jeg si at den på mange måter også har vært berikende. Jeg merker at selv om ting ikke alltid går på skinner, har man en motor på innsiden som driver en når man er litt skrantete i egen kraft. Jeg føler at i disse ukene med sykemelding, ydmykelse og det å være utslitt, har jeg likevel fått oppleve å blomstre, finne overskudd. Jeg gleder meg mer og mer over livet og barna, og setter større pris på det jeg har og klare å drømme positivt om framtiden. Her er et lite utdrag fra Salme 92. (vers 12-15). Syntes den passet til bildet av blomsten på kinnet mitt. Jeg var med på å åpne en butikk, og da syntes ansiktsmaleren der at jeg skulle ha en prestekrage på kinnet. I tillegg har jeg fylt mine 30 og begynner å bli ei gammal røy, så da hadde bibelverset en oppmuntring til meg der også :-D

"The righteous shall flourish like a palm tree, He shall grow like a cedar in Lebanon. Those who are planted in the house of the Lord, shall flourish in the courts of our God. They shall still bear fruit in old age; they shall be fresh and flourishing. To declare that the Lord is upright; He is mye rock, and there is no unrighteousness in Him".

Jepp, that's all for now.

HVOR MYE ER KLOKKA TIL KIWI?

Noen ganger må jeg bare le av eldstemann, og kreativiteten han har. For en stund tilbake fikk vi noen bord-brikker etter åpningen av en Kiwi-butikk. I ytterkanten på brikken er hele alfabetet, og i midten er det bilde av en klokke. Hver frokost bruker vi disse bordbrikkene, og går igjennom alfabetet og jeg har av og til også prøvd å lære eldstemann klokka i korte trekk. Jeg fortalte at det var én kort viser og én lang viser, og at hvor mye klokka var, var avhengig av hvilke tall viserne pekte på.

Én morgen ved frokosten fikk eldstemann en halv brødskrive med kaviar. Mens gutta spiste, smurte jeg på til meg selv. Plutselig hørte jeg eldstemann spørre: "Hvor mye er klokka til kiwi nå, mamma? Da hadde han spist rundt skiven, slik at det som var igjen av halvskiven med kaviar, skulle forestille en lang og en kort viser. Fem over halv tre svarte jeg og lo godt lenge etterpå :-D

VAKRE ØRLANDET

Atter en sommer på Ørlandet med familien. Nydelig mennesker, nydelig vær og nydelig mat. Det er fast tradisjon å dra dit hver sommer og det er en høydare hvert år. Denne gangen var vi så heldige å ha været på vår side hele uka også. Det ble til og med bading på oss, og det skjer IKKE hvert år!

Noen ganger har jeg tenkt at mamma og pappa fikk feil barn, jeg er på mange måter veldig ulik min familie her sørpå, men når jeg kommer til Ørlandet og til resten av slekta, kjenner at "yes, this is it", her kjenner jeg meg igjen i de andre. De har mye av den samme galskapen, humoren, "rett på sak"-praten, impulsiviteten som jeg selv har mye av, som mine (kanskje litt trauste, men fantastiske familie) ikke har like mye av her på Østlandet.

Jeg var i utgangspunktet rimelig sliten da jeg dro oppover, men her nord var det mange snille mennesker og stor boltreplass til gutta, så det ble i seg selv en del avlastning for meg, tross alt. Gutta hadde det storartet, med masse plen, bading, og vi (lillesøster'n) plukket små krabber som vi hadde i en balje og gutta så på. En i familien har stor gård, og vi hadde det supert når vi var der på besøk, omgitt av frittgående høns, hester, høylandsku (som ser ut som en moskus), geiter, sauer, ender, kalkuner... you name it). Noen av dyra var med på "Farmen" i fjor sommer. Om de kom levende fra det, er jeg derimot usikker på. Kveldene bestod at brettspill, is, kaffe og baileys.Den ene kvelden dykket gutta etter krabber som vi kokte og nøyt utover kvelden mens sola fortsatt skinte.

Det litt kjipe er at jeg har noen venner som jeg gjerne skulle besøkt når jeg først var i de trakter, men med to små barn i bil og 65 mil kjøring, var det letteste å kjøre om natta, for da var det nemlig non stop!

Men det skal jo ikke nektes for at da man var vel hjemme igjen, mandag morgen og man kunne sende de to små og lovende i barnehagen, var ikke det helt å forakte heller, he, he.

SANDKASSE GIKK JO GREIT Å LAGE

Trodde jeg hadde lagt ut dette innlegget for en ukes tid siden, men neida. Fant den pluselig i utkast-boksen. Hmmm, uansett

Da har jeg snekret sandkasse for første gang i mitt liv. Da steinen i bakgården hadde dekket mer enn 1.20 x 1.20 meter, hadde jeg lovet guttene en sandkasse. Først kjøpte jeg en sandkasse til dem, til over 600 kroner. 600 kroner for noen planker satt i system!!! Jeg følte meg litt lurt egentlig, men det er jo min egen skyld også. Fant sandkassa i en brosjyre, og der var prisene uten moms, noe jeg ikke la merke til. Så jeg var forberedt på å betale 500 for ei sandkasse, selv om jeg også syntes det var dyrt. Da jeg skulle betale, stod det plutselig 530 kroner på displayet. Jeg ble så paff, at jeg bare betalte, kombinert med en mumling til meg selv: "kan ikke huske at det var så dyrt...". Vel hjemme kikket jeg på den flate pakka, målte og fant ut at jeg ikke hadde fått den type sandkasse jeg hadde bedt om, den var kortere enn det jeg skulle ha, pluss at jeg tenkte at "dette var utrolig bortkasta penger dersom jeg kunne klare å gjøre det selv".

Jeg dro tilbake til butikken, og utrolig nok gikk det kjempegreit å heve kjøpet og få pengene tilbake. Etter en titt oppå garasjetaket, fant jeg ut at jeg hadde nok materiale til å klare å spikre sammen noe, bokstavelig talt. Så da guttene hadde en helg hos pappaen sin forrige helg, fikk jeg laget noe som kunne ligne en sankasse. Siden bakgården min er overbefolket med katter, ble jeg enig med meg selv om at det var tryggest å lage et lokk samtidig. Og når jeg begynte å tenke enda litt mer etter, kunne det ikke vært greit med en bunn også, sånn at ikke skifer-steinen min ikke ble misfarget av sanden som trolig vil bli liggende der i flere år. Ja, så laget jeg en bunn også. Til en amatør å være, synes jeg ikke den ble så aller verst... Gutta er i alle fall fornøyde, og da er jeg det óg.

God natt folkens, dere som fremdeles gidder å lese her inne. Takk til dere!!!

SECRET

Eldstemann hadde så lyst på en ny fugl etter at Pelle (den blå undulaten) døde, men han ville ha en Pelle som var gul og grønn. Han hadde blitt så flink til å slutte med bleie, så én dag tok jeg med meg guttene i bilen og sa til eldstemann at han skulle få en hemmelighet av meg. Jeg kjørte til en dyrebutikk og guttene fikk med seg en gul og grønn undulat hjem, noe som var skikkelig stas. Da jeg spurte hva fuglen skulle hete, sa den eldste at den skulle hete "Hemmelighet", siden han hadde vært en hemmelighet. Vi ble enige om et kompromiss, fuglen skulle hete hemmelighet på engelsk, og dermed ble var nye undulat døpt "Secret".

Secret ble vi fort glad i. Han sa ikke én lyd det første døgnet og jeg lurte på om han var stum eller hadde det fælt hos oss. Men han kom seg fort. Etter en uke fløy han fram og tilbake i buret når vi passerte det. Han fikk fly fritt, og fløy selv inn i buret etter noen timer uten problemer. Ungene elsket ham, og de fikk til og med klappe litt på ham når han satt inne i buret. Stoppet du opp, kom han alltid bort til deg, klatret opp veggen i buret, stilte seg på hodet og begynte å prate med deg.

Her sitter han i antenna over tv'en hvor han har oversikten. Andre ganger satt han på ledningen til kaffetrakteren ved komfyren og så på at jeg lagde mat. Jeg var alltid litt redd for at han ikke skulle forstå alvoret av stekepanna og finne på å fly oppi den, slik undulaten til ei venninna av meg gjorde... Lysekronene i taket var også helt genialt. Minstegutten min på 1 1/2 gikk rundt, pekte opp på lamper og i taket og sa pip-pip pip-pip. Hvor glad man kan bli i en sånn liten skapning...