ÉN AV DE UTVALGTE

Var så heldig å få muligheten til å få en tur med Color Magic gjennom Buzzador. Jeg registrerte meg som Buzzador. Det er frivillig og bygger på at du synes det er morsomt og spennende å prøve nye produkter og tjenester.

Jeg meldte meg på tur med Color Line sin tur til Kiel, men hadde aldri forventet å bli trukket ut til denne turen. Men sannelig var jeg ikke heldig og fikk muligheten til gratis cruise fra Oslo til Kiel med inntil 2 voksne og 2 barn i perioden desember - januar. Jeg valgte å spørre lillesøsteren om hun ønsket å være med, hvilket hun gjerne ville. Vi er gode venner og har god kontakt når vi først er sammen, men mangel på tid fra begge parter, gjør at man nesten ikke får ordentlig kvalitetstid sammen. Derfor ble jeg kjempeglad da hun takket ja

Gleder meg! :-)

MIN FØRSTE TIME PÅ VG2

Jeg er nettopp ferdig med min første 3-ukers praksis i videregående skole. Min jobb var gjennom de ukene å lose elvene i havn under temaet "Komplikasjoner ved inaktivitet". Én ting har jeg i alle fall funnet ut i mitt liv som fremtidig lærer. Fy flate så mye tid jeg bruker på forberedelser, og for det andre har jeg funnet ut at jeg er elendig til å skrive og tegne på ei tavle! Det øverste bildet var mitt utgangspunkt, det nederste bildet er resultatet. Takk og lov for at elevene hadde god fantasi og innlevelsesevne, ellers kunne dette gått virkelig galt hehe. Vi kom oss i havn til slutt.

LORD HAVE YOUR WAY IN ME

Jeg fikk en mail fra ei venninne som sa at hun hadde funnet bildet "mitt" i en sang. Det var morsomt, og litt rart. Jeg har jobbet med det bildet og prøvde flere varianter med fasong og farger, og så er det plutselig midt i en Youtube-video fra Hillsong. Akkurat når bildet mitt kommer opp, står det i teksten "Lord have Your way in me". Og det er jo akkurat det jeg ønsker, og derfor jeg (altfor sjeldent) bøyer mine knær og ønsker at Hans vilje skal skje.

Hm, dette satte igang noen tanker, positivt vil jeg påstå. Når var sist gang jeg bøyde mine knær og rettet fokuset oppover. Jeg retter det ofte oppover, men det er nnoen ganger vanskelig å bøye knærne og overgi seg til Ham som jeg vet ønsker meg det beste og kun det beste, for det koster. Jeg må legge min lyst og vilje til side og være villig til å høre på at Han har en annen plan eller vei enn den jeg selv ser eller synes er best. Men fy flate hvor godt det er når man faktisk gjør det!

Hm, ja det var dagens. Skal flytte fokuset ned igjen, betale noen regninger og kanskje jeg skulle bøyd mine kne i kveld og sett hva som skjedde hehe :-)

PÅ BEGGE SIDER AV KATETERET

Det er en halv evighet siden jeg har skrevet her inne, og kan ikke fatte og begripe at noen fortsatt gidder å ta en titt, men TUSEN TAKK for at dere gjør det! På grunn av masse problemer med bekken og rygg etter graviditeter fikk jeg omskolering av NAV tidlig denne høsten og har begynt på et Pedagogikkstudiet, Praktisk Pedagogikk (PPU) for å jobbe som lærer. Siden jeg er en sykepleier i "bunn" trenger jeg "bare" ett år studie for å kunne jobbe som lærer, og jeg håper at ting legger seg til rette så jeg klarer å fullføre studiet og etterhvert få meg en jobb som kan gagne både meg og guttene. Stortrives med klassen min og praksisen jeg har hatt i ungdomsskolen. De rastløse, storkjefta spirevippene ble jeg skikkelig glade i og har ledd mye med dem selv om jeg i smug også har revet meg litt i håret. Fikk i alle fall masse gode tilbakemeldinger fra veilederen min, så det gleder masse og gir ny giv! Skal snart ha praksis i videregående, og er spent på hvordan det går.

Det tar på med over en times pendling flere ganger i uka, og kan ikke si jeg er vant til å stå opp 05.40. Og når man i tillegg har to små som er trøtte, kan morgenen være en utfordring. Som eldstemann sa for en kort stund siden: "Etter at du begynte på skolen mamma, er jeg sliten både på morgenen, på dagen og på kvelden, ja, jeg er egentlig sliten hele tiden, jeg!". Ja, så de stakkars små må lide litt for at moren skal komme seg i mål. Kjenner at logistikken er en utfordring, men med en mamma som bytter vakter og en nabo som henter gutta én dag i uka (noen ganger i bytte mot bilen min) og en far som har de annenhver helg, har det gått til nå. Puh!

Stoltheten har derimot fått seg en real knekk fordi jeg hater å spørre om hjelp, men bortsett fra det, er jeg glad for valget jeg har tatt. Tror jeg kommer til å se 10 år eldre ut og ha 5 eller 15 flere rynker i løpet av året, er konstant sliten og trøtt, og med min grusomt dårlige studieteknikk som tror at ALT stoffet er like viktig, har jeg virkelig lagt lista for året, men sånn er det... Noen som kan litt studieteknikk til en stakkar? ;-)

Da jeg først ble student bestemte jeg meg for å utnytte det for alt det var verdt, så da ble det medlemsskap på SATS. Jeg har alltid syntes at det har vært ALTFOR dyrt og ikke verdt pengene. Samtidig har jeg brukt et visst antall tusen kroner på naprapat for å i det hele tatt holde meg på bena, så i år bestemte jeg meg for å prøve. Én måned på SATS som student koster mindre en 30 minutter på benken til en naprapat. Med en del påvirkning fra naboen som bidro med en gratis prøvetime så var vi igang.. og ELSKER det! Jeg varierer mellom timer som "piloxing", "bodypump", "pilates", "spinning" og et par andre timer, samt at jeg har fått tilpasset et treningsopplegg som bygger opp den svake muskulaturen rundt hofter, bekken og korsrygg, og det er som natt og dag. Trener mellom 3-5 ganger i uka (barnepass i helgene er god motivasjon i seg selv!) og har blitt et nytt og bedre menneske. Har mye mindre vondt og tåler mer og blir gradvis sterkere selv om jeg har et godt stykke igjen også. Så, trodde aldri jeg skulle si det, men SATS, jeg tror jaggu meg dere er verdt pengene!

Da var det tilbake til bøkene og "Lærerens verden", og det er ikke bare bare...

Takk igjen for at dere ikke har gitt opp å følge med her!

MORO MED BISMAK

Det har vært mange tanker etter ulykken med Per Erik Burud, hans kone Anita, og deres venner, ulykken med så enorm tragisk vending. Personlig kjente jeg ham ikke, men har blitt "kjent med ham" gjennom det andre har fortalt, og jeg står i enorm respekt overfor hvem han var som person og hva han klarte å oppnå. Min bestemor jobbet for pappaen hans i mange år, og kjente Per Erik fra han var 5 og stolt gikk rundt med sin første lagerfrakk og "skulle være til hjelp". Den mannen begynte "på gulvet" bokstavelig talt.

Jeg fikk lov til å være med på åpningen av KIWI XL i dag. Dette var drømmen hans, verdens største KIWI butikk i gamle "Ligo" sine lokaler hvor Per Erik startet fra barnsben av. Vanligvis har jeg elsket hver eneste åpning av KIWI, det er mye moro, humor, galskap og kvalitet på det som leveres både for store og små. Men i dag var det en klump i magen da jeg så butikken i all sin prakt, alt det flotte som var forberedt til denne åpningen. Ting var ikke helt som det skulle være. Det var Per Erik som skulle stått på scenen, hoppet entusiastisk rundt og glede seg over det fantastiske synet. Istedenfor ble det faren hans som klippet snoren, hvilket var utrolig gripende. Det var så spesielt å prate med så mange av menneskene der, det var så mange som hadde hatt et slags forhold til Burud, de som hadde bodd i nærheten i alle år, delt klasse med ham som små, turnet sammen med ham, jobbet for ham, faren og bestefaren, og til tider var øynene mine blanke av tårer, det var utrolig spesielt. Han var virkelig savnet!

I dag ble det åpnet en stor butikk, men det manglet en stor mann!

PÅ VENT

Det er lenge siden jeg har blogget nå. Det har vært mange prosesser i livet, noen fine som viser framgang, andre som suger og som har gitt meg noen tårer. Man kjenner at noen av sårene med skurv fra fortiden av og til sprekker opp og begynner å blø dersom de blir plukket borti, og det er ufattelig irriterende og fortvilende til tider. Men alt man er klar over, kan man gjøre noe med, så jeg har blitt bevisst på en del ting som jeg ønsker å ta tak i.

Så en tv-serie om personer som venter på organer for å kunne overleve/få et bedre liv, tror det het "med livet på vent". Det er langt ifra så drastisk for meg, men føler likevel at livet mitt er på vent. Hva som skjer til høsten står ikke og faller på meg lenger, det er andre som skal ta bestemmelser over hodet mitt, og jeg, såvidt jeg vet, har ingen innflytelse på de avgjørelsene. Jeg har søkt på studier fra høsten av, vurderer å studere praktisk pedagogikk. Ryggen er ikke særlig god til tider, og må begynne å tenke alternativt. Ett års heltidsstudie med pedagogikk, og med min utdannelse som sykepleier har jeg kanskje en mulighet til å undervise i helse- og sosial- fag. Svaret på skolen får jeg ikke før i midten av juli. For å klare studiet økonomisk hadde det vært en stor fordel å kunne få dette dekket av NAV, via arbeidsavklaringspenger. For å få dette, trenger jeg at legen skriver en attest, og for at hun skal skrive den, trengs svar på MR'en jeg tok for en stund siden. Så her sitter jeg, aner ikke svaret på MR'en, legeattesten er skrevet og sendt til NAV uten at jeg vet hva det står og det er jo en behandlingstid på 2-3 måneder så trolig må jeg ta en avgjørelse angående skole uten å vite hva NAV bestemmer seg for. Mye står og faller på min inntekt, jeg er jo den eneste som tjener penger, så jeg kjenner at juli blir en spennende måned hvor jeg trolig får en pekepinn på hva som venter meg. Prøver å senke skuldrene og slappe av, noen ganger klarer jeg det, andre ganger kjenner jeg at hvilepulsen kunne vært lavere.

Innimellom, i en periode hvor jeg føler at jeg "suser hjemme og snylter på staten" og ikke er så mye til nytte, gjør jeg andre ting for å holde selvfølelsen oppe og tenke at "joda, du er flink du, selv om du er litt invalid i ryggen til tider". Så da satte jeg igang med å få bakgården ferdig. Steinen lå der fra i fjor, sandkasse snekret jeg også i fjor, så da var det bare å få resten til å se vettugt ut. Jeg valgte å spikre en platting og må vel innrømme at jeg er særdeles fornøyd med tanke på at jeg i utgangspunktet er en skikkelig amatør. Jeg var mer eller mindre sengeliggende i 2 dager etterpå også med en del smerter, men det var verdt det! Når jeg først kjenner at jeg er bedre i ryggen, blir jeg så glad, så blir jeg altfor ivrig, og blir liggende igjen. Jada, jeg lærer vel snart... Men takk til alle som har tatt en kopp kaffe med meg, tegnet på servitter, demonstrert med penner og blyanter og forklart hvordan jeg skal gjøre det med bakgården, og takket være dem fikk jeg det også til. Gode venner er noe av det beste som finnes!!! Så det er viktig å nyte livet selv om man er litt usikker på hva som venter der fremme. Livet er jo en reise, så viktig å stoppe opp og nyte litt innimellom også, selv om man føler at man er litt på vent.

MISUNDERSTOOD

Jeg har ikke før skrevet et innlegg om hvor teit jeg er, før jeg faktisk får en rett i tryne, det er jo nesten så jeg må le... Mine sår, mine arr, min frykt for å bomme og holde noen på en armlengdes avstand fordi du er redd og usikker, gjør at du, kanskje, mistet noe potensielt veldig bra... Da jeg ble alene lovet jeg meg selv å jobbe meg igjennom ting, ikke la det negative jeg har opplevd ødelegge noe bra for framtiden, og så er det kanskje nettopp det jeg har gjort... I kveld har jeg grått mine tårer, kjent at jeg nok misforstår og har blitt misforstått, kanskje ikke forstår når et menneske av det andre kjønn bryr seg ordentlig om meg, jeg er ikke vant til den slags og kjører kompis-rollen som alltid, for den rollen er jeg en ekspert på, den rollen mestrer jeg mer eller mindre perfekt. Den rollen har vært en del av meg mesteparten av mitt liv, og det er vanskelig å bryte den vanen, den (onde) sirkelen, det tankemønsteret. Og i dag fikk jeg høre at jeg har såret, vært avvisende, og nok litt skarp, sannsynligvis stemmer det... Forsvarsmekanismer kalles det, uten at det skal være min unnskyldning av den grunn.

Men hvem vet, kanskje det ikke ville vart, kanskje ville ting blitt for utfordrende, sjansen er veldig stor for det. Vi var tidlig enige om ulikheten, for én ting var vi enige om, dette var to vidt forskjellige verdener som møttes. Men i skrivende stund får jeg nok ikke vite hvordan det ville fungert, det kan virke som om det toget har gått. Jeg vet at min intensjon aldri har vært annet enn å være god, snill, raus, romslig, tjene og ikke minst, være ærlig og fair, og jeg vet at jeg har vært det. Samtidig har jeg vært så på vakt; for å gjøre feil, for å bli såret, for å være godtroende og for å være dum. Nå er jeg nok bare redd, redd for at mine sår har fulgt meg mer enn jeg har vært klar over, og det irriterer meg grenseløst. Jeg har nok litt igjen å jobbe med.

Nå er jeg redd og lei, først og fremst fordi at jeg trodde jeg hadde jobbet meg igjennom det meste, at jeg på mange måter kunne starte med blanke ark. Men jeg må nok innrømme at jeg også føler meg rimelig misforstått, vær så snill, ikke misforstå...

DET SKAL IKKE VÆRE LETT...

Ja, hva skal man si hehe, bildet taler mye for seg selv! Som alenemor merker man jo at en og annen av og til kan vise interesse, og jeg kjenner jeg blir ganske stressa av det. Er ikke så god på sånne ting. Får gjerne piggene ut fort, og alle forsvarsmekanismer er intakt, redd for å bli såret igjen. Jeg har begått én blemme og bommet totalt som kostet meg mye, og er veldig redd for å gjøre samme feilen atter en gang. Samtidig er det jo sånn at den som intet våger, intet vinner... Måtte uansett le da jeg fikk denne tegneseriespalten av ei venninne, for jeg kjente meg så veldig igjen! Analyserer fram og tilbake, tenker mye, prøver å finne ut av det ene og det andre. Ikke rart man blir tullete :-)

Nei, det skal ikke være lett... ;-)

"DET LYSER GRØNT..."

Jeg fikk det store privilegiumet å få være med å åpne Kiwi-butikk nr. 500 i Volda. Jeg var litt i tvil om det var lurt av meg å bli med, samtidig var jeg drit lei etter 3 uker i vannrett på sofaen. Jeg er ikke skapt for å bare ligge og være unyttig. Etter litt fram og tilbake, tok jeg sjansen på å bli med. Klokken 03.30, torsdag morgen den 3. februar ble jeg plukket opp og dyttet inn i en lastebil. Fikk breie meg over to seter og lå mer eller mindre hele veien opp, og koste meg glugg ihjel, snakketøyet mitt har det nemlig aldri vært noe i veien med hehe. Jeg var glad for noen stopp oppover hvor jeg fikk beveget på skrotten, men turen gikk overraskende bra. Vel framme var det storm og med rigging av telt og scene, var det en utfordring mildt sagt hvor teltene måtte tjores fast og spikres ned i bakken og likevel lettet dem! Det var ingen utfordring for meg vel og merke, jeg ble sendt i seng da de mente jeg var grå i trynet og grønn under øya... Det ble store protester fra min side... men da jeg først lå i sengen, kjente jeg at det var nok lurt...

På åpningen var det en full handlekurv med varer. Den som kom nærmest beløpet, fikk alt som var i vogna. Totalsummen var på 1852 kroner, jeg hadde tippet 1753, så det ble bom, selv om jeg synes det var ganske bra tippet. Det ble også gitt bort en sykkel til kunde nummer 500 som kom inn i butikken. Jeg siklet lenge på den sykkelen, synes den er sååååå fin, men nei, det ble ikke noe sykkel på meg :-(

Det ble tre døgn med ekstremt lite søvn og enormt mye moro. Deilig å være sammen med folk som har humøret og humoren hele tiden. Vi hadde sikkert 40 grunner til å bli småsure under opplegget fordi vi til tider var trøtte og slitne, men det var ikke snakk om noe som helt surmuling. Humøret var på topp hele tiden! Underholdning av ulike artister, ansiktmaling, utdeling av Gilde-pølser, Bama-produkter, Grandiosa-pizzaer og ikke minst marsinpankake, nam, nam var en del av opplegget! Jeg fikk gjøre noen lette jobber som å kopiere, ta bilder, filme, og ellers være litt "løpegutt" (i haltefart) og var kjempehappy for å kunne duge til noe.

Men til slutt Kiwi: Grattis med en flott åpning av butikk 500 og lykke til videre! Digger dere! :-D selv om jeg til tider blir litt smågal når jeg har "Kiwi-sangen" på hjernen. Den dukker nemlig opp hver gang jeg ser en Kiwi-butikk for tiden: "Det lyser grønt idet vi drar forbi...".

IN PAIN!

Fy og farao så vondt, jeg vet nesten ikke hvor jeg skal gjøre av meg...

Under min graviditet med 2.mann, hadde jeg mye problemer med bekkenet, og krabbet og gikk på krykker de to siste månendene. Men etter fødselen ble alt egentlig nesten helt bra, føltes det som. De to siste årene har jeg slitt så smått litt til og fra, men egentlig ikke så mye å snakke om, det har rettet seg opp igjen etter kort tid.

Noen dager før jul begynte jeg å få vondt igjen, og det dro seg på mer og mer. Som det stabeistet jeg er, prøver jeg å ikke la meg merke med det og kjørte hele julen med bekkenbelte og sammenbitte tenner. For et par uker siden klarte jeg ikke mer. Det strålet ut i benet og opp i ryggen og jeg forstod at nå ligger isjasnerven uten tvil i ordentlig klem. Legen visste ikke helt hva han skulle si... han sykemeldte meg en måned og ikke noe mer skjedde, tror egentlig ikke han tok meg helt på alvor. Så da måtte jeg ta skjeen i egen hånd og oppsøkte en naprapat etter ei venninnes anbefalning. Hun hadde vært hos ham med meget gode resultater.

Jeg var der på en utredningstime, hvor det da ble påvist, en muskelknute som trykket på isjasnerven, låsninger i bekkenet og prolaps. Behandling: Ikke bøy deg, ikke bær tungt, unngå trapper og oppoverbakker, og gå to turer daglig på maks 15 min. Da jeg kom hjem, gråt jeg, ikke først og fremst på grunn av smerten, den skal jeg alltids takle, jeg har høy smerteterskel, men hvordan i heite huleste skal jeg klare å gjennomføre dette med to små alene? Jeg har jo ikke sjans i havet til å bli bra!

Den neste uka gikk på halv tolv. Man prøver å gjøre som man får beskjed om, men når utedressen og støvlene skal på, så må de på, og da tar jeg de på, hva ellers skal jeg gjøre? Da vaskemaskinen ble ødelagt og helte enormt mange liter vann utover hele badegulvet og jeg måtte tørke det opp etterpå, ja, så må jeg jo gjøre det, kan jo ikke ha 3 mm vann utover hele gulvet. Og da smalt det...

Tilbake til naprapat med konstante heksestøt, tårene rant og det var helt sinnsykt vondt. Den ene ryggvirvelen min har visst sprukket opp nå. Behandling: Ikke våg å bøy deg! Ligg, ligg og gå et par turer og LIGG!!!

Så her ligger jeg. Pappaen har vært snill og tatt guttene denne helgen bare for at jeg skal få ligge. Blir jeg ikke bedre til mandagen blir det MR på meg. Har blitt forespeiltet at dette fort kan ta 6-8 uker! Det er jo en evighet, jeg har ikke tid. Jeg har en helg på meg for pokker!!!

I sånne situasjoner, selv om jeg har snille venner og naboer, pappaen til gutta som strekker seg litt lenger for å hjelpe meg og en flott familie ikke langt unna (som ligger rett ut i influensa), så føler man seg likevel veldig, veldig alene...

FØRSTE SKITUR EVER!

At nordmenn er født med ski på bena, setter jeg et stort spørsmålstegn ved, siden jeg selv har født et par barn, og ingen av dem kom ut med ferdigspente ski på seg (takk Gud for det!). Uansett, jeg hadde lovet 4-åringen for ett år siden, at den vinteren han fylte 4 år, skulle han få sitt eget langrennsutstyr, og det løftet glemte han aldri. Det var derfor stor stas da vi dro ned på Tri-sport og kjøpte splitter nytt utstyr for noen av pengene han hadde fått til jul av familien. To dager senere spente jeg på ham skien, og han skulle få gå på sin aller første tur. Og mens ei annen jente i nabolaget fant fram skiene sine, ble vi en fin liten gjeng som koste oss ute i litt for mange kuldegrader etter mammas smak.

Lillebror på 2, måtte jo også aktiviseres. Jeg fant en gammel barnestav fra gjenvinningsstasjonen på Lindum i kjelleren, så da ble han kjempefornøyd han også. "Jeg går på ski, jeg går på ski"- ropte han, mens han stabbet bortover med staven. Jeg lo høyt hehe!

Til å være første gangen, må jeg si at han var kjempeflink og han var tålmodig og ivrig i nesten 45 minutter. Lillebror derimot som hadde oppdaget at storebroren hadde to staver, og ikke én, begynte gradvis å slå seg vrang. Da han til slutt nektet å samarbeide, havnet han på skyfelen til naboen som jeg dro etter meg. Så der ble han liggende med smokken i munn, rolig og meget fornøyd. "Man får tage hvad man haver" tenker nå jeg!".

Etter én time hadde mammen fått nok av knall og fall og sneskyffel, og tenkte som så at jobben hennes som en god, sporty mor var over for i dag. Da var det godt å komme inn i et varmt hus, med to fornøyde unger. Jeg synes det kan være et ordentlig tiltak å ta med ungene ut av og til, men når man først er ute, er det virkelig verdt det. Mersmak gav det for både mor og barn, det skal sies!

"LURENISSEN"

På vei til farmor, på nyttårsaften, sa 4-åringen min: "Mamma, neste gang jeg treffer julenissen, da skal jeg si til ham at han må slutte å lure meg. De vottene jeg fikk av ham til jul var altfor små!".